Norge er kommet langt når det gjelder likestilling, lengre enn de fleste andre land. Vi tar det etter hvert som en selvfølge at vi har en rimelig kjønnsbalansert regjering, at politiske partier nominerer annenhver kvinne og mann på sine lister, og at både kvinner og menn kan bli statsministre, finansministre og til og med forsvarsministre. Det er kvinnelige toppledere i flere store og viktige organisasjoner som NHO, LO og Innovasjon Norge.

Samtidig viser tall at det norske næringslivet fortsatt er svært kjønnsskjevt. I likestillingslandet Norge, som vakte oppsikt i verden ved å innføre kjønnskvotering til ASA-styrene, er andelen kvinner i toppstillinger i næringslivet fortsatt lavere enn i svært mange andre land – også land vi slett ikke liker å sammenligne oss med. En kommende bok om "Kjønn og næringsliv i Norge" sammenstiller den kunnskapen vi har i Norge på dette feltet. Her framkommer det blant annet at 64 % av norske aksjeselskaper har kun menn på eiersiden – bare 10 % har kun kvinner. I de selskapene som har både mannlige og kvinnelige eiere, har kvinnene i gjennomsnitt mindre eierandeler enn menn. 17% av styremedlemmene i private aksjeselskap er kvinner. Kvoteringsloven har ført til at andelen kvinnelige styremedlemmer i ASA-styrene er blitt nærmere 40%, men fortsatt er nærmere 90 % av styrelederne menn. Omtrent ¾ av de som starter nye bedrifter i Norge, er menn – og til tross for en viss politisk oppmerksomhet, har denne andelen så å si ikke endret seg de siste 20 årene. Nylig har også mediene pekt på at kvinnelige mødre diskrimineres i arbeidslivet (Aftenposten 4.3.2015),

Opplevelsen av Norge som et land der kvinner og menn har like muligheter er dominerende. Den er så dominerende at både journalister, politikere og nett-troll stadig stiller spørsmål til avisoppslag og argumenter som viser at det fortsatt finnes utfordringer på likestillingsområdet, også i Norge. Når for eksempel temaet er manglende kvinnelige toppledere i næringslivet kommer argumentene om at: kvinnene ikke er dyktige nok, kvinnene ønsker egentlig ikke posisjoner og ikke vil ta ansvar. Kanskje det til og med er "naturlig" at kvinner ikke vil ha disse krevende jobbene som går på bekostning av familieliv og en fornuftig balanse mellom arbeid og fritid?

Men det er vanskelig å forklare de betydelige kjønnsforskjellene på denne måten. Når 49 andre land har større andel kvinnelige ledere i næringslivet enn Norge (ILO, 2015), er dette fordi disse landene har dyktigere kvinner eller dummere menn? Er det fordi kvinnene i disse landene ikke bryr seg om sine familier? Den norske likestillingsdebatten er preget av kunnskapsløshet. Vi kjenner alle en kvinne som ikke var dyktig nok. Vi vet alle om en mann som ofret familielivet for å komme i posisjon. Vi vet alle noe om hvordan det er å være kvinne eller mann, og vi har en tendens til å generalisere ut fra denne kunnskapen. Illusjonen om at vi tross alt er "verdens mest likestilte land" synes å stenge for informasjon om at det ikke gjelder alle områder.

At norsk næringsliv fortsatt er kjønnsskjevt til tross for fremskritt på mange andre områder, er vanskelig å forstå. Det finnes ingen enkle forklaringer. Vi trenger kunnskap – kunnskap om kvinners og menns kvalifikasjoner, ønsker og holdninger og hvordan de eventuelt påvirkes, men også kunnskap om strukturer og mekanismer som er med på å opprettholde og styrke kjønnsforskjellene. Det handler ikke bare om kvinners "rettigheter" til posisjoner og jobber som er spennende, gir innflytelse og er høyt lønnede. Det handler i høyeste grad om norsk næringslivs evne til å tiltrekke seg de største talentene. Når norsk næringsliv ikke klarer å identifisere og ta i bruk de kvinnelige talentene er det også ett problem for næringslivet og dets konkurranseevne.

Professor Gry A. Alsos, Handelshøgskolen ved Universitetet i Nordland

Forskningsleder Elisabet Ljunggren, Nordlandsforskning