Studiestruktur tilpasset regionens behov

Kristian Tangen, distriktssekretær LO Trøndelag og Rita Lekang, distriktssekretær LO Nordland. 

Leserinnlegg

Regjeringen har i en årrekke jobbet for å slå sammen høyskoler for å lage bedre studietilbud og sterkere fagmiljøer. Da Nord universitet så dagens lys i 2016 hadde utdanningsinstitusjonen studiesteder i Bodø, Mo i Rana, Vesterålen, Sandnessjøen, Nesna, Namsos, Stjørdal og Levanger. Norges lengste universitet. Dette koster selvfølgelig penger. Penger som ikke har vært tilført fra staten. Universitet har blitt underfinansiert i forhold til krav som settes innen forskning, kandidatproduksjon, sterkere akademisering og krav til økonomisk effektivitet. Det er ingen tvil om at kravene til kvalitet er viktig, men i tillegg må universitet bidra til regional utvikling.

Universitetsledelsen er forpliktet til å holde driften innenfor de gitte økonomiske rammene. Det er blitt gjennomført en omfattende prosess, slik at beslutningsgrunnlag for de varslete endringene i studiestrukturen, skulle bli best mulig. Forslaget har skapt sterke reaksjoner. Den nye studiestrukturen vil føre til en sterk sentralisering av tilbudene. Universitetsledelsen vil særlig satse på Bodø og Levanger. Et av argumentene de bruker, er at en sentralisering vil skape et sterkere fagmiljø. Ikke på noe punkt fremhever ledelsen det store arbeidet som er lagt ned av de ansatte for å heve kvalitet i forskning og utdanning. Det nevnes heller ikke alt det positive som har skjedd på Nord universitet. Det virker som om konklusjonene er trukket på forhånd og at argumentene er tilpasset denne konklusjonen.

Et av argumentene for å legge ned avdelingene på Nesna og i Sandnessjøen, er at universitet på denne måten vil kunne omdisponere 50 millioner kroner hvert år. Realiteten er at Nord universitet ikke har råd til en drift som er i samsvar med målet om flere desentraliserte studiesteder. De legger seg altså i stor grad på myndighetenes linje. Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø sier derimot at universitetet har nok penger, og at økonomi ikke er grunnen til at studiestedene legges ned. Hun ber samtidig ledelsen ved universitet vurdere nøye de lokale ringvirkninger av en nedleggelse.  Dersom Iselin Nybø mener at Nesna og Namsos skal videreføres og utvikles videre kan hun selvfølgelig skrive et nytt brev til styret ved Nord universitet, men det har hun ennå ikke gjort.

Det vi nå er vitne til, er at departementet og regjeringen vrir seg unna ansvaret, gjennom å hevde at de ikke kan gripe inn i styret sin styringsrett. Men det var i sin tid departementet som instruerte og påla de høyere utdanningsinstitusjonene å slå seg sammen, noe som medførte et ekstra stort press mot de minste institusjonene. Av den grunn advarte LO den gang mot å redusere antall utdanningsinstitusjoner. Vi forutsatte at fusjoner ikke måtte svekke samfunnsoppdraget, altså et godt utdanningstilbud i distriktene måtte opprettholdes.

Universitetsledelsen foreslår nå betydelige endringer ved fem studiesteder. De vil legge helt ned Sandnessjøen og Nesna. I Namsos foreslår de å legge til rette for distribuert sykepleie som kan tilbys etter behov, noe som vil bety en nedleggelse av dagens sykepleierutdanning. Fagmiljøene for tre studier kan bli flyttet fra Steinkjer til Levanger.  Og det etter at Steinkjer kommune har investert flerfoldige millioner i et nytt bygg, hvor universitet skulle bli den klart største leietakeren.

Endringsforslagene har gjort folk forbannet og de protesterer høylytt. I Namsos møtte 6000 mennesker opp til protestkonsert. Aldri før har det vært så mange samlet på Festplassen i Namsos. 1. mai parolene gav et klart signal på hva folk mener om kuttene. Folk føler seg rett og slett tråkket på og føler at de ikke blir tatt på alvor. Universitetene våre har et spesielt samfunnsansvar og må kunne tilby studiene som arbeidslivet og landsdelen etterspør. Dette handler ikke bare om endringer av studiestrukturen. Det handler om at sykehusene og skolene ikke får kvalifisert arbeidskraft og at folk ute i distriktene vil få reduserte tjenestetilbud. Hele samfunnsutviklingen ute i regionene vil bli skadelidende. Ungdommen blir tvunget til å flytte inn til de største byene og kommer neppe tilbake når arbeidsplassene og andre tjenestetilbud er borte. En undersøkelse viser at hele 80 prosent av dem som jobber som sykepleiere og vernepleiere i Namdalen, har tatt utdannelsen sin i Namsos. Slike funn vil du finne på mange steder rundt utdanningsstedene. Forslaget om nedleggelse vil ramme distriktene særlig hardt og vil sette oss flere tiår tilbake.

Det var mange som advarte mot en fusjon av Universitetet i Nordland, Høyskolene på Nesna og i Nord-Trøndelag, særlig fordi de fryktete at faren for nedleggelse var stor. Den sterke motstanden ble dempet, da det i fusjonsavtalen ble slått fast at de ulike studiestedene skulle beså.  

I dag er det mange som føler seg lurt og ført bak lyset.

LO i Nordland og Trøndelag krever at Nord universitet blir gitt rammebetingelser som setter dem i stand til å være blant de fremste i Norge på sine områder, samtidig som det tilbys desentraliserte utdanninger. Universitetene våre har et spesielt samfunnsansvar som gjelder både by og land. De må være garantisten for at distriktene får kvalifiserte fagfolk, og bidra til forskning av nasjonal og internasjonal betydning. 

Rita Lekang, distriktssekretær LO Nordland og Kristian Tangen, distriktssekretær LO Trøndelag