«Lite som frister med Rødts revolusjon»

Leserinnlegg

I 1969 og 1971 agiterte de norske maoistene for valgboikott. Ved stortingsvalget i 1973 stilte maoistene, som nå hadde stifta partiet AKP (m-l), til valg under navnet Rød Valgallianse (RV). Men deltakelsen i dette valget ble på AKPs landsmøte i 1976 oppsummert som et grovt høyreavvik. I et vedtak fra landsmøtet ble det lista opp hva høyreavvika bestod i, herunder:

«Den manglende kampen mot borgerligparlamentariske illusjoner i valgplattforma, den manglende propagandaen for nødvendigheten av væpna sosialistisk revolusjon og proletariatets diktatur. Dette var i strid med leninismen, som pålegger kommunistene å alltid i borgerligdemokratiske valg forklare for de arbeidende massene at disse valga er en svindel og ikke kan erstatte den sosialistiske revolusjonen.

Den feilaktige markeringa av at det var viktig å bli representert på tinget

45 år seinere stiller AKPs etterfølger Rødt til valg. Programmet er ikke like krigersk som før. Ord som væpna revolusjon og proletariatets diktatur er luka ut. Men fortsatt er kommunisme målet – det ordet har faktisk fått siste ordet i programmet.

Det agiteres for nødvendigheten av revolusjon. Reformer og valg er ifølge Rødt ikke tilstrekkelig for å nå målet om at arbeiderklassen skal ta makta fra det partiet omtaler som «kapitalistklassen».

Selv om programmet ikke omtaler valg som svindel, er det likevel uklart hvorfor Rødt overhodet stiller til valg. For i programmet finner vi følgende proklamasjon:

«Som et revolusjonært sosialistisk parti er det ikke Rødts oppgave å administrere kapitalismen i regjeringsposisjon.»

I Rødts verden er Norge et tvers igjennom kapitalistisk samfunn. Det eksisterende samfunnet vil altså Rødt nekte å være med på å administrere.

Det er ikke noe nytt at Rødt viser en slik feig holdning. For det handler om nettopp det: Feighet og ansvarsvegring.

Partiet er livredd for å skulle ta ansvar. Livredd for å bli stilt til ansvar for politiske kompromisser og upopulære vedtak. I praksis er det nettopp slike vedtak som blir resultatet når politiske partier samarbeider om å styre landet. De «reine og ranke» vedtaka er det så godt som aldri mulig å samle et flertall til støtte for.

I stedet ønsker Rødt å stå utenfor. For å kritisere. Og for å kose med misnøyen som alltid vil være der. Eller som det vil være grobotn for å dyrke fram.

Men det er kanskje like greit at Rødt velger å avstå fra «å administrere kapitalismen». For det er faktisk ikke mye som frister i partiets program hvis man er opptatt av at Norge fortsatt skal være et liberalt demokrati som ivaretar sentrale menneskerettigheter.

Eiendomsretten er verna både gjennom Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Men den retten lever farlig om Rødt skulle få gjennomslag for sitt syn om å frata «kapitalistklassen» makta. For privat næringsliv og privat eierskap til bedrifter har ingen plass i Rødts drømmesamfunn.

Rødt vil erstatte den norske blandingsøkonomien med statlige produksjonsplaner. Det har andre prøvd før. Under Josef Stalins ledelse i Sovjetunionen fra slutten av 1920-tallet ble 5 års planene tatt i bruk. Vi veit hvordan det gikk.

Tankegodset og ideene som Rødt holder seg med, hører heime på historias skraphaug. Der bør de også få ligge i ro. Stortingskandidater som begeistres av å rote rundt på denne skraphaugen, er det liten grunn for velgerne til å stemme inn på Stortinget.