Jeg har med stor interesse fulgt med på reguleringsplanen for Kjærlighetshaugen. Den saken er et eksempel på hvorfor Vesterålen ligger nederst på Indeks Nordland, og at mange gir opp å utvikle noe.

Da politikerne i sin tid fikk spørsmål om konsesjon ved salg av området Kjærlighetshaugen, ble det opplyst at dette var til boligformål. Kjøper fikk konsesjon for området med dette formålet fra kommunen. Kjøper startet arbeidet med å regulere området, i tråd med gjeldende regelverk.

Når saken skal behandles politisk høsten 2016, er gamle formål glemt, og man fokuserer på at det ikke er tilfredsstillende adkomst til området. Det politikerne da glemmer, er at det er de selv som har hatt ansvaret for å utbedre denne veien i mange år, uten å gjøre noe med den.

I tillegg står det i papirene i saken, at en utbygging av Kjærlighetshaugen ikke er i konflikt med noen av de to alternative framtidige veiløsningene i området. Når politikerne i budsjett for 2017 har vedtatt en konsekvensvurdering av veialternativene, og en regulering av vei – må man anta at dette kommunale problemet er ute av verden når saken skal behandles på nytt.

En slik regulering det her er snakk om, koster mellom 3 – 500.000,- å få utarbeidet. Dette er investeringer som kjøper har gjort, for å kunne få gå videre på de premisser som politikerne i sin tid gav på tomten. Når det skal bli så stor usikkerhet knyttet til godkjenning på de premisser som politikerne har gitt, vil dette skape usikkerhet for kommende utviklere.

I en kommune hvor næringslivet har stor aktivitet, og det skapes mange nye arbeidsplasser, er det synd at det blir knyttet usikkerhet til om politikerne står ved det de lover. Det har vært et kommunevalg siden konsesjonen ble gitt. Det har vært utskiftninger av kommunepolitikere og det har vært utskiftninger i administrasjonen. Denne saken viser at det kan være vanskelig å holde oversikt over hva man tidligere har vedtatt, og å følge dette opp på en god og konstruktiv måte.

Dagens regelverk som politikere, administrasjon og omverden skal forholde seg til i utviklingen av lokalsamfunn, er veldig kompleks. Når man kombinerer ulike politiske vedtak opp med de lover og retningslinjer saker skal følges opp med, blir det ytterligere komplisert.

Jeg har tatt til orde for at felles utvikling av næringsliv og samfunnet for øvrig bør skje i en tett og god dialog mellom utviklere og politikere/administrasjon tidlig i utviklingsfasen. Denne saken ser ut til å ikke ha vært gjennom en slik fase.

Dersom saken ikke går gjennom, kan det oppstå et interessant juridisk aspekt. Hvilke konsekvenser får det når politikerne først sier at området kan benyttes til boligformål, for så å si nei? Det er investert mye penger på å legge til rette etter politikernes vedtak, jeg ser ikke bort fra at dette kan få økonomiske konsekvenser for kommunen ved et eventuelt nei. Politiske vedtak har alltid en økonomisk dimensjon.