Det er 12 år siden jeg satt i en kibbutz nordvest for Jerusalem og forsøkte å diskutere menneskesyn med en gjeng unge rekrutter som var hjemme på permisjon. Jeg ble så indignert over deres uttalelser om det palestinske folket, men jeg skjønte også fort at det var liten vits å stille kritiske spørsmål til disse unge lovende, for de var under opplæring til å en dag være i stand til å utrydde palestinere. I dag gjør de faktisk det. Utrydder palestinerne!

De sosiale medier lar oss bevitne det best dokumenterte livestreama folkemord i nyere tid. Best som vi tror det ikke kan bli mer blodig og bestialsk, så blir det likevel det.

Og hva gjør verdens politiske lederskap ved dette? Etter 7 måneders brutal nedslaktning av sivile palestinere, så klamrer de seg enda til det narrativet som skal ha Israels angrep til å handle om en strategisk utslettelse av Hamas. Og dermed får Israel fripass til å fortsette deres massakre. Dyrking av dette narrativet er ikke bare en direkte fornærmelse av vårt intellekt, det er ei undergraving av de grunnleggende verdiene våre som omhandler menneskeverd.

Takket være sosiale medier kan vi hente inn de nyanser i dette narrativet som riksmediene ikke vil gi oss, og som de med makt til å stanse dette folkemordet nekter å anerkjenne - og i stedet investerer i flere våpen til israelsk militær.

Men midt i politisk perversitet, svikt, apati og hykleri, så er det noe på gang nå i befolkninger verden over. Drevet av solidaritet med palestinerne ser vi en global folkebevegelse som bare har vokst seg stadig større i løpet av det siste halvåret, og som beskrives som en revolusjon. Der folket snur følelsen av avmakt til å tre inn i den makt det ligger i å i fellesskap si ifra overfor urettferdighet.

Verdens ledere - og det gjelder også for vår norske regjering - kan ikke lenger neglisjere betydningen av massive protester fra folket verden over; nå senest med det stadig voksende studentopprøret i front. Vi har sett det før, og vi vet at det kommer til å endre historien.

I jakten på nyanser er vi også nødt til å ta ett oppgjør med den feiloppfattningen at det å være for et fritt Palestina er å sidestille med antisemitisme. Hvorfor er det ikke fokus på den reelle skurken: sionismen? Vi som roper høyt for palestinernes rett til frihet (inkl. jøder over hele verden!) er anti-sionister og anti-rasister og anerkjenner både jøders og palestineres rett til eget stat.

Men hvordan kan vi overhodet diskutere tostatsløsning så lenge partene ikke er likeverdige? Derfor må som minimum Palestina anerkjennes som en selvstendig stat. Og dette er ett av kravene fra Rødt til den norske regjeringen.

Rødt krever også at regjeringen innfører handelssanksjoner og stanser våpeneksport til det israelske militæret. Og ikke minst: at Oljefondet trekker seg ut av virksomheter som investerer i ulovlig okkupert land.

Alt dette påhviler det vår regjering å faktisk føre ut i praksis nå - og vi er så skammelig langt på overtid her.

Jeg har fått spørsmålet flere ganger: Hvorfor er du så engasjert i Palestina? Har du noen gang vært der? Ja, jeg har det, og jeg har også opplevd et lite hyggelig møte med tungt bevepnet israelsk militær på en grenseovergang til Gaza. Men er det slik at man må ha vært der det brenner for å kjenne på en motivasjon for å hjelpe til med å slukke ilden?

Det skrives historie nå. Hvordan Norge valgte å forholde seg til Israels skamløse angrep på Gaza, det vil aldri bli glemt.

Så da gjenstår det vel bare å spørre: Statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide - følger dere med nå? La Norge stå på rett side av historien! Trekk Oljefondet ut av Israel! Dette vil sende et tydelig signal til Israelske styremakter om at Norge ikke godtar vedvarende overskridelser av folkeretten samt påbud fra både den internasjonale menneskerettsdomstolen og FN.

Dette er ingen trend. Det er en global bevegelse for rettferd og for frihet. FRITT PALESTINA!