«Unnskyld. Jeg har malt et bilde av et urørt, eksotisk, harmonisk liv i Nord-Norge»

– Det har vært en fantastisk sommer her nord, og aldri før har jeg vært så stolt over å være heimflytta nordlending som i år. Så stolt, at jeg har gjort landsdelen vår en diger bjørnetjeneste, skriver Vilde Odmundson, Art Director i Deadline, i en kronikk.

  Foto: Privat

Leserinnlegg

Da jeg bodde i Oslo opplevde jeg det å være fra Nord-Norge som noe eksotisk.

Jeg var hardbarka, spiste “fesk tell meddag”, var frittalende og raus. Om sommeren dro jeg alltid nordover. Vel tilbake sørpå fortalte jeg til store beundrende øyne om eksotiske fjell -og fisketurer i nord. Samtidig klaga jeg til venner og kollegaer over tempoet i Oslo, over å måtte gå på ski i kø, trange busser og alt for mye folk. Enten jeg prøvde på det eller ikke, ble jeg en karikatur på en nordlending på godt og vondt.

Og da jeg flytta hjem igjen (noe som hele tiden var planen) var jeg litt flau. Jeg skammet meg litt. For jeg skulle jo flytte fra både karrieremuligheter, god mat og et kultivert liv. Jeg skulle flytte nordover. Der man tar livet med ro, går alene på ski i marka og tilbringer lørdagskveldene heime. Jeg flytta fra alt til ingenting. For selv om det er vanvittig fin natur her i nord, skjer det jo ingen verdens ting her. Og selv om det ikke er litt sant engang, så var det det inntrykket jeg forlot dem med.

Saken er at jeg ga folk det jeg trodde de vil ha. “Det er så fint der oppe” sa de. “Ja, ikke sant! Se her”, sa jeg. “Er ikke mørketiden kjip?” spurte de, “Jo, forferdelig” sa jeg.

Det at jeg skulle leve opp til “nordlendingen” gjorde at jeg malte et uriktig bilde av hvordan det er å bo og leve her.

Og det fikk jeg kjenne ekstra på i år. Annerledessommeren 2020, da alle skulle på norgesferie. Da gamle kjenninger, tidligere kollegaer og venner av meg skulle forlate bylivet og oppleve Nord-Norge og storslått natur. Jeg fulgte dem på ferden via sosiale medier, over polarsirkelen, over vestfjorden. Jeg venta på at de skulle ta kontakt, troppe opp på døra. Endelig skulle jeg få vise dem alt det fine jeg hadde fortalt dem om. Noen hørte jeg fra, de ville ha tips til ting å oppleve i Lofoten. Andre tok jeg kontakt med: “Er dere på disse kanter?” “Tja, vi skal til Lofoten”. “Kom hit!” sa jeg. Men få av dem tok turen. Selv om jeg kunne fortelle dem om helt unike naturopplevelser like over fjorden. Og det beste var at de kunne få all denne naturen nesten for seg selv. Vi har i Vesterålen kollektivt rista på hodet over turistflommen til Lofoten. Vi er så heldige som bor her og ikke der, for her slipper vi folkehavet og trengselen. I det ligger det nok en del misunnelse. Vi vil jo så gjerne at de skal komme hit.

Nettopp derfor har jeg i år syntes det har vært ekstra viktig å være aktiv på sosiale medier. Jeg har lagt ut masse flott, vill og vakker natur. Jeg skulle virkelig vise dem hvor fint det var her. Og så mange med meg. Her hvor vi har god plass, hvor vi står alene på fjelltoppen og skuer utover havet. Her hvor vi går alene på de vakreste sandstrender, hvor midnattssola bader seg i det blikkstille havet. Alt som jeg fortalte om til store øyne i Oslo. Og likevel kom de ikke.

Jeg skal ikke påberope meg å ha så mye makt gjennom mine sosiale kanaler at jeg alene er den som avgjør hvor folk legger ferien sin. Eller hvor folk flytter, for den del. Likevel er jeg med på den påvirkninga. Nå har jeg mye jeg må rette opp i.

Vi forteller alle historien om hvordan vi har det her nord. Hvordan det ser ut her. Hva vi lever av. Og hva vi gjør på fritiden. Det er ikke bare turister vi ønsker oss. Vi vil ha hjemflyttere og tilflyttere. Og de kommer ikke bare for at det er fint her.

Det jeg delte, stod derimot i sterk kontrast til hva mine bekjente rapporterte fra deres eksotiske ferie i Nord-Norge: Folkeliv, god mat, kaféliv, kultur, og ja, storslått natur. De kom ikke bare for naturen, men også de andre opplevelsene. De vil sove i gode senger, spise god mat og drikke fin kaffe. De drar selvfølgelig dit de vet de kan få i pose og sekk. Når jeg tenker meg om ville jeg gjort akkurat det samme. Men vi har jo alt dette i Vesterålen også (og veldig mange andre steder her nord). Saken er at jeg valgte å ikke dele det. Jeg valgte storslått, vakker natur. For vi har det jo så fint her.

Da jeg bodde i Oslo kunne jeg fint finne på å legge ut et bilde av at jeg satt å drakk en dobbel cappuccino og selv om jeg titt og ofte drikker det her (er så heldig å jobbe tvers over en kaffebar) har jeg faktisk aldri delt et bilde av det. Dette er et eksempel av mange. Jeg har vært så opptatt av å formidle hvor fint det er her oppe, at jeg glemmer helt å fortelle om hvordan det går ann å bo her. For sannheten er at livet mitt er ikke så mye forskjellig fra da jeg bodde i Oslo. Jeg har en god jobb hvor jeg kan vokse og utvikle meg. Jeg har et sosialt liv. Jeg drikker fin kaffe. Jeg er kultivert, oppdatert og har hatt helt unike matopplevelser og konsertopplevelser

Alt dette, pluss de fine naturopplevelsene.

Så kjære alle nordnorske påvirkere, og det er dere alle, kan vi ikke dele alt dette også? Kanskje blir det ikke like flaut å flytte hjem igjen? Kanskje kan vi til og med overtale en og annen søring til å flytte hit?