«Om galskap og psykiatri»

Leif G. Strømdal, leder av Politisk verksted i Mental Helse 

Leserinnlegg

Før 2013 var mitt perspektiv på psykiatri og psykisk helsevern ganske snevert. Det meste var basert på puslete egenerfaringer med en «helt vanlig depresjon», for å låne Thomas Seltzers formulering.

Så kom utspillet om nedlegging av behandlingstilbudet for alvorlig traumeskadde ved Nordlandssykehuset i 2013.

Som leder av Mental Helse Nordland, fant jeg fort ut at jeg hadde altfor mangelfull kunnskap om styringssystemet, helsepolitiske føringer, lovverket, organiseringen og beslutningsprosessene i helsetjenestene. Skulle jeg gjøre vurderinger av det som skjedde, måtte jeg ha mer innsikt.

Det startet med to uker sammenhengende lesing, de fleste dagene fra 9 morgen til 22-23 om kvelden, bare avbrutt av matpauser. Siden da har jeg dukket ned i mye arbeid og brukt mye nett-tid som har gradvis utvidet innsikt i «materien».

Da jeg startet i denne prosessen, hadde jeg en overbevisning om at begrepet «galskap» ikke hører hjemme i psykiatrien, at det er den kunnskapsløses forestillinger om det som styrer handlingene.

Etter 6 år har jeg vært nødt til å revurdere denne oppfatningen.

Det er skremmende mye galskap i psykiatrien, - galskap som herjer med pasientene, eller rettere sagt psykisk syke. For det er ikke selvsagt å bli «godkjent» som pasient! «Du er ikke syk nok», er beskjeden som møter enkelte. Først som «verdig trengende» har du rett til hjelp i psykisk helsevern. For mange betyr det at du er blitt «syk nok» først når du må innlegges ved tvang.

Dette er resultatet av en kontinuerlig og langvarig prosess med nedleggelser av behandlingstilbud, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene.

I Norge ansees tvang som «behandlingstiltak», en nødvendighet for å gjennomføre behandling.

Pasientenes rettssikkerhet ved tvangsbehandling kontrolleres av kontrollkommisjonene. De skal «forvisse seg om» at riktig fremgangsmåte er brukt og at lovens kriterier for gjennomføring av tvangsinngrep er fulgt. Grunnlaget for kontrollene er basert på skriftlige framlegg utformet av dem som skal kontrolleres!

I en undersøkelse, rapporterte nesten hver tredje pasient under døgnopphold i psykisk helsevern å ha opplevd nedlatende eller krenkende atferd fra behandlere/personale, en eller flere ganger. Denne undersøkelsen ble lagt fram for Helsedirektoratet som PasOp- rapport nr. 9-2014.

Informasjonen er begravd i arkivene i stor stillhet. Ingenting er gjort for å følge opp. Ingen tiltak er gjort for å innhente regelmessig og systematisk informasjon om pasientenes erfaringer med tjenestene.

I stedet pålegges behandlere å rapportere for statistisk registrering:

· Hvor mange pasienter klarer du behandle,

· hvor ofte møter du dem,

· hvor lang tid bruker du på å skrive rapporter,

· hvor mange dager tar det før pasienten har fått en rapport i posten etterpå, og

· hvor mange er på venteliste.

Det kalles «kvalitetsindikatorer» og er nyttig datagrunnlag for helseministerens propagandabehov, de administrative ledernes behov for ansvarsfraskrivelse og stjeler av behandlernes tid til pasientbehandling.

Leder i psykologforeningen, Heidi Tessand, utfordrer helseministeren: «Gå gjennom listen over alt vi skal måles på og vurder hvilke av disse kravene som faktisk fører til at pasienten får det bedre.»

I en undersøkelse Psykologforeningen gjennomførte i mai 2019 blant nær 2500 av sine medlemmer, svarer

· over en tredel at mer enn halvparten av deres pasienter ikke får god nok utredning.

· 49% svarer at halvparten eller flere av deres pasienter ikke får god nok behandling.

· Over en tredel av psykologene opplever at de må avslutte behandlingen for mer enn halvparten av sine pasieneter før de er «ferdigbehandlet».

Eierretten til denne galskapen må fordeles. Det aller meste mellom politiske beslutningstakere, administrative ledere i lag på lag, opptil 12 nivåer i helseforetaksmodellen (Manifest sept 2018) og en helseminister med den døvblindes reaksjoner på alt av erfaringsrapportering.

Etter 6 år som helseminister, fortsetter Høie å tegne bilder av en gyllen framtid, mens virkeligheten i psykisk helsevern er blitt gradvis verre i denne tiden. Den gylne framtiden du tegnet bilde av med begrepet «pasientens helsetjeneste» da du tiltrådte i 2013, burde vel pasientene hatt et lite skimt av nå?

I stedet har tjenesten du har satt ditt preg på, blitt finpusset som «Galskapens helsetjeneste».

Og i tilfelle noen skulle være i tvil: Det er ikke pasientene jeg da omtaler.