Havbruksmeldingen tar opp i seg forskjellige forslag, blant annet det å slippe totalt fri de trålerne som har forskjellige forpliktelser til respektive lokalsamfunn.

Norge har fått en ny fiskeriminister som i tiltredelseserklæringen sier at han har mye å lære og får en bratt læringskurve.

Kjapt var læringskurven over og han skulle revolusjonere næringen ved å strukturere sjarkkvoter til store kystbåter osv. Vi husker oppslag som: «Fiskere raser», «Kysten raseres», og så videre.

Fra stortings- og regjeringshold hevdes det at fisken skal bli den nye oljen.

Frps Carl Ivar Hagen ville, som vi huske, selge Norges oljeressurser. Dyktige fremsynte politikere hindret det.

Resultatet vet vi i dag: Rikdommen som oljen skapte, har bygd Norge og gjort Norges befolkning økonomisk velholden.

Nå er vi på full vei i samme retning som Hagen ivret for, men nå er det ikke oljen, men fisken som skal «selges» og samles på noen få eierhender.

Det norske folk eier fisken i  havet som Norge har fått råderett over. Fisken må vi se verdien av i et «evighetsperspektiv» hvis vi klarer å bevare havet rent og unngå for stor oppvarming.

Jeg tror ikke vi når målet om mer sysselsetting basert på den råstoffmengden vi har tilgjengelig, ved å sette de forskjellige flåtegrupper opp mot hverandre.

Utviklingen har gått fra stort sett bare små båter til den miksen vi har i dag med noen mindre båter, mellomstore og store kystbåter og en trålerflåte. Fordelingen av kvoteandeler mellom flåtegruppene har ligget relativt fast i svært mange år.

Utfordringene vi har sett de siste år, gjelder en del trålerkonsesjoner som har leveringsforpliktelser til kystsamfunn.

I Nordland gjelder dette Melbu og Stamsund samt noen mindre forpliktelser til andre kystkommuner.

Både Melbu og Stamsund får svært mye råstoff fra kystflåten i vintersesongen. Vi ser at dette sammen med levendelagring kan «strekke» sesongen svært langt.

Da burde det være mulig å oppfylle konsesjonsvilkårene ved å sørge for råstoff i høstmånedene.

Nedbyggingen i antall arbeidsplasser på for eksempel Melbu vitner ikke om industrisatsing, men heller et ønske om kun å øke profitten, på bekostning av kystlandsbyens behov for arbeidsplasser.

Det snakkes mye om verdiskapning. Samfunnsmessig verdiskapning kan også måles i hvor mye arbeide og lønnsinntekt hvert tonn fisk gir, ikke nødvendigvis hvor mye penger som må trilles til banken for å svare kapitalkostnader eller utbytte.

Regionalisering av leveringsplikten,  fjerning av bearbeidingsplikten og avvikling av aktivitetsplikten bidrar ikke til å vedlikeholde arbeidsplassene på land på Melbu eller Stamsund.

Kurt Jenssen, kommunestyrerepresentant  for Hadsel Senterparti og fylkestingsrepresentant i Nordland Senterparti