«Næring i Nord Norge er ikke distriktspolitikk»

Leserinnlegg

Vi kaller ikke norsk olje- og gasspolitikk for «distriktspolitikk for Vestlandet». Hvorfor i alle dager skal vi da kalle det å utnytte næringsmulighetene i nord for distriktspolitikk? 

Da Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet – ble opprettet i 1968 ble det sett som distriktspolitikk. UiT ble opprettet for å hjelpe landsdelen. Misforstå meg rett: Det var en god beslutning den daværende borgerlige regjeringen tok initiativ til, men premisset i stortingsdebatten var at Norge som land måtte hjelpe den nordligste landsdelen, ikke at vi skulle investere for å utnytte store muligheter. 

Jeg er ikke opptatt av Nord-Norge fordi det er snilt eller av distriktspolitiske grunner. Jeg er opptatt av Nord-Norge fordi det er viktig for hele Norge. Historien om UiT illustrerer et tydelig utviklingstrekk: Den nordligste landsdelen har gått fra å være "utkant" til å bli et kjerneområde for norske interesser. Det gjelder klimapolitikk, sikkerhetspolitikk, samferdsel og ikke minst energi og jobb- og verdiskapingspolitikk. 

Det er kort og godt i vår egeninteresse – for alle i hele landet – å utnytte de mulighetene som vi har i nord. Ingen ville funnet på å kalle norsk utvikling av olje- og gass for distriktspolitikk rettet mot Vestlandet. Hvorfor i alle dager skal vi da se på mulighetene innen energi, sjømat, mineral, industri, reiseliv teknologi, arktisk infrastruktur- og ingeniørkunst og så videre som distriktspolitikk for nord?  

Erlend Bullvåg fra Handelshøyskolen ved Nord Universitet har derfor noen viktige poeng i sin kronikk: «Nord-Norges drivkraft ligger i næringslivet, i et bredt og allsidig næringsliv som har vært i sterk vekst de siste 12 årene. Mer enn hver tredje krone i verdiskapingen kommer fra eksport.»

Oppfordringen om å slå ring om EØS-avtalen (Nordland har for eksempel ca 80 prosent av eksporten sin til Europa) og åpne nye eksportmarkeder tas imot med åpne armer. I Næringsdepartementet jobber vi med dette hver dag. For kort tid siden undertegnet vi en frihandelsavtale med verdens fjerde største land, Indonesia, som har 264 millioner innbyggere, og vi forhandler med blant andre Latin Amerikanske Mercosur og Kina. Det er godt nytt for blant andre sjømatindustriarbeidsplassene i nord. 

Jeg er glødende tilhenger av å etablere statlige arbeidsplasser utenfor Oslo-gryta, og av å flytte ut allerede eksisterende arbeidsplasser (men mener noen også bør legges til Telemark). Men det er verdt å minne om at det er arbeidsplasser i privat næringsliv som er aller mest avgjørende for vekst! Næringslivet i nord vokser enda mer enn i resten av landet. Jobb- og verdiskapingen er historisk høy. Men det er mer å hente. Vårt oppdrettsfylke nr. 1 – Nordland – leverer hver 10. laksemiddag i hele verden. Det er ingen grunn til å stoppe der.

En landsdel i vekst trenger investeringer – i samferdsel og infrastruktur, i kunnskap og forskning og i næringslivet. I arbeidsplasser som betaler for velferden vår. 

- Høyre, Frp, KrF og Venstre har mer enn fordoblet de gjennomsnittlige bevilgningene til samferdselsinvesteringer i Nord-Norge. Fra 2013 til 2017 økte andelen av Statens vegvesen sine investeringer i Nord-Norge fra 14 til 22 prosent. 

- Også digital infrastruktur bygges kraftig ut. Det siste er utbyggingen til Space Norway som vil gi nettilgang i hele det nordligste området av Norge. 

- Vi har også investert i kunnskaps- og forskningsinfrastruktur. Fordi en landsdel med enorme vekstmuligheter må ha universtiter i verdensklasse, slik UiT og Nord Universitet har ambisjoner om å være. Og de må være tett koblet på arbeidslivet.  

Men vi skal selvfølgelig gjøre enda mer.

I nord er det også næringslivet som leder an i utviklingen også i det grønne skiftet.

I Glomfjord står de klare til å produsere hydrogen. I Grovfjord bygger de batteridrevne oppdrettsbåter. I Mosjøen skal Alcoa føre prosessindustrien inn i lavutslippssamfunnet med vindkraft fra Tromsø. I Alta utvikles ny teknologi for fremtidens bygg og anlegg. Og på Svalbard bygger de verdens beste antenneparker. Og det trenger vi – for målet er like ambisiøst som nødvendig: Vi skal bidra til å redde verden, og tjene penger på det.

Vi kaller det grønn vekst. Vi kutter utslippene, ikke utviklingen. 
La meg ta et siste eksempel: I min periode som næringsminister har vi gitt tillatelse til å gjenåpne mineralvirksomheten i Syd Varanger og til oppstart for Nussir. Begge prosjektene er viktige for lokalsamfunnene og vil gi vekst og arbeidsplasser i Finnmark. Det er veldig bra! Men jeg har ikke godkjent prosjektene fordi det er «distriktspolitikk», men fordi vi som land må forvalte og utnytte de ressursene vi har. Når det gjelder mineraler er ikke Finnmark et «distrikt» – det er et sentrum for norsk mineralvirksomhet. Oslo, derimot, er periferi. 

Vi har også sagt ja til prosjektene fordi verden skriker etter mineraler, som er avgjørende for å lykkes med det grønne skiftet. Det er politikk som er bra for lokalbefolkningen, bra for Nord Norge, men like viktig for Norge og for verden. Det har ingenting med "distriktspolitikk" slik det ble diskutert da UiT ble vedtatt for over 50 år siden, å gjøre. Det er simpelthen god jobb- og verdiskapingspolitkk for Nord og for Norge.