VA møter Teresa Grøtan (42) på hjemplassen sin, Hadselhamn. Hun og mannen har bygd ei hytte på en adskilt del av tomta til foreldrene som har hus noen hundre meter ovenfor. Grøtan stråler, for her på hytta er det godt for henne å være.

Men da hun var yngre, var hun rask å reise vekk fra Hadsel for å oppleve den store verden. Som 17-åring flyttet hun til USA for å gå et år på High School. At hun måtte ta igjen året når hun kom hjem, satte ingen grenser for Grøtan.  Denne reisegleden, kombinert med  språkinteressen, har fulgt henne tett igjennom livet.

Alltid lest mye

Etter fullført videregående gikk ferden videre til Bergen.

– Jeg bestemte meg for å dra til Bergen fordi jeg aldri før hadde vært på Vestlandet.

Selv om Stokmarknes har status som by, ser hun ikke på seg selv som en byjente.

– Jeg vokste opp med noen få nabohus. Så ja, det var bygdejenta som reiste til storbyen.

Grøtan begynte på Ex phil, før hun fant det rette studiet.

– Jeg har alltid vært interessert i litteratur og skriving, og har lest mye skjønnlitteratur opp igjennom årene. Og da en venninne sa at det var mulig å studere litteraturvitenskap, søkte jeg med en gang.

Hun har mellomfag fra litteraturvitenskap og grunnfag i kunsthistorie og spansk.

– Spansk tok jeg egentlig som en unnskyldning for å få reise til Sør-Amerika, innrømmer Grøtan smilende.

Med journalisterfaring fra Bladet Vesterålen og Vesteraalens Avis i bagasjen, jobbet hun i studentavisa Studvest som journalist og kulturredaktør i flere år.

Deretter, etter fullført can mag,  tok hun en mastergrad i Medier og kulturstudier i Sør-Afrika i løpet av halvannet år. Der skrev hun flere journalistiske tekster, og ble godt kjent med landets historie.

Har tatt riktige valg

I 2002 flyttet hun tilbake til Bergen og begynte å jobbe på heltid. Hun skrev en del for Bergens Tidende, og jobbet deretter noen år som redaktør i det nynorskspråklige tidsskriftet «syn og segn».

Hun var også ansatt i Senter for internasjonaling av utdanning, hvor hun grunnla et magasin om forskning og internasjonalt samarbeid.

– Reisene i Afrika, Asia og Sør-Amerika har gitt meg veldig mye, sier Grøtan.

I dag skriver hun bøker, er leder for sakprosafestivalen Verden i Bergen og tar oppdrag for Kavlifondet.

– Hvordan er det å få lov til å dyrke interessene dine i så stor grad i arbeidet ditt?

– Det er lett å si at jeg er heldig, noe som jeg er – uten tvil. Men jeg leste et intervju hvor vedkommende svarte: Jeg er ikke heldig, jeg har tatt valg og bestemt meg for den veien jeg har tatt. Men jeg er heldig som har hatt mulighet til å få ta valg.

– Oppveksten min, og det at jeg er norsk, gjør at fremtiden min ikke er lagt for meg, og jeg bestemmer selv og er fri selv om jeg er kvinne. Det er ikke alle i verden som er så økonomisk og kulturelt fri. Men jeg har også tatt bevisste valg og jobbet hardt.

– Vi lager et problem

I 2008 ga hun ut sin første bok. Gyldendal spurte om hun kunne skrive en biografi om Nelson Mandela for ungdom på bokmål.

– Det var et utrolig spennende og språklig bevisstgjørende prosjekt. Jeg var vant til å skrive for akademikere på norsk og engelsk, men nå fikk jeg skrive til unge, og bruke enklere språk.

Året etter ga hun ut «Globaliseringsboka» for ungdom, som naturlig nok handlet om globalisering. Denne boka var også en forespørsel, men denne gangen fra nynorskforlaget Samlaget.

– Hvordan er det å sjonglere mellom engelsk, bokmål og nynorsk?

– Det er ikke noe problem. Det handler om å se verdien av språk generelt, og se på det som en rikdom, ikke et hinder. Det å ha to målformer gjør språket vårt rikere.

Dette har hun formidlet til elever i den videregående skolen som har nynorskveka denne uka.

– Jeg har tenkt en del på at her i Norge lager vi problemer av at vi har to målformer, pluss samisk og kvensk. I Sør-Afrika har de 11 språk, og alle skulle kunne brukes av det offentlige. Kanskje lager vi et problem av noe som ikke er en sak.

Hun  er inspirert av Mandela som kjempet mot apartheid i Sør-Afrika. Mens han satt i fengsel lærte han seg undertrykkernes språk, afrikaans.

– Den eneste måten å få forståelse for og lære hverandre å kjenne er gjennom språkutvikling og kommunikasjon.

– Jeg husker vi kalte nynorsk ordliste ”spynorsk mordliste” på ungdomsskolen. Hvis vi klarer å få en bedre holdning, og heller tenke på to målformer som en utvikling og rikdom, tror jeg motstanden i stor grad vil forsvinne.

Skriver ny bok

Grøtan har også skrevet to barnebøker: «Klara kan mykje rart om klede» og «Klara kan mykje rart om mat».

Nå er Grøtan i gang med sitt nye bokprosjekt. Boka handler om hvordan klimaendringene påvirker folks liv allerede i dag.

I den anledning reiser hun til Bangladesh i januar.

– Jeg skal treffe en familie som har vært nødt å migrere på grunn av at jorden deres ble oversvømt. Det bor flere millioner klimaflyktninger bare i hovedstaden Dhaka.

Hun har allerede vært på øya Kiribati i Stillehavet og møtt ungdom som bor der. Det er en av øyene som forventes vil forsvinne på grunn av at vannet vil stige grunnet klimaendringene.

Hun planlegger også å besøke en reindriftsfamilie i Finnmark, hvor man regner med temperaturen vil stige med syv grader. Forskere er redd at det kan påvirke slik at man må gi opp hele reindriften i Norge. I tillegg vil hun besøke ungdommer i USA som prøver å lage en rettsak hvor de vil saksøke staten for å ikke ha gjort noe med klimagassutslippene som de har visst om i 30 år.

– Jeg vil skrive historier om andre barn og unge som ungdommen kan identifisere seg med, slik at de forstår at det handler om oss alle.

– Hvorfor dette temaet?

- Fordi jeg mener at dette er det viktigste vi står overfor nå. Barna og ungdommen er fremtiden, og det er viktig å formidle det til dem. Det er de som skal leve med det. Mange tror dette er et problem som skjer i fremtiden, men det skjer allerede her og nå.

Boka planlegges utgitt i 2018.