Foto: Erik Jenssen

Når en kar vrir om nøkkelen og trør gassen i bånn på en velstelt penisforlenger, har han sjøltilliten tel han Petter Northug og kjøreferdighetan tel han Petter Solberg, trur han. Han e king of the road og ikkje minst kongen av bilen. Dessverre e han også kongen av grøfta.

Du har de som ligg som ei dvask feskekaka i baksetet og styra med en fenger, mens bassen får det tel å kjennes ut som om hjertet prøva å røm kroppen ut luftveian. Deres bokstavelig talt rake motsetning e løktestolpan, de kvinnfolkan så sett som nån jordplainta spett i bilsetet, kylt opp i rattet med krittkvite knoka plassert ti på to. Vanskelige operasjona, som rygging, parkering og generell kryssverksomhet, kreve absolutt stillhet og full konsentrasjon. Her e det bilen som har kontroll, og ho stryk han nervøst med håran førr å få han tel å lystre - livredd førr at han ska bit. Fartsgrensen overholdes alltid, eller det vil sei «underholdes» då de gjerne heller kjør ti kilometer under enn nån kilometer over.

Førr kvinnfolk e bilen som regel et verktøy som gjør kværdagen litt en klar, på linje med en støvsuger som tas fram førr å få has på nån hybelkanina førr så å bli stua bort i boden igjen når jobben e utført.

I mannfolkan sine øya e bilen mykkje meir enn et kjøretøy. Her e det følelsa involvert. Bilen ska stelles, vaskes, styles, lakkes, poleres og gudan veit ka. De fiksa skjørt, fine øyelokk og blanke felga. Det e som den dokka de aldri fikk då de va små. På mange måta blir mannfolk som husmødre når det kommer te bilen. Bilen ska vær rein, og du kan gløm å legg igjen så masse som et lite sjokoladepapir i setet. Hadde de klart å hold det like reint inni husan som de gjør i bilen, så hadde det vorre fred i verden. Kvinnfolk på si sia kan pussig nok bli nån slodota når det kommer tel bila, og har ingen problema med å etterlat den som et krater, tel gubben sin store forargelse.

Sjøl e æ løktestolpe og tel tider slodot, og i møte med verdensmesteran bak rattet, så føl æ mæ som ei 83 år gammel kjerring med svekka sansa. Etter å ha «rævkjørt» mæ gjennom et par svinga, fyk de førrbi som nån nyttårsraketta så fort de ser ei åpning på nån skarve hundre meter. De samme bilan ser æ seinar igjen nån bila framførr mæ i rushkøen inn mot sentrum, nu også helt oppi ræva på bilen framførr. Peiling på bil, det har æ ikkje. E det en Audi eller en Volvo, det kan æ ærlig talt ikkje fortell dæ, men du kan få farge og formbeskrivelsa om du lura. Under panseret så veit æ at der e en masse rare dingsa, en motor blant anna. Og æ veit kor æ ska fyll på vindusspyleveska, og det e vel ikkje verst bære det?

Men det e som med ho kjerringa som kom på en lokal Esso-stasjon og sporte etter en lenger peilestav, førr den ho hadde nådde tydelivis ikkje ned tel olja. Det e vel greit at ikkje alle har like masse peiling og interesse, førr det må kanskje vær som i livet forøvrig – plass te alle typa personligheta på veien. Men æ e vel ikkje helt enig i det.

Enkelte av dåkker vis æ fengern te.