«Det statsråden her sier er godt skjult – og mellom linjene»

Leserinnlegg

Jeg stilte følgende skriftlige spørsmål i Stortinget til fiskeristatsråd Harald Tom Nesvik (FrP) den 17 juni d.å. (Dokument nr. 15:1884 (2018-2019)):

«Kan statsråden vise statistikk på alle leveringspliktige trålkvoter for 2018, med totalt antall tonn på kvoten og totalt antall tonn levert i Nordland, Troms og Finnmark fordelt på hvert fartøy og sted fisken er landet?»

Mht. leveringen skriver statsråden dette:

«Imidlertid viser dokumentasjonen, i likhet med tidligere år, at fangst som rederiene tilbyr i samsvar med bestemmelsene om tilbudsplikt, i mange tilfeller ikke blir omsatt i henhold til den primære eller sekundære tilbudsplikten. Fangsten omsettes først etter at den er tilbudt etter den primære og sekundære tilbudsplikten.»

Det statsråden her sier er godt skjult – og mellom linjene: Fisken som ikke blir solgt er frossent råstoff som i sin helhet går til frysehotellene, dvs. «Kina-fisken» som er utelukket fra foredling og salg fra norske bedrifter, som iht. konsesjonsdokumentene skal levers fersk. Svaret avdekker det vi vet: At det som var trålerflåtens eksistensgrunnlag, at de skulle bringe til lands i Norge den fisk som trengs for å opprettholde helkontinuerlig drift og et sikkert inntekstgrunnlag for fiskeindustrien i særlig Finnmark, Troms og Nordland ikke har tilsiktet virkning.

Leverings- og nå etter statsråd Svein Ludvigsens tid, tilbudsplikten; virker ikke. Det er Senterpartiets syn at det som ikke virker må politikerne gripe fatt i og forandre. FrP derimot mener at det er de sterkeste markedsaktører som skal styre dette og ikke vi politikere. Vi politikere som representerer folket – dvs. fiskerettighetenes eiere – skal ikke bli hørt, men la «markedsmakten» bestemme!

Dette er helt feil vei: FrP går således for at fisket som eies av det norske folk i felleskap skal gis bort gratis til en liten håndfull redere som var i posisjon den gang «kortene ble utdelt». Rederne skal få kjøpe og selge fellesskapets eiendom og putte pengen i egen lomme. Dvs. at FrP går for en totalt forfeilet og rettstridig politikk som svar på misæren, se den splitter nye Meld.S. 32 (2018–2019). Et kvotesystem for økt verdiskaping.

«Opprettelsen av en ny, markedsbasert kvoteutvekslingsordning vil være et tiltak som bidrar til å forbedre fleksibiliteten for fiskere. Sammen med muligheten til å dele opp kvotepakker gir dette mulighet for at fiskerne individuelt i større grad kan skreddersy sine kvotepakker etter egne behov. Dette gir muligheter for økt spesialisering eller diversifisering, som dermed kan bedre den økonomiske avkastningen som genereres næringen. Bedre sammensetning av kvoteporteføljene og informasjonen fra en felles markedsplass fornomsetning av kvoter vil også kunne bidra til en bedre verdikjedetilpasning» (s 115).

Dette er forkastelig! Senterpartiets svar er at kvoter som utelukkende var tenkt å supplere råstoff fra kystflåten når fisken står langt fra land, og som trålflåten skulle skaffe industrien, skal omfordeles til kystflåten som er i stand til levere dette råstoffet til norsk fiskeindustri. Disse kvoter kan f.eks. tildeles som «distriktskvoter» som fordeles lokalt til interesserte fiskere. Det er ikke FrPs marked som skal fordele disse kvoter, men lokale politiske vedtaksprosesser iht. folkets vilje.