«Jul er ikke for alle»

Leserinnlegg

Jeg kan ikke tie. Ja, jeg vet, det er jul, og kan ikke dette vente? Jeg synes ikke det. Du behøver ikke lese alt jeg skriver. Du har det travelt med juleforberedelser. Jeg skjønner det. Og julen skal vi feire i glede. Men les i hvert fall noe av det jeg forteller. For verken du eller jeg vil at Norge skal behandle den lille gruppen som ikke får oppholdstillatelse, ikke får lov til å jobbe, ikke får skolegang og heller ikke kan returneres, så dårlig som UDI krever.

I dag har jeg hatt kontakt med flere av de tidligere beboerne fra bankplassen på Melbu. Det gjorde vondt. Ingen av dem har det bra der de nå er plassert. Og selv har de ingen stemme til å tale sin sak. De kan for lite norsk, og de har ingen kanal de kan bruke. Dessuten er de redde, for før de forlot Melbu asylmottak, ga UDI dem følgende beskjed: Dersom dere motsetter dere flyttingen, vil dere miste alle rettigheter.

I det følgene har jeg endret navn og oppgir ikke bosted slik at ingen skal behøve å være redde for represalier av noe slag.

Anna er en enslig dame i 50-årene, tidligere journalist i et stort mediehus i et farlig land. I dag må hun dele soverom med en ung tyrkisk jente. De to har ikke noe felles språk. Bad og kjøkken må hun dele med enda flere. Da Anna fikk en hilsen fra meg på SMS, forsto hun ikke hva jeg skrev. Jeg måtte gå via felles kjente i en by vestpå, fra samme land som henne, som kunne ringe henne og få vite litt om forholdene hun nå lever under. På Melbu hadde hun så smått skaffet seg et lite sosialt nettverk. Nå har hun ingen og ingenting.

Mari bodde på Melbu i nærmere 10 år. Hun er ureturnerbar. I tiden på Melbu opplevde hun å måtte flytte til et lite rom med delt kjøkken og bad fordi den lille leiligheten hun hadde for selv, skulle tømmes og huset selges. I desember 2019 måttet hun igjen kaste og gi bort det lille hun eide for å bli plassert lenger sør i landet, på et sted med en dialekt som for henne, med sine beskjedne nordnorske språkkunnskaper, er nesten umulig å forstå. Hun skriver til meg: «… vi liker ikke her Men vi må bor her.»

Viola og hennes to små barn ble flyttet til Midt-Norge. Barna bærer på traumer etter at pappaen deres ble hentet midt på natten og sendt ut av landet. Lillejenta gråter hver natt. Viola kan litt engelsk, men lite norsk. Til meg skriver hun: “NOAS called me to send papers that shows my children’s connection to this land and I just left melbu one day before and I am new here so I am thinking what to do about”

Minna er fra samme land som Viola og bor samme sted. Hun kan nesten ingenting engelsk og uhyre lite norsk. På min melding til henne, som besto av bare få ord, klarte hun ikke å skrive mer enn «Takk «og «XX (stedet hun nå bor).

En familie på fire skriver: «Det er vanskelig til meg og xx (kona) og barna. Her er stor by og fint, men det er ikke som Melbu for oss». Familien bodde nærmere 10 år på Melbu og fikk begge barna der. En aktiv ja-familie med mange venner i nærmiljøet og masse stå-på-vilje.

I et område vestpå bor en annen familie på fire. I desember fikk de saken sin opp for retten i Oslo, men fikk ikke bli på Melbu de få ukene frem til resultatet foreligger. Nå må mor, far og to voksne barn dele kjøkken og bad med fremmede et sted på Vestlandet. Matosen i huset og gjødsellukta fra jordbruksomgivelsene har igjen gitt den krigsinvalide pappaen lungeproblemer. De har vært i Norge i 13 år.

Sylvi Listhaug kaller sånne som meg for «godhetstyrann» og «medlem av hylekoret».

Se til biskop Stålsett. Se til Arne Viste. Se til Gro Balas:

https://www.dagbladet.no/kultur/staten-mot-stalsett/71957389

https://www.nrk.no/rogaland/arne-viste-domt-til-ett-ars-betinget-fengsel-1.14745644

https://www.nrk.no/ytring/sviket-mot-de-svakeste-1.14829149