Venstres Ida G. Johnsen kommer med flere påstander i VOL, som jeg skulle ønske var riktige.

1. Venstre har tatt ansvar og politikken har gitt gode resultater. Økt inntekt, høyere sjølforsyningsgrad, lavere importbehov, økt total produksjon, færre nedleggelser og økt handlingsrom for å utvikle gårdene.

Noe er riktig, men ikke nødvendigvis positivt. Venstre har i denne regjeringsperioden bidratt til den største omfordeling internt i jordbruket som har vært noen gang. Omfordelingen går fra små og mellomstore bruk til de største, og fra distriktene til sentrale strøk av landet. Stikk motsatt av det Venstre hevder.

Allerede i 2014 ble produksjonsgrensene for kylling og melk doblet, og taket for husdyrtilskudd ble doblet. Dette kaller Venstre å gi mulighet til å utvikle gårdene, men det fører til en gigantisk sentralisering av produksjonen. Og det fører til at jordbruksarealer blir tatt ut av bruk. Det viser statistikken helt klart er en sikker konsekvens av oppbygging av større bruk. Dette er ikke positive bidrag til jordbruket.

2. Venstre brøt med resten av opposisjonen på stortinget fordi deres forslag var uansvarlig.

Jordbruket og staten er enige om at for at jordbruket skal få kronemessig lik inntektsutvikling som andre grupper måtte oppgjøret bli på 790 mill. kr. Da verken økes eller minsker inntektsgapet. 790 mill er identisk med forslaget til SP, AP, SV og KrF. Venstres forslag var 625 mill. + et engangsbeløp på 130 mill. Det er riktig at de fire partiene hadde lagt inn noe høyere priser enn både kravet fra jordbruket og tilbudet fra staten la opp til. Venstre påstår at 790 mill er uansvarlig mens 755 mill er ansvarlig. For meg ser det mer ut som tenk på et tatt mellom 790 og 410. Forskjellen på pris i butikk mellom de to forslagene tror jeg ikke vil være egnet for de store overskrifter, forskjell i overproduksjon vil heller neppe bli merkbar. Og forskyvning av melkeproduksjon kan bli større som resultat av regionreformen og reduksjon i kvoteregioner, noe som Venstre har vært svært aktiv for å få gjennomført.

3. AP, SP, SV og KrFs forslag ville svekket forhandlingsinstituttet, noe som ville vært uansvarlig, og i strid med Venstres mål om å styrke de små og mellomstore brukene.

Bare det å påstå at man har mål om å styrke de små og mellomstore brukene, etter å ha vært med på den tidligere omfordelingen, nettopp fra disse brukene og til de største, er i det minste bemerkelsesverdig. Men forhandlingsinstituttet er aldeles ikke i fare. Dette har vi akkurat så lenge som stortinget ser seg tjent med det. Det er nemlig stortinget som bestemmer om vi skal ha jordbruksforhandlinger eller ikke. Jordbruksforhandlingene er forberedelse til stortingets behandling, som er å fastsette oppgjøret.

4. Venstres forslag minsker inntektsgapet og ivaretar distriktslandbruket.

Dette er det samme som å si at 625 mill eller 755 mill er større enn 790 mill. Dette er derfor en påstand alle ser at Venstre ikke kan tas alvorlig på. Hvordan de klarer å minske gapet med 10 000 kr får de selv forklare.

5. Hindrer ikke at geit kommer dårlig ut eller at det legges til rette for drift i vanskelig terreng.

Poenget her er at dette ble behandlet under behandlingen av landbruksmeldingen for vel 2 måneder siden. Der stemte Venstre for forslagene om å utrede et driftsvansketilskudd og at det ikke skulle gjennomføres utkjøp av geitmelkkvoter. Under behandlingen av jordbruksoppgjøret stemte Venstre mot de samme forslagene. Dette kaller jeg vingling. At et driftsvansketilskudd er omtalt i statens opprinnelig tilbud hindrer ikke at et forslag om nettopp dette ble nedstemt av et flertall på stortinget.

Det er selvfølgelig andre årsaker enn jordbruket til at Venstre gjorde sine valg. Det handler om å overleve politisk ved å komme over sperregrensen ved det kommende valget. Det er lov å kjempe for sitt politiske liv, men det er ikke redelig å framstille det som et positivt bidrag til jordbruket.