«Hamsun og sjelens renselse med skylappenes perspektiv»

Leserinnlegg

Det finnes mange forkastelige meninger og handlinger i vår fortid. I Norge er det vel knapt noe tema som er mer fokusert enn Krigen. Den store Krigen. Krigen i Norge. Den stygge, urettferdige krigen.

Fortsatt er den litterære produksjonen av krigslitteratur et sikkerstikk for utpinte forlag og forfattere som sliter med å finne noe talentfullt å skrive om.

Argumentene for ny krigslitteratur og «nye vinklinger» er den samme i dag som den var like etter krigen, for 50-60 år siden:

Vi må ikke glemme. Vi må ta lærdom av feilene vi gjorde den gang.


Hva har vi så lært som folk?

Har vi lært noe om at krig rammer blindt og urettferdig? Har vi lært at det er dem som aldri har bedt om krig som rammes hardest? Har vi lært at det trenges noen som rekker ut hånden til hjelp når krigens brutalitet blir uutholdelig? Har vi evnen til å se de mange som lever under krigens redsler i dag, og at deres behov for hjelp ikke er mindre eller mer grunnløst enn det Krigen skapte hos oss?

Har alle hyllemeterne med krigslitteratur som er skrevet gjennom 75 år - for å lære og ikke glemme -gitt noe som helst resultat? Alle de krigene som har vært siden da, og alle de krigene som fortsatt får ødelegge mennesker både fysisk, sosialt og mentalt: Var det aldri meningen at læringen VI høstet skulle bygge solidaritet med dem som rammes andre steder?

I dag er ytringsfriheten det Allerhelligste.


Denne ytringsfriheten gir rom for alle slags meninger, også den samme type meninger som la grunnlaget for Krigen. Nazistene får godt spillerom i dette samfunnet som er så opptatt av å huske, og som gjentar og gjentar at vi ikke må begå feilene om igjen. Endog statsministeren har valgt å bruke begrepet «nazi» som plussord fra Stortingets talerstol.

Professortitler er nyttige redskap når man vil ha oppmerksomhet, nesten like nyttige som den nye, «influenser».

Kanskje er det likevel slik at både professorer og alskens influensere mister sidesynet når skylappene er tatt på.

Black lives matter bevegelsen ga fart til aktivister som samlet mennesker om å rive statuer og minnesmerker etter mennesker som har preget tidligere tider. Det som har utløst angrepene på minnesmerkene er holdninger disse menneskene sto for i sin tid.

I SIN tid.

I en tid der deres holdninger ikke var særskilte eller skilte seg ut som moralsk forkastelige, men stort sett var i tråd med det moralsynet som da var vanlig.


Nå har litteraturprofessoren Ståle Dingstad, kastet seg over Knut Hamsun. I likhet med statueriverne og krigslitteratene ser det ut til at de lever etter en tro på at «samfunnets ondskap» fjernes ved å forkaste og fordømme fortidens symboler.

Det virker mest som et slags jag etter samfunnsmessig sjelerenselse.

Men så er det jo slik at det er betydelig enklere, antakelig både for aktivister og som professor, å gå i rette med mennesker som har forlatt jorden for en tid tilbake.

Og med oppmerksomheten de skaper ved sine symbolhandlinger og med debattene som sikkert er intellektuelt interessante, stjeler de samtidig fokus fra kritisk fokus på grupper som i dag dyrker hat, diskriminering og frykten for «de andre», de som ikke er som oss.

I stedet for å renske ut symboler fra vår fortid, kunne vi kanskje ta litt større ansvar for å kjempe mot det rikholdige utvalget av holdninger som skitner til VÅR nåtid. Oppgjør med fortidens verdier får liten troverdighet, når vi tier om, eller til og med legger til rette for framveksten av de samme verdiene i dag.

Å rive/fjerne Hamsunsenteret er i beste fall en uintelligent symbolhandling.