«Kjære klimaskeptiker»

Leserinnlegg

Dette er til deg som opplever at klimadebatten har gått av hengslene. Til deg som blir søvnløs av tanken på mer enn én MDG-politiker på Stortinget. Til deg som tenker at miljøforkjempere er radikale fanatikere motivert av gud-vet-hva, eller at de i beste fall er idioter.

La meg bare begynne med å si: Det er ingenting jeg heller vil enn at du skal ha rett. At problemet er betydelig overdrevet. At vi kan fortsette akkurat som før, og det kommer ikke til å få graverende konsekvenser, hverken her hjemme eller ute i verden. Temperaturen kommer ikke til å stige så mye. Naturen ordner opp etter hvert. Eller i det minste at markedskreftene kommer til å snu dette skipet i riktig retning, sakte nok til at hver eneste oljearbeider rekker å gå av med pensjon lenge før den tid.

Problemet er bare at klimasaken ikke først og fremst er politikk. Det er ikke et klassisk spørsmål om fordeling av ressurser, som hvem som skal prioriteres av barnehagene og eldreomsorgen. Det er først og fremst naturfag.

Jeg skal ikke kjede deg med fakta, selv om du noen ganger prøver deg på samme strategi. Du har gjerne argumenter om hvor ubetydelig Norges bidrag er, eller at CO2 kun er en livgivende gass. Kanskje vil jeg svare at jovisst er CO2 en livgivende gass, men ikke hvis du drar en plastpose over hodet. Og at din stemme er bare en av millioner ved det kommende valget, men jeg antar at du har tenkt å stemme likevel?

Men for å korte ned den utmattende drakampen om hvorvidt vi faktisk har et problem, velger jeg å spørre: hvem kan egentlig svare på dette? Svaret må være FNs klimapanel. Den 6.hovedrapporten som nylig ble publisert er skrevet av over 700 eksperter fra 90 land. De har lagt over 14000 forskningsartikler til grunn for sin rapport. De har jobbet med disse spørsmålene i mange år. De har virkelig prøvd å komme så nært sannheten som mulig.

Det som før var usikre antakelser, har nå begynt å få konkrete svar. Og konklusjonen er alt annet enn oppløftende lesing: kode rød for menneskeheten. Jeg skal ikke bry deg med den lange regla om ekstremvær, sultkatastrofer og folkevandringer. Jeg tror nemlig at på dette punktet er vi ganske like; hvis dette overhodet er en mulighet, er det egnet til å fremkalle et helt leirskred av følelser. Redsel, sinne, vantro, og avmakt. Og sorg. Skal verden som vi kjenner den plutselig endre seg dramatisk nå? Skal vi liksom bli nødt til å slutte med alt vi liker?

Men det er også her vi skiller lag; mens du får lyst til å kneble alle som snakker om dette, opplever jeg at nå må vi gjøre alt vi kan for å begrense skadeomfanget. Vi må gjøre det for oss selv og våre barn, og vi må gjøre det for alt og alle andre som lever på denne planeten. Jeg tror ikke at vi må slutte med alt vi liker, men vi må endre måten vi gjør mange ting på. Selvfølgelig blir noen endringer krevende, på samme måte som at det er ubehagelig å slanke seg eller betale ned gammel gjeld, men begge deler kan være en dyd av nødvendighet.

Kanskje vil endringene også føre med seg forbedringer og nye muligheter, og ikke bare begrensninger.

Det er som sagt ingenting jeg heller vil enn at vi skal kunne stemme over saken, vedta at hele klimaspørsmålet er et villspor, og så er problemet ute av verden. Men klimaendringene bryr seg ikke om hvilket parti du stemmer på. Vi kunne tatt tyren ved hornene, men velger i stedet å tilbringe tid i skyttergravene, der vi reduserer klimasaken til et spørsmål om politisk ideologi. Eller vi gjør det til en generasjonskonflikt, der vi hamrer løs på bekymrede ungdommer med alt vi har, for at de skal føye seg inn i en lydig rekke og vise takknemlighet for oljerikdommen i dette landet.

I mellomtiden, mens vi rir våre prinsipper og nøler med å ta nødvendige grep, får problemet vokse seg større i ro og mak. Det er egnet til å holde meg våken om nettene.