Lukt inngår som en av de fem sansene. For noen mennesker er denne sansen meget velutviklet, mens for andre er den nesten fraværende. Min bestemor for eksempel kan finne på å snuse i luften og spørre hvem det er som røyker fordi det er noen som røyker på TV!!! Slå den!

Andre har tilsynelatende tett nese eller de gir blanke i personlig hygiene.

For meg kom dette med lukt og godlukt på banen i puperteten. Det var vel da jeg begynte på ungdomsskolen at en av pappas to flasker med godlukt ble ”lånt” for å imponere jentene.

Jeg husker ikke helt hvilket merke det var jeg ”lånte”, men det kan ha vært ”Aramis Aftershave” uten at jeg kan si det med skråsikkerhet. Et kjapt søk på webben viser at Aramis er et; ”Umiskjennelig etterbarberingsvann - Ikke særlig ungdommelig, passer bedre i 50-årsdag enn ute på byen”.

Jeg tror ikke jentene var storimponert, men de hadde ikke så mye å velge i heller, siden de andre guttene også hadde ”lånt” godlukt fra senior. Noen hadde også billigere luktvarianter fra dagligvarebutikken. Disse var nok ikke mer pop blant det andre kjønn og i tillegg ble de mobbet med kommentarer som ”Billig” etterfulgt av effektfulle håndbevegelser til nesen.

En i klassen hadde fått tak i storebrorens Karl Lagerfeldt og utnyttet merkenavnet til det fulle, selv om når sannheten skal på bordet, så var ikke ”Whisky-vannet” fra Karl den beste lukten i klassen.

Etter hvert som vi ble gamle nok til å få reise til Danmark på fotballturneringer så ble også godlukt fra tax free-butikken det som regjerte luftrommet på skolen. Hugo Boss, nevnte Karl Lagerfeldt, Emporio Armani, Ralph Lauren, Jean-Paul Gaultier, Gianni Versace og lignende ble standarden.

Etter litt utprøving landet jeg på Ralph Lauren Polo Sport. En fin og frisk duft til daglig bruk på dagtid. Den er nok litt lett for kveldsaktivitet så da blir det gjerne Hugo Boss. Den passer også til en av mine favorittmusikere Bruce ”The Boss” Springsteen.

Poenget her er at når jeg finner noe jeg liker, så holder jeg meg til det. Polo Sport har derfor vært en god og kjær venn i mange år. Inntil jeg gjorde en klassisk tabbe og ikke fylte opp reservebeholdningen sist jeg var ute å reiste.

Da jeg gikk tom for deodorant gikk derfor turen til blåbyens parfymerier. På tre forsøk hadde jeg fortsatt like mye penger på bankkortet. Ingen hadde Polo Sport deo. Men den ene butikken kunne bestille inn. Det ville ta halvannen uke!

Ordet ”billig” og mentale bilder av talende håndbevegelser mot nesen ringte og spilte som en sørgelig kirkeklokke i øret og på netthinnen. Med knekk i nakken måtte jeg ta turen til nærmeste ”billigbutikk”.

Jeg skal ikke henge ut hvilket merke jeg kjøpte, men det er nok å si at jeg en gang har svømt inn i en brennmanet som brettet seg rundt brystkassen, halsen og under armene. Følelsen av billig roll-on var den samme. Den bet tak i armhulen som en hissig komodovaran og jeg måtte holde meg fast i skapdøren og vasken mens jeg hev etter pusten.

Uttrykket ”etter den søte kløe kommer den sure svie” ble i mitt tilfelle reversert. For etter den sure svie kom kløen og den var ikke mye søt. Det var mer som om en gruppe med Bandidos-medlemmer fikk full tilgang til armhulene med et par kilo ferske nypefrø.

Etter noen dager der jeg ikke akkurat luktet nystekte vaffler ble jeg selvpålagt tvunget til å bruke brannkopp-deoen. Jeg fant ut det var bedre at jeg led, enn at familie, venner og kollegaer skulle lide.

Så i overkant av en uke har jeg gått rundt med tusen gresshopper under armene. En regelrett øvelse i selvdisiplin.

Men i dag har jeg igjen fått tak i godluktens hellige gral. Det kjennes godt. Og viktigst; det lukter godt.