Innafor dette er den ulike prisen til sluttbruker (privatboliger, det offentlige, næringsliv) mellom nord og sør ei viktig sak. For å utjevne disse forskjellene, er det press for å bygge større overføringskapasitet til sør fra overskuddet i nord. Rødt er ikke for det med dette utgangspunktet. Standpunktet er ikke usolidarisk med folket i sør slik en del debattanter hevder. Krefter som styrer kraftpolitikken har andre hensikter enn å fremme solidaritet mellom folk.
Ulike forutsetninger for verdiskapning, arbeidsplasser og bosetting
Hvert distrikt, region og nasjon har ulike forutsetninger for å legge til rette for gode liv for innbyggerne. Det gjelder blant annet tilgang til naturressurser, velferdsordninger, arbeidsplasser, nødvendig infrastruktur og energi, klima og naturforhold. I nord er det åpenbart at det er naturressursene som har vært og er de viktigste fordelene. Historisk gjelder dette først og fremst fisken, vannkrafta og mineraler.
Styrt næringspolitikk versus fritt marked
Det er laga en rekke ordninger som skulle og skal prioritere at den viktigste ressursen, fisken, skal komme folk i nord til gode. Disse er lovbestemt når det det gjelder fordeling mellom fangstmetoder og fartøystørrelser og viktig – også delvis hvor disse verdiene skal landes og videreforedles. Et godt og konkret eksempel på det er kravet om tråleres leveringsplikt til bestemte anlegg som igjen har bearbeidingsplikt. Den samme saka er også et eksempel på at større kapitalkrefter og deres politikervenner, presser på for å få fjerna denne bestemmelsen. Og det er nettopp et av hovedproblemene: Når markedskreftene får spillerom, trekkes kapitalen og investeringene til der profitten er størst. Slike investeringsressurser har ikke kystbefolkninga, og finns i liten grad hos lokalt næringsliv. Utallige historiske eksempler har vist at å gi kapitalisme fri eller for svak begrensa innpass til lokale verdier, vil føre til utarming og tapping av verdier som ikke tjener vanlige folks liv eller naturen/miljøet. I dag ser vi dette tydelig innen vindkraft, der sjøl det relativt lille anlegget i Sortland med 14 turbiner, er oppkjøpt (80%) av en av verdens største finansinstitusjoner, Credit Suisse.
Verdiene som har bidratt til livet i nord, er historisk basert på at folket og lokalt næringsliv har kunnet høste fra naturressurser. Storkapitalen (nasjonalt og internasjonalt) er til en viss grad hindra fra uttak av de samme for å hente ut raske og kortsiktige profittgevinster fra nord. Dette er nå i kraftig endring. Det må møtes med sterk motstand. I dette bilde må vi også se kravet om overføringskabler av «overskuddsstrøm» fra nord til sør.
Nei til vannkraft fra nord til sør og til eksport
Hovedgrunnen til at det liberaliserte strømmarkedet har ført til de skyhøye strømprisene i sør, er i utgangspunktet ikke mangel på vannkraft i området. Det er at politikere har gitt tillatelse til å bygge overføringskabler ut av landet med mye større kapasitet enn det som trengs for balansert utveksling. Konsekvensen er videre at mens vannmagasinene tappes for å maksimere profitten med eksport av vannkraft, sendes ei formidabel usolidarisk økning av kraftprisen i retur til sørnorske sluttbrukere. Hovedansvaret for dette er politikere og offentlige eide selskaper som lar markedskrefter styre. Det mest sannsynlige er at overføringskabler til sør fra «kraftoverskuddet» fra nord, heller vil øke eksport av kraft ut av landet enn lavere priser i sør. I tillegg vil også dette føre til økte priser i nord. Altså ei tilpasning av elkraftpriser mellom nord og sør nærmere dagens nivå i sør for hele landet. En pris som er mye høyere enn produksjonskostnaden. Politiske styring må sikre forsyninga og samtidig legge inn en makspris til sluttbruker over hele landet.
Folkelig kontroll over lokale verdier
Den internasjonale kapitalen der også norske interesser er med, legger er stadig sterkere grep om alt samfunnsliv. Det gjelder i større og større grad også det som folket tidligere regna som grunnleggende, samfunnseid infrastruktur. Med dagens politiske ledelse og kapitalens offensiv ville det som bygde opp flere industribedrifter i nord innen fiskeri og kraftkrevende industri (leveringsplikt og eierskap til fossefall) aldri blitt gjennomført. Nord-Norge ville i så fall sett helt annerledes ut. Å bygge overføringskabler for å øke eksport av vannkraft til England og Tyskland er i hovedsak å velge solidaritet med internasjonale kapitalinteresser. Det er heller ikke klima og miljøvennlig.
Kravet om å utnytte kraftverdiene i nord til verdiskapning her, er et solidarisk og framtidsretta krav. Det er denne framgangsmåten som har bygd landet i nord.
Hilsen Andreas Hjelle og Christoffer Ellingsen, Rødt Sortland