Ærede Storting, kjære tillitsvalgte.
For det er det dere er. Innstilt av partiene, men valgt av folket. Valgt på tillitt. Tillit til at dere vil ta kloke beslutninger på vegne av nasjonen, og styre oss mot en trygg og sikker fremtid. For min egen del på tillitt til at arbeidsplassen min vil være i stand til å utøve sitt samfunnsoppdrag dersom det trengs.
Jeg jobber i Forsvaret, og dere er i ytterste konsekvens min arbeidsgiver. Dere kan fatte beslutningen som sender meg og mine kollegaer ut i strid, og deler av deres jobb er å sørge for at vi får det vi trenger for å være i stand til å forsvare landet vårt når det trengs. Dette styrer dere gjennom statsbudsjettet. Det er her dere beslutter hvor mye dere er villige til å betale i forsikring for landet vårt. Det er dere som styrer vår tilgang på verktøy.
På lik linje med mine kollegaer er jeg fullt innforstått med at Forsvaret er politisk styrt. Dere befaler, vi klepper hæla sammen. Det er ikke ofte vi protesterer, jobben vår er å følge ordre. Sånn sett er vi ganske enkle arbeidstakere å forholde seg til. Vi praktiserer ikke streikerett, de fleste av oss er unntatt arbeidsmiljøloven, og vi trener, øver og leverer skarpt hver dag for rikets sikkerhet.
Jeg betaler min skatt med glede, selv om det betyr at hardt opparbeidede penger går ut av lønningsposen, så verdsetter jeg fellesskapet og samfunnssikkerheten de går til høyere. Jeg verdsetter at vi har et velferdssamfunn hvor de aller fleste er ivaretatt av staten på en god måte. På sett og vis ser jeg på skatten min som en forsikring. Forsikring til god utdanning, godt helsevesen, samfunnssikkerhet, og trygghet for meg selv og de jeg har rundt meg. Dette er fellestrekk ved de aller fleste som jobber i Forsvaret. Vi jobber for noe større enn oss selv. Vi er stolte av det. Og vi har tillitt til at dere forvalter det på en god måte.
Men når dere ikke er villige til å prioritere den nødvendige forsikringspremie for forsvaret av landet vårt på statsbudsjettet, blir jeg bekymret. For det er faktisk samfunnssikkerheten det går ut over, vår evne til å beskytte dere. Viljen skal det ikke stå på, men man kommer bare til et visst punkt med vilje. Etter det står det på evne. Og deres bevilgninger setter oss ikke i stand til å forsvare landet på en tilstrekkelig god måte. Hvem vil ha et halvgodt forsvar? «Train as you fight» er et begrep som ofte brukes i Forsvaret. I realiteten er det «Fight as you train». Vi presterer ikke bedre i strid enn hva vi trener og øver på. Å trene og øve koster penger.
Jeg jobber på Andøya flystasjon. Vi har flere avdelinger, den mest synlige er 333 skvadron som flyr P-3 Orion, Norges maritime patruljefly (MPA). Flyet er et verktøy. Det er gammelt. Dere har bevilget midler til å oppgradere det verktøyet. Det er veldig bra! Men dere må forstå at selve flyplassen også er et verktøy. Det blir litt som å ansette flere lærere i skolesektoren, men så utelukkende bygge skoler med for få klasserom. Det er for dårlig. Ompuss, som vi sier i Forsvaret.
Det har kommet klart og tydelig frem fra forsvarsfaglig hold i løpet av de siste to årene at det som planlegges på Evenes ikke er godt nok til å drifte MPA-operasjoner. For mange av oss er det rivende likegyldig hvor arbeidsplassen vår er lokalisert, men det som er viktig, det er at den er i stand til å utføre samfunnsoppdraget sitt. Når dere ikke bevilger nok penger over statsbudsjettet, medfører det faktisk at arbeidsplassen vår ikke blir god nok. Når dere går med på en baseløsning som ikke er tilstrekkelig, får det en operativ konsekvens. At jeg og mine kollegaer når det kommer til stykket ikke har de nødvendige verktøyene for å gjøre jobben vår. Det er ikke videre hyggelig å visualisere den situasjonen vi vil stå i dersom det smeller en dag. Nå er jeg relativt ung sammenlignet med gjennomsnittsalderen på Stortinget, men jeg har ikke i min tid opplevd like mye støy rundt forsvarspolitikken som ved denne langtidsplanen. Det er en grunn til det.
I debatten rundt Andøya og Evenes sitter svært mange av oss på relevant informasjon vi ikke kan gå ut med offentlig. Den er gradert. Det handler om konsekvensen av at informasjonen blir offentlig kjent. Og sånn skal det være. Noen forsvarshemmeligheter er det ganske greit at det bare er vi som vet, og at informasjonen ikke er tilgjengelig for alle. Den kan jo brukes mot oss. Litt som at du ikke legger ut på facebook at du gjemmer husnøkkelen under blomsterpotta, eller koden til alarmsystemet. Da blir det jo lekende lett for tyven å komme seg inn i huset ditt. Vi ønsker ikke at denne informasjonen skal bli brukt i media som argumentasjon for basevalg. Det bidrar til å svekke sikkerheten vår.
Jeg skal ikke gå inn i alle de faglige argumentene, verken forsvarsmessige eller økonomiske, utallige aktører fra hele landet har alt gjort grundige undersøkelser, og informasjonen som kommer frem hva gjelder økonomi er divergerende. For meg som offiser er det ikke økonomien det står om, så høyt oppe i kjeden er jeg ikke. For meg handler det om tillitt, og om at jeg og mine kollegaer får de verktøyene vi trenger for å gjøre jobben dere setter oss til å gjøre. For det er vi som i ytterste konsekvens risikerer livet. Få har vel interesse i å jobbe i en organisasjon som ikke vil være i stand til å løse oppdragene sine på en god måte. Svært få ønsker seg en karriere med halvgode løsninger, på kanten av hva som er sikkerhetsmessig forsvarlig hvis det verste skulle skje.
Sikkerhet handler ikke bare om fly, om rullebaner, om materiell og infrastruktur. Det handler om mennesker. Etter mange av de politisk styrte endringene i Forsvaret de siste årene, sitter mange av disse menneskene igjen med en følelse av håpløshet. Effektiviserings- og innstrammingskrav har medført kutt i HR, kutt i lederstøtte, som medfører økt administrering på det utøvende ledd. Det blir ikke mye økt operativitet, mer tid på den spisse enden. Det er heller motsatt. Sikkerhet handler om mennesker, og da spiller emosjoner inn i bildet. Emosjoner er vanskelig å få inn i et excel-ark, men de er fortsatt en kritisk faktor. Når menneskene i organisasjonen ikke har tillitt til avgjørelsene som tas på øverste nivå, er det alvorlig. Har du ikke hodet på rett sted, medfører det en operativ risiko.
Det sies både høyt og lavt at personellet er Forsvarets viktigste ressurs. Det oppleves ikke slik nede i linja. Vi trenger at forsvarsbudsjettet kommer opp på 2%, slik at dere ikke må bygge ned Forsvaret samtidig som dere investerer i dyrt materiell, for så å skulle øke budsjettene igjen om noen år. Det er å kaste penger ut vinduet. Det er dårlig forvaltning. Det er uansvarlig forvaltning. Og det medfører at menneskene som sitter på kompetansen som trengs for å gjøre jobben, mister tillitt til dere og jobben dere gjør. Flere av de har alt gått ut døra. Vi har mistet kompetanse vi trenger, og kommer til å ha behov for også i fremtiden.
For det er nettopp menneskene denne organisasjonen er avhengig av. Og mange av disse menneskene opplever et unormalt høyt arbeidspress, spesielt på Andøya flystasjon. Det er vel og bra at nye MPA kjøpes inn, men det er også paradoksalt at en allerede tynt bemannet avdeling som opplever personellflukt skal både drifte nåværende flytype i mange år videre, samtidig som den skal avgi personell til den nye flytypen over flere år. Man må faktisk ta seg råd til å bemanne begge flytypene samtidig dersom man skal få de operative leveransene man trenger.
Vi er ikke en skrivebordsbedrift. Vi flyr, vi seiler, vi forflytter oss på bakken, vi løper rundt i skogen. Vi har et utrolig bredt spekter av ansatte og arbeidsoppgaver. Vi kan og bør ikke forvaltes som en hvilken som helst offentlig etat. Forsvaret er spesielt. Da holder det ikke at sivile konsulentfirmaer dikterer hvordan Forsvaret skal driftes og forvaltes. For det som fungerer på papiret, det fungerer faktisk ofte dårlig i virkeligheten. Og det er altså forsikringen deres det står om. Forsikringen vår. Forsikringen til de som har valgt dere.
Det koster å drifte et forsvar. Øk investeringene i forsvarsbudsjettet, det nytter ikke med sparereformer parallelt med innfasing av nytt materiell. Det er faktisk slik at dere får det dere betaler for. Eller, vi har jo gode holdninger og mye vilje, så dere får vel litt gratis. Men det koster å trene og øve. Og når vi som jobber her sier det dere gir oss ikke er godt nok, er det faktisk verdt å lytte til. Ha tillitt til oss, og til at vi vet hva vi snakker om. Mange av oss har tross alt jobbet med dette i et helt yrkesliv.
«Det er en kalkulert risiko» er argumenter vi ofte blir møtt med. Ulempen for oss er at den risikoen, den er det vi som står i første linje for. Lytt til oss som jobber «på gulvet» i Forsvaret, både de som er unge og de med førti års erfaring. Ærede Storting, når dere skal votere over hvorvidt Andøya flystasjon skal bestå, ta det rette valget. Ta valget uavhengig av partipisken. Gi oss forutsetningene for å gjøre jobben dere setter oss til, i krise og i fred. La Forsvaret beholde basene vi sårt trenger. Vis oss at dere er tillitten vår verdig.