«Fra tranlamper til vindkraft»

Mens våre besteforeldre så vel i mellomkrigstida som på 1950-tallet gladelig ga fri grunn til bygging av kraftlinjer for å få strøm i hus og fjøs, ble det i forrige uke brent varder i protest mot utbygging av vindkraft. – Hvordan har vi klart å komme dit?
Leserinnlegg

Mange i vår foreldregenerasjon vokste opp med tran- eller parafinlampa som eineste lyskilde i hus og fjøs. Det var en drøm for dem å få innlagt strøm. Rasjonering var en selvfølge. Og overforbruk kosta flesk.

I dag tas det som en selvfølge at man kan koble seg til strømnettet overalt. At strømmen faktisk må produseres før den kan brukes, synes det å være mange som ikke ofrer en tanke. Ei heller at det er nødvendig med kraftledninger.

Med unntak for uttalte klimafornektere er det bred enighet om at det av hensyn til klimaet er nødvendig å erstatte fossil energi med fornybar energi. Vindkraft vil kunne være et viktig bidrag. Særlig i et land som Norge hvor det blåser mye.

Men vindmøller eller vindturbiner er det mange som ikke vil vite av. Vindturbiner i norsk natur blir framstilt som om det nærmest skulle være svartedauen som er kommet på gjenvisitt etter at det – basert på samtidige beretninger – «kom et skip til Bergen i 1349».

Vi ser det også lokalt i Vesterålen hvor det manes til kamp mot vindkraft på Andøya. Allerede før det er kommet på plass en eineste vindturbin, skal angivelig vindkraft gå på helsa laus for folk på øya. Depresjonen skal være like om hjørnet. Noen truer med å flytte.

Det påstås at støy (lyd) fra vindturbinene vil være ødeleggende for de som bor i bygdene nær Andmyran. At NVE og øvrige myndigheter har stilt og vil stille krav til avstand mellom turbiner og stedene hvor folk bor og oppholder seg, velger motstanderne å overse. Fagmyndighetenes grenseverdier for støy, låner motstanderne ikke øre til. De affiseres heller ikke av at for dette prosjektet er det lagt til grunn at avstanden til bebyggelsen skal være minimum 700 m.

Det hevdes at den planlagte vindparken vil ødelegge særlig verdifulle myrområder. Men det underslås at ved detaljplanlegginga er det forutsatt at det ikke skal plasseres turbiner innenfor den spesielle høgmyra mellom elvene i området.

Det hevdes også at grunnvasstanden vil bli sterkt påvirka. At utbygger i konsesjonsvilkåra er pålagt å ikke påvirke grunnvasstanden, overser motstanderne,

Det påstås at CO 2-utslippa vil auke enormt på grunn av tap av myr. Og det til tross for at myrpåvirkninga vil være begrensa til veger og fundamenter for vindturbinene og dermed et areal på 0,3 kvadratkilometer. Det auka CO 2-utslippet vil utgjøre omtrent 0.04 promille av Norges årlige utslipp.

Det hevdes også at turistene vil bli skremt bort fra Andøya om de skulle få øye på noen vindturbiner. Det er rein spekulasjon. For øvrig er det litt paradoksalt at grupperinger som ellers står fremst i rekka for å advare mot stor tilstrømming av turister fordi dette belaster naturen, plutselig er blitt bekymra for det motsatte.

At det er kommet inn utlendinger på eiersida i prosjektet, er også blitt et kronargument for motstanderne. Særlig er det ille at det er tysk kapital inne i bildet. Det er nærmest som om det skal være 9. april 1940 om igjen.

Det påstås også til det kjedsommelige at vi ikke trenger krafta fra vindturbinene. At vi i Vesterålen bare produser en forsvinnende liten del av krafta vil forbruker, ofres ikke en tanke. At Ånstadblåheia vindpark nå produserer kraft nok til rundt 7.500 husstander, betyr angivelig ingenting. Heller ikke at norsk vindkraft vil kunne erstatte fossil energi i Europa. For det vil jo være heilt forferdelig om Norge skulle spille rollen som «Europas grønne batteri». Vindkraftmotstanderne har må vite ikke en kvadratmeter urørt natur å avgi til krafthungrige europeere.

«Det kan bli trist å tenke tilbake på hva slags innsats Norge gjorde for verdens miljø- og klimasituasjon i 2019: Full brems for videre utbygging av ren, fornybar vindkraft og samtidig full gass for fortsatt eksport av verdens nest mest forurensende råvare.»

Slik formulerte Magnus Korpås, professor i elkraftteknikk ved NTNU, det i kommentaren «Hvorfor bry oss med å bygge ut vindkraft i Norge» 8. august i år på nettstedet Energi og Klima.

Det burde være ord til ettertanke også for vardebrennerne i Vesterålen.