De rødkledde er selve symbolet på helsetryggheten vår. Hvis noe skjer vil de rykke ut til oss, med høyspesialisert utstyr, klare til å hjelpe. Godt utstyr er viktig, men det som egentlig gir oss denne tryggheten er fagkunnskapen. Evnen som ambulansepersonell har fått gjennom utdanning og praksis til å handle raskt og korrekt i vanskelige situasjoner. Det er dette vi lener oss på når krisen treffer.

Det er samfunnet sin oppgave å sikre at rammevilkårene til ambulansepersonellet legger til rette for at de kan gjøre jobben sin på en best mulig måte. Mye er utvilsomt bra, men de siste åras utvikling gir også grunnlag for bekymring.

Færre ambulansestasjoner i distriktene må dekke større områder. Omlegging fra døgnbiler til dagbiler, gjør at man i for stor grad lener seg på lokalt brannkorps som førsterespons ved hendelser. Brannfolka gjør en god jobb, men det er ikke og skal ikke være deres ansvarsområde. Om man mener at det skal være mulig å bo i distriktene må man stanse svekkingen av akuttberedskapen.

Den generelle sentraliseringen av helsetjenester, med interkommunale legevakter og færre lokalsjukehus gjør i seg selv arbeidet mer utfordrende for ambulansene. Om stasjonen i tillegg er langt unna folk blir utfordringa enda større.

Oppdragene for ambulansetjenesten øker. Fra 2011 til 2020 hadde man nasjonalt en økning i antall oppdrag på 19%. I samme periode økte antallet ambulansebiler med 3%. Det sier seg selv at dette ikke er en utvikling som kan fortsette. Det er grenser for hvor langt man kan strekke ressursene. Ambulansepersonell strekker seg svært langt for pasientene sine, men lovfestet hviletid er der for en grunn, og noen steder er man nå på vei til å normalisere brudd på disse kravene. Ambulansepersonell er en altfor viktig ressurs til at vi har råd til å slite de ut.

2022 ble året der alt arbeidet vårt med å sikre paramedisinerne sin egen autorisasjon gav resultater. Paramedisinerne er et viktig tilskudd til ambulansetjenesten. Samtidig er vi i Fagforbundet opptatt av å gjøre det mulig for ambulansearbeiderne å gå videre til å bli paramedisiner. Da trenger vi en y-vei sånn at de kan starte rett på utdanningen. Vi må også få på plass en overgangsordning sånn at de med nasjonal paramedic-utdanning kan få autorisasjon.

Vi fikk også en oppdatert akuttmedisinforskrift i år. På den ene siden sikrer den lærlingen, og dermed ambulansefagarbeideren, sin plass i tjenesten. Men samtidig reduserte man kraftig kravene til de som skal være vikarer i tjenesten. Sistnevnte er uakseptabelt, både for ambulansepersonellet som må stole på fagkunnskapen til kollegene sine, og for pasientene. Derfor jobber vi politisk for å få dette endret.

Fagforbundet Nordland er stolte av at så mange i den prehospitale tjenesten har valgt å organisere seg hos oss. Dette forplikter oss også til å jobbe for å gjøre arbeidshverdagen bedre. Det ansvaret tar vi.