«Flere sett etiske regler og/eller fravær av kunnskap?»

Ove Eirik Jensen, Rødt Sortland 

Leserinnlegg

En uke med feiring av den russiske frigjøringa av Finnmark for 75 år siden er tilbakelagt. Med flere års erfaring med russere på mange plan der nord og det bildet som tegner seg av russerne gjennom flere reisereportasjer vist på TV, varmer det mitt hjerte å registrere hvor godt folk- til-folk-samarbeidet fungerer i nord. Det er tydelig at dette også har virkning på de offisielle forbindelsene i området.

Av de mange inntrykk som har festet seg etter det 3 timer lange TV-programmet på fredag i jubileumsuka, er det særlig Rune Rafaelsens historiebeskrivelse, analyse og fremtidsstrategi basert på historiske realiteter og praktiske erfaringer fra folk-til-folk-samarbeidet som skiller seg ut. I bunnen for hans resonnementer mener jeg å se en grunnleggende forståelse av allmennmenneskelige aksjons-/reaksjonsmekanismer.

Norges statsminister var også til stede i Kirkenes. Jeg fikk ikke inntrykk av at hun hadde noen framtredende rolle i feiringa. De offisielle rollene ble ivaretatt av Kong Harald, Rafaelsen og fagfolkene på historie på en svært god måte, - i samsvar med den stemning ei slik feiring bør ha. Jeg opplevde intervjuet med statsministeren langt på veg som et antiklimaks. Kanskje hun ante at det hun stod for, ikke ville vinne noen gjenklang her nord.

Men i og med at hun er landets statsminister, er det så viktig å underkaste hennes holdninger og argumentasjon et kritisk blikk. Hennes og regjeringas motvilje til å invitere Putin til feiringa er velkjent. Ifølge intervjuet baserer hun sine holdninger på mistillit til Russland, - hovedsakelig forklart med Russlands rolle på Krim og i områder med historisk betinget blandet befolkning, - f.eks. Ukraina. Dette skal jeg ikke gå nærmere inn på her. Derimot vil jeg henlede oppmerksomheten på samsvaret mellom de kriteriene hun bygger sin mistillit til Russland

på, og den historiske og eksisterende praksis i den gruppe nasjoner hun har valgt å legge sin tillit og fortrolighet til,- nemlig i USA og NATO!

For meg har det alltid vært en slags livstese at rett er rett, og galt er galt, - uavhengig av hvem som forårsaker den, eller hvem det går ut over. I dette lys har jeg ikke helt lett for å se logikken i statsministerens argumentasjon for tillit og mistillit. Det er skrevet et utall bøker om Vestens og USA’s overgrep av mye verre karakter mot folk og land rundt om i verden enn de Russland i denne sammenheng har gjort seg skyldig i. Ja, USA ble jo langt på veg grunnlagt på det som i dag ville ligget nær opp til betegnelsen etniske rensing og direkte slavearbeid.

Hvorvidt man skal kunne skrive så vidt foreldete tilstander på historiens regning og anse det som et avsluttet historisk kapittel, må være avhengig av om det i dag kan spores noen prinsipiell forandring til det bedre i tenking og handling. Volumet og patosen man ved festlige anledninger omtaler «Vestens verdier» på, er kanskje noe mer kraftfull. Men noen slik praktisk forandring er det ikke lett å få øye på.

Etter 2. verdenskrig ble NATO opprettet. Dette ga de gamle imperialistmaktene, - med tillegg av USA, ryggdekning slik at uretten og overgrepene kunne fortsette, - dog i noe mer sofistikerte former. Dagens politikk overfor Venezuela kan tjene som eksempel på det. Samtidig ble USA etter hvert den dominerende makt blant Vestens overgripernasjoner. Vestens omdømme i den del av verden som var, - og fortsatt er, offer for disse grådighetsmotiverte overgrepene, kan naturlig nok ikke være preget av vennlighet og godvilje. Her mener jeg faktisk vi finner kimen til det vi i dag velger å kalle terrorisme. Terrorisme er de maktesløses måte å føre krig på.

Den gamle musketer-regelen «alle for en, en for alle» regulerer lojalitetsforholdet innad i NATO-losjen. Allerede i min studietid først på 1970-tallet følte jeg bekymring for hva det kunne føre til for Norge dersom USA’s framferd rundt om i verden provoserte fram et direkte angrep på landet selv. Angrepene mot mål i USA 11.09.2001 viste at bekymringa ikke var grunnløs. Dette førte til at Norge ble en direkte aktør i USA’s «stuerene» terrorapparat, - særlig i Midt-Østen. Fundamentet for de forskjellige aksjonene der (Irak, Afghanistan, Libya etc.) var den noe lettbente og ikke påtrengende godt faglig funderte, - og langt på internasjonalt bejaete, forståelsen av en «ondskapens akse»!

Dagens situasjon i Midt-Østen er et godt eksempel på hulheten og prinsippløsheten i denne veven, - og ikke minst den nye risikoen for Norge. NATO-landet Tyrkia har gått til militært angrep/overgrep utafor egne grenser. Hva blir Norges rolle hvis Tyrkia provoserer fram et direkte angrep på landet selv? Kurderne som har båret en vesentlig del av belastningene i krigen mot IS, blir latt i stikken. Regjeringens (og Jens Stoltenbergs) moralske indignasjon har ikke akkurat vært noen faretruende belastning på lydmuren. Kurdernes skjebne understreker at den etiske dimensjon bak oppfyllelse av etiske eller formelle lojalitetsforpliktelser ikke er avgjørende for det selskap vi er en del av.

Ethvert rimelig oppegående menneske i Norge er gjennom media orientert om NATO’s innringing av Russland. Norges basepolitikk er vesentlig forandret i mer provoserende retning.

NATO-basen i Trøndelag er eksempel på det. Ting kan videre tyde på at USA er i ferde med å etablere seg også på Andenes. Dette reageres det selvsagt på fra russisk side. Beskrivelsen og tenkinga bak Lavrovs tale burde påkalle ettertanke hos våre politiske myndigheter. I stedet forsøker man å bruke Russlands helt naturlige og nødvendige reaksjoner til å bekrefte og forsterke et konstruert trusselbilde.

I debatten etter feiringa i Kirkenes ble det fra enkelte hold pekt på Rune Rafaelsen som mulig utenriksminister i ei ny rød/grønn regjering. Sjansene for det tror jeg ikke er store. Han er i tilfelle en slik forespørsel klok nok til å takke nei. Hans innsikt og forståelse av mellommenneskelige og mellomstatlige mekanismer basert på erfaring og kunnskap er ikke kompatibel med den rådende tenkinga i AP’s lederskap. At det ikke er så mye å hente utenriks- og forsvarspolitisk ved andre regjeringsalternativer her hjemme, kom fram gjennom Dagsnytt 18 for en tid siden. Der ble lederen av Stortingets utenriks- og forsvarskomite, Anniken Huitfeldt, intervjuet om bakgrunnen for nødvendigheten av å ruste opp forsvaret mot Russland. Hun stilte der bl.a. spørsmål ved USA’s pålitelighet i en krisesituasjon. Hun mente å se mange tegn som ga grunnlag for slik usikkerhet. Et av tegnene hun mente seg å se, var at USA ikke lenger var så villig til å stille opp for menneskerettighetene! Når et menneske med en slik rolle i norsk politikk, - og med universitetsutdannelse i historie, har en slik forståelse av USA’s rolle i historien, trenger jeg hjelp. Kan hun, - eller noen andre, hjelpe meg å finne eksempel på aksjoner fra USA’s side som har vært motivert ut fra hensynet til menneskerettigheter?