Komiker med empati

Som student var Andras Lagesen med i humorgruppen som noen år senere utgjorde kjernen i Tv-suksessen Torsdag Kveld fra Nydalen. Når gjør han suksess om revyartist i Stavanger. Aller best trives han likevel i klasserommet.
Nyheter

– Vi var så populære at vi måtte fraktes ut av kjøpesenteret bakveien, av egne sikkerhetsvakter. Det var helt vilt, og er definitivt mitt Justin Bieber-øyeblikk.

Sortlandsmannen Andreas Lagesen snakker om den gang han var utkledd som Banan i pyjamas, basert på barne tv-programmet med samme navn. Både programmet, og bananfigurene som dukket opp over hele landet, fikk barn til å gå nettopp bananas.

Profilerte kjendiser

I dag er han bosatt i Stavanger med kone og to bonusbarn. Han er kanskje et ubeskrevet blad for mange sortlendinger. I Stavanger og omegn begynner han derimot å få fotfeste. Humorgruppa Fnisekompaniet har solgt ut flere fulle hus. Skrur vi tiden enda lenger tilbake, var han en betydelig aktør i student-humorgruppen Blymandag.

Noen av de andre medlemmene var Sigrid Bonde Tusvik, Henrik Thodesen og Martin Beyer-Olsen, som alle er profilerte tv-komikere i dag. Humorgruppen utgjorde kjernen for et ikke helt ukjent tv-program som fikk navnet Torsdag Kveld fra Nydalen. Selv hoppet Lagesen av før det store gjennombruddet. Mer om det etter hvert.

Tøysete oppvekst

Lagesen vokste opp på Selnes i idylliske omgivelser. Besteforeldrene bodde rett over marka, med gård, tanter, onkler og søskenbarn i nærheten. Trangen til å klovne og utfolde seg begynte å slå rot allerede da. På foreldrekonferansen var det særlig en setning som stadig gikk igjen:

«Flink gutt, men han kan godt roe ned klovnestrekene». Han var ikke gamle karen da han en gang plutselig fulgte etter en mann i Sortland sentrum, som hadde kuppelrygg. Hensikten var å observere gangen og gestene hans. Ferden endte rett i et butikkvindu, uskadd.

– Mens jevnaldrende gikk på ski og holdt på med fysiske aktiviteter, var jeg han late som satt inne på rommet og holdt på med hørespill og laget tv-sendinger. På karneval ville jeg alltid være Oluf i stedet for Supermann, forteller han.

Klovningen fortsatte i tenårene. Ideen om å bli skuespiller begynte å melde seg. Men han hadde også en annen yrkesvei i tankene, å bli lærer. Valget vippet mellom disse alternativene. Teaterinteressen eksploderte det året han gikk på Romerike folkehøyskole på Jessheim.

– Det var et veiskille. Jeg fikk kontakt med veldig mange talenter som jeg har jobbet med senere. Der fikk jeg utfolde meg og lære ting om teater som jeg ikke visste tidligere. Jeg hadde holdt på med teater i Sortland også, men dette var på et helt annet nivå.

Skolekall

Etter noen småjobber og siviltjeneste fikk han vikarjobb på Ekeberg skole i Oslo. Da opplevde han en ny eksplosjon, som var enda kraftigere enn den forrige. Han fant omsider kallet sitt.

– Yes, det er dette jeg vil bli, tenkte jeg. Det var der jeg fikk kallet til å bli lærer, sier han.

Snakker du med folk som kjenner Lagesen godt, enten det er familie, kompiser eller arbeidskolleger, er det et tema som stadig dukker opp, nemlig at han er omsorgsfull, snill og virkelig bryr seg om andre mennesker. Er dette bakgrunnen for at han utdannet seg til lærer i henholdsvis Oslo og Volda?

– Det handler om flere ting. Men kontakten med ungdommene og å kunne følge opp det som skjer i deres hverdag, synes jeg er givende. Ikke en dag er lik eller kjedelig. Å jobbe med og oppleve at elevene mestrer skolearbeid synes jeg er fantastisk. Jeg er definitivt på rett hylle. Å være lærer er noe jeg vil være så lenge jeg kan.

Empati

Sortlendingen har fagene matematikk, naturfag, samfunnsfag og musikk. At han underviser i matte kan virke som et paradoks med tanke på at han ikke var særlig begeistret for faget da han selv gikk på skolen.

– Rektoren som ansatte meg sa at nettopp derfor skal jeg undervise i mattematikk. Hun mente det ville være lettere å relatere til elever som synes det er utfordrende med tanke på at jeg selv har hatt lignende utfordringer, sier han.

Nettopp det å relatere til elevene, er mye av kjernen i undervisningen til Lagesen.

– Skal jeg oppsummere min lærergjerning med ett ord, må det være relasjon. Å skape et godt forhold til elevene er utrolig viktig. I den forbindelse er også humor viktig. Har du en god relasjon i bunn, kan stor ting skje. Elevene kan ikke lære noe dersom de er utrygge.

Foreldrene til Lagesen ble skilt da han selv var barn. Den erfaringen tror han er god ballast å ha med seg i møte med unge og tandre sinn.

-En skilsmisse preger et menneske på ulikt vis. Jeg mener at jeg har kommet godt ut av det nå. Og jeg tror at det er en styrke at jeg vet hva ungene som opplever det, går igjennom.

Ble berømte

Det er heller ingen ulempe for Lagesen at skolen satser betydelig på revy og teater.

– Vi har faktisk tre revyer per år, i tillegg til en lærerrevy. Revy er noe vi prioriterer høyt og noe som bidrar til å skape godt skolemiljø. Det er fantastisk å jobbe på en skole der revy er så innprenta i skolehverdagen, sier han.

Å ha en jobb der han i stor grad kan kombinere sine to lidenskaper, passer ham som hånd i hanske. Men han poengterer at lidenskapene kommer i den nevnte rekkefølgen, lærergjerningen først og deretter geskjeften som komiker.

I den forbindelse er det passende å returnere til humorgruppen Blymandag, som ble nevnt innledningsvis. Konseptet som startet på studenthuset Chateau Neuf i 2002. Lagesen kom med i gruppen da han tok første året av lærerutdanningen i Oslo.

– Det var mye tull og tøys, og improvisasjon. Det var i grunnen et litt sånn undergrunnshumorshow. I starten var det ikke så mange som kom for å se på oss, men etter hvert vokste det seg større og større. Ryktene begynte å nå humortoppene som plukket ut folk til ulike TV-konsepter. Blant annet var både Thomas Giertsen og Bård Tufte Johansen stundom å se, på jakt etter nye talenter.

Ingen anger

Talentspeiderne likte det de så og bestemte seg for å basere et splitter nytt tv-show på konseptet, som fikk navnet Torsdag Kveld fra Nydalen. Når programmet omsider ble en realitet, høsten 2009, hadde Andreas Lagesen forlatt gruppa og blitt erstattet av Odd Magnus Williamson. Selv om kritikkene ikke alltid var av det hyggelige slaget i starten, ble serien en umiddelbar suksess for TV2.

– Angrer du på at du hoppet av da du gjorde?

Lagesen tar en liten pause, før han fortsetter.

– Hadde jeg fått et konkret tilbud da jeg fortsatt var med, hadde jeg nok takket ja. Samtidig er jeg nok for glad i faste rammer og struktur til å være heltidskomiker og skuespiller. Jeg kjenner mange som er skuespillere på ulike scener, og jeg har sett at det virkelig kan være en tøff tilværelse. For meg hadde prisen rett og slett vært for høy til å være med på den karusellen. Det er først og fremst lærer jeg ønsker å være. Og så får humoren komme i andre rekke, sier han.

Fnisekompaniet

Hans humoristiske side blir i disse dager eksponert gjennom humorgruppa Fnisekompaniet, som i tillegg består av Pål Schreiner, sønn av den stavangerske revylegenden, Dag Schreiner. Knut Robberstad er det usynlige medlemmet og bidrar på tekstsiden.

Duoen har foreløpig satt opp to forestillinger, gjort flere eventer og begynner å gjøre seg gjeldende innen kultur og humormiljøet i Stavanger. Om deres første forestilling, skrev Stavanger Aftenblad at de har blitt en «forfriskende nykomling i revystavanger. Såpass ko-ko at det blir smikkløye». Lagesen har til og med fått drahjelp av selveste Per Inge Torkelsen, som ble brukt mye som mentor og sparringpartner i oppstarten.

– Hvordan vil du karakterisere din og Fnisekompaniet sin humorstil?

– Mens Pål er mer stand up-orientert, heller jeg mer mot parodier og det absurde. Jeg er veldig inspirert av NRK og mye av humoren de har laget, alt fra Wesensteen, via KLM og til Tufte Johansen og Harald Eia. Noe politisk humorbudskap har jeg ikke. Målet er først og fremst å få folk til å le.

– Hva gjør du når folk ikke ler?

– Humor kan være vanskelig. Det er så mye som skal klaffe samtidig, inkludert god tekst og god timing. Ingen forestilling er like. Man kan fremføre en sketsj identisk for to forskjellige publikum, og de reagerer helt ulikt. Det er det som er så magisk. Man får en umiddelbar tilbakemelding. Selv om det ikke alltid går helt etter planen, lander vi alltid på beina. Vi vet hvor vi skal og begynner å få en viss rutine etter hvert.

Ifølge makker Schreiner er Lagesen alltid rolig og oppmuntrende før en forestilling, og ser absolutt ikke ut til å plages med verken nerver eller sceneskrekk. Ifølge Lagesen selv, er det en sannhet med visse modifikasjoner.

– Jeg kjenner selvsagt på nervøsiteten, men sier alltid til meg selv at det kommer til å gå bra. Pål er nok adskillig blekere om nebbet. Krisemaksimering kommer man ingen vei med. Jeg har nok egenskapen at jeg klarer å være rolig nok til at nervøsiteten ikke tar overhånd, sier han.

Adopsjon

Det er ikke bare på scenen og i klasserommet 35-åringen holder et høyt aktivitetsnivå. Det er også hektisk på hjemmebane. Han og kona Silje, og de to bonusbarna Vilde og Oskar, står foran en familieforøkelse. Etter hvert går ferden til Sør-Korea for å hente det vesle nurket. Lagesen gleder seg. Samtidig innrømmer han at adopsjonsprosessen har vært omstendelig.

– Vi har fått tildelt, noe vi er veldig glade for. Det har vært en stor prosess og mange instanser å gå gjennom. Det har vært mye sertifisering, for å det slik. Stadig kommer det nye krav. Vi har til og med måtte avlegge psykiatrirapport. Den prosessen har vært et mye større portrettintervju enn hva dette er, for å si det sånn.

– Hvordan vil du beskrive deg selv som far?

– Som snill, raus og kjærlig. Jeg vil at ungene skal vokse opp i forutsigbare og trygge rammer. Jeg er opptatt av at de skal få verdier som jeg selv fikk fra mine foreldre, inkludert humor og det å ikke ta seg selv for høytidelig.

– Du blir beskrevet som et typisk ja-menneske. Sier du ja til for mye?

– Jeg liker å hive meg ut i ting og har alltid mange baller i lufta. Det er nok en av mine svakheter, at jeg sier ja til det meste.

Slik har det ikke alltid vært. Som ung var han lat, makelig og lite interessert i fysisk aktivitet. For noen år siden startet han å jogge. Går alt etter planen blir det snart mer enn bare jogging.

– Jeg har som mål å gjennomføre en maraton. Kona har sagt at hun skal være min personlige sponsor dersom jeg sier ja. Så får vi se om det blir med praten.

Sortland?

Hva så med fremtiden? Hvor stor er sannsynligheten for at han og familien vender tilbake til Sortland?

– Jeg har alltid hjerte for Sortland og Nord-Norge. Men man må ut og forsøke seg på en annen plass. Da finner man ut hvor de gode tingene som man alltid har levd med, er. I den forbindelse angrer jeg litt på at jeg ikke tok et år som utvekslingsstudent på videregående. Akkurat nå har jeg livet og familien min i Stavanger. Jeg trives veldig godt og blir nok værende her. Stavanger er et sted som passer meg perfekt. Det er en stor småby, eller liten storby. Jeg ser til og med sjøen, noe jeg ikke gjorde på Østlandet. Jeg vil alltid være kystens mann. Samtidig har jeg alltid hatt en dragning til bylivet. Det handler om å ha flere valgfriheter og å ha kort vei til ulike tilbud, utdyper han.

Bortsett fra nærmeste familie, som han besøker med jevne mellomrom, er det en annen av hans pasjoner som kan føre ham tilbake til Sortland. I alle fall for en stakket stund, nemlig Fnisekompaniet.

– Det hadde vært artig å spille forestilling i Kulturfabrikken en gang. Det hadde det virkelig, og det er slett ikke utenkelig, slår Andreas Lagesen fast.