Kjære politikere i Vesterålen Kulturutvalg og kultursjefene i regionen.
Hvor er det blitt av kultursamarbeidet? Er det i ferd med å legges ned? Den nedadgående spiralen er tung å følge med på. Eller som Svein Spjelkavik sier det: «Det er ikke så mye å fylle årbøkene med lengre. En gang hadde vi så mye at det kun ble plass til en setning for hvert prosjekt».
«Jeg fikk være med på hele oppturen. Starten i 1988 hvor jeg var med kultursamarbeidet til Holstebro, kommunen hvor ordfører og rådmann reiste til Paris for å kjøpe en skulptur av den verdenskjente Giacometti. De brukte det de hadde igjen på budsjettet, fordi de mente at kultur er så viktig og denne skulpturen skulle være med å løfte kommunen opp og fram. Vi kom hjem med store vyer. Politikerne strålte og var med. Vi løftet og løftet, og vi var så stolt. Skryt fra fylket og Norsk kulturråd. Så kom samarbeidet med Island og Irland. Nye politikere var med på reisen og kom hjem med flere vyer. Det sprutet prosjekter i «øst og vest» for barn, unge og voksne. Vesterålingene skapte kulturopplevelser som spleiset oss sammen. Vi var ikke passive mottakere. Vesterålen var større enn Lofoten, vi var på kartet!
Jeg har vært så heldig å få være med på prosjekter i både Irland og på Øst-Island. Disse prosjektene/reisene har gitt meg ALT: inspirasjon og nye ideer, jeg har truffet kollegaer og utvekslet ideer og erfaringer med de, jeg har truffet en hel haug med hyggelige folk. Alt dette har hatt stor betydning for meg som kunstner og min karriere.
Jeg har hatt flere utstillinger og prosjekter på Øst-Island som ikke hadde vært mulig uten støtte fra samarbeidet Øst-Island/Vesterålen, og Signy Ormarsdottir på Austurbru som har gitt meg god oppfølging, støtte og kontaktnett. I samtalene jeg har hatt med henne har vi også diskutert hvor vanskelig samarbeidet Øst-Island/Vesterålen har blitt de siste årene. Eller skal jeg heller si mangelen på samarbeid? »
«Som Ingrid har også jeg fått med det meste og hatt stor nytte av kultursamarbeidet i Vesterålen også den internasjonale biten både som utøver og vertskap og følt entusiasmen selv og hos dem som kommer hit, akkurat nå Ann Quinn og Daniel Lipstein fra Donegal i Irland som for tiden er på «Artist in Residens» på Andenes, kanskje som siste deltakere da vi fikk vite at avtalen mellom landene er utgått. I så fall er det svært synd da det er givende og nyttig med utveksling både for oss her og for de tilreisende. Kan den forlenges eller reforhandles?
Ting går som kjent i bølger og vi husker nordnorsk visegruppes sang fra syttitallet; «har du hørt den nye visegruppa som e gått i gang, med trekkspell og gitar og fiolin og flerstemt sang, det e han Jens og ho Lovise, Hjørdis, Ole, Gerd og Klaus, TV-slava som har klart å slit sæ laus». 68-generasjonen og ei (politisk) tid som førte med seg visebølge og ei kulturell oppvåkning. Elefanten i rommet denne gang er vel den digitale revolusjonen hvor folk har nok med seg selv og sine tusener av venner på Facebook. Husker også et kunstverk fra noen år tilbake som bestod av kunstnerens egen navlelo, dag for dag over en lang tidsperiode, datert og sirlig montert i glass og ramme. Et verk til ettertanke. Har vi nok med oss selv eller fortjener vi bedre?
Føles definitivt som vi er i en bølgedal, og at lite skjer, og da kreves at vi nok en gang «klar å slit oss laus». Ikke rent få barn og ungdommer i regionen har reist og lært og hatt glede av alt som har skjedd og er skapt, og samarbeidet har vært bredt innen flere fagområder. Vi hadde Kunstnersatsing på Vesterålsk på starten av nittitallet, barnekunstskoler, nye kulturarenaer, senere tusenårsmarkeringen med Høvedsmenn og Båtmannskap og et kolossalt trykk med utallige møter, Golfstrøm og Tilbakestrøm, seminarer og kunstneriske happeninger osv. For meg personlig en fantastisk mulighet til å bli kjent med og knytte kontakter med andre kulturarbeidere i Vesterålen og Lødingen. Jeg har et «hjemsted» i Eskifjordur på Island, og et i Derrybeg i Irland, i tillegg til Tecolutla i Mexico».
Vårt håp er at politikerne som sitter i Vesterålen kulturutvalg, en fra hver av kommunene, tar tak og ser på grunnlaget for fortsatt vekst i kultursamarbeidet. Vårt ønske er ikke å kritisere men å være konstruktive, og vi bidrar gjerne med innspill og ideer.
Vi fikk det til før! Kan vi få det til igjen?