– For meg personlig har jeg vokst enormt på å stå i denne kampen, sier hun.

Hilde er en dansk form av kvinnenavnet Hilda. Forleddet kan komme av det norrøne hildr, som betyr «strid» eller «kamp». Eller det kan komme av hiltja, som har samme betydning. Begge er usedvanlig passende navn for dama som kommer feiende inn, to minutter over tida. Hun lar seg fort distrahere av en god diskusjon.

Mange

Bevar Andøya Flystasjon har nå 28.267 følgere på Facebook. Normalt er 15.000 engasjerte mennesker innom daglig. Det er grasrota sitt oppgjør mot dem som i fjor sendte ei hel øy inn i vinterdepresjon. Da sjokket ga seg, startet kampen. Som Hilde selv sier:

– Jeg skal fortsette så lenge det er pust i meg, sier hun. BAF-lederen sier ikke «hvis vi vinner kampen», men «når Andøya Flystasjon er berget».

Hvordan havnet hun her?

– Nord–Norge har lenge fascinert meg og gjort meg nysgjerrig. Det har nesten vært en liten lengsel, sier Hilde, som tråkket sine barnesko på Kråkerøy, som også kalles Blomsterøya. Natur har hun alltid elsket. Med en introvert personlighet har hun alltid vært glad i å være alene i skogen. Tid til å være alene og reflektere er ikke luksus, men en nødvendighet. Og bøker, hva annet er vel biblioteket enn skogens søster?

– Jeg tror nesten jeg leste ut biblioteket på Kråkerøy, ler Hilde. Som voksen har hun en anselig boksamling.

Før hun flyttet til Nord-Norge hadde hun knapt tatt i en fisk. Ironisk nok ble hun formann på et fiskemottak i Honningsvåg, og arbeidet innen pelagisk sektor med sild og lodde.

– Jeg hadde ei venninne som skulle flytte. På ett sekund bestemte jeg meg, og sa vi blir med, sier Hilde. Hun dro nordover sammen med sin fem år gamle sønn.

Litt galskap

– Det var litt galskap, kanskje, sier Hilde som ble to år i Finnmark. Her skjedde det to skjellsettende ting, hun møtte mannen sin, fiskeren Jan-Thore Olsen fra Andenes. Og havnet i kamp mot sosial dumping. En kamp som retrospektivt har vært god trening. Det andre året hun var formann på fiskemottaket, ankom 31 russere. På et allmøte lovet ledelsen på tro og ære at de skulle få samme lønn som nordmennene. Russerne hadde ankommet to uker for tidlig for lodda, og var blakke.

– Jeg fant ut at vi måtte få gitt dem noe lommepenger på forskudd. Det var ikke populært hos bedriftens hovedsete i Ålesund. Jeg ble forbanna, ler Hilde. Hun ringte styrelederen og forklarte situasjonen, noe som endte med at russerne fikk en tusenlapp hver.

– Da hadde jeg lagt meg ut med ledelsen, sier Hilde.

Hun forteller at da produksjonen startet, fikk russerne ikke rett lønn. Samtidig betalte de 7.000 kroner for kost og losji.

– På slutten av sesongen var det nesten sånn at de skyldte fabrikken penger, sier Hilde, som koblet inn NRK. En dag da hun skulle på jobb, sto en mann og nekta henne inngang.

– Det var viktig å kjempe sammen med dem, sier Hilde.

Hun måtte grave dypt i sitt personlige mot. Tidligere hadde hun alltid vært typen som holdt kjeft.

– Jeg tror dette kommer med alderen, å bli tryggere på hva man står for som menneske. Mannfolkene er på topp når de er 25 år, vi kvinner er på topp fra 45 år og ut, ler Hilde, og tilføyer: Jeg tør mer og har et større mot nå enn da jeg var yngre.

Har kommet hjem

– Nord-Norge har gjort noe med meg. På et dypt plan, sier Hilde, som blir litt blank i blikket når hun skal beskrive.

– Naturen, naturkreftene og folket har påvirket meg. Det er en stayerevne som har påvirket meg sterkt. Det høres ut som en floskel, men jeg har kommet hjem til meg selv. Og har funnet meg selv på en helt annen måte, enn jeg ville gjort i sør. Det er utenkelig for meg å flytte til en by, sier hun.

Hennes far kom fra Gudbrandsdalen og jaktet, men som jente fikk ikke Hilde være med disse skogsmennene. Som voksen tok hun jegerprøven, og etter 11 år med våpen, er 15 elger felt. Jakta er en felles interesse hun deler med mannen.

– Jakt gir en fantastisk opplevelse. Du føler at du ikke bare er en tilskuer i naturen. Du er en del av den. Og du bruker alle sansene. Hvert minste knekk i ei grein reagerer man på, sier hun.

Stengte dører

Hun er opptatt av at alle skal bli sett, og sørger for at debatten foregår i en sivilisert og saklig tone.

– Jeg er heldig som har en mann som tjener såpass at jeg kan gjøre dette. Vi håper at vi skal nå 30.000 følgere. En ting jeg er stolt over er at det er nesten femti prosent kvinner. Det er så imponerende.

– Vi har vært opptatt av å løfte dette på det høyeste nivå. Andøya flystasjon er ikke distrikts–sak, det er også en internasjonal sak, sier hun.

I januar kommer høringa i forsvars– og utenrikskomiteen. BAF skal møte mannsterke, og håper de skal komme til ordet.

– Det tøffe i denne saken, er at vi har jobbet mot stengte dører. Mye er sikkerhetsgradert.

– Vi et til dags dato ikke hva som ligger til grunn for nedleggelsen. Det er ikke økonomi, og det er ikke forsvarsevne. Vi har fått tilbakemeldinger fra mange i forsvarssystemet at grunnen ikke er fagmilitær. Hva gjenstår da? Noe politisk, som ikke har kommet til overflaten ennå? Det tror jeg alle medlemmer av Bevar Andøya flystasjon har forstått, sier hun.

Styret i bevegelsen har blitt nære venner.

– Jeg har møtt utrolig mange fantastiske mennesker i saken. Alle har vi kjent på frustrasjon og sinne. Samtidig er det viktig å holde oppe trykket og entusiasmen. Dette har beriket livet mitt noe helt enormt, sier hun.

– Det kan ikke unngå å gjøre noe med oss som mennesker, denne saken. Jeg er ikke den samme mennesket som jeg var i fjor. Jeg skal gi meg NÅR vi har berga Andøya flystasjon.

Sterk, men sårbar

Den sterke kan også være sårbar. Som 24-åring hadde hun sitt første angstanfall, noe hun først trodde var et hjerteinfarkt.

– I 15-20 år av mitt liv har jeg sovna med angst og våkna med angst, den har alltid vært der, bare graden har variert. Den klumpen i magen kan jeg kjenne nå også, og har kjent på i løpet av saken. Jeg har gjort så mye utenfor komfortsonen, at det skulle bare mangle at jeg har følt litt angst, ler Hilde.

En bratt læringskurve har det vært, og hun har taklet alt fra å tale foran tusen til å bli intervjua på direkten,

Hun har skreve appell midt på natta, med hjertet i halsen.

– Da jeg sto der på podiet føltes det helt rett. Ingen nerver. Det føltes som jeg ikke skulle være noen annen plass, det var en spesiell opplevelse og en fantastisk følelse, sier hun.

– Hadde noen for et år siden sagt jeg skulle holde tale foran en folk, ville jeg ledd. Det har vært en eventyrlig reise på det personlige plan. Det er fantastisk at det er aldri for sent å utfordre seg selv, og vokse som menneske, sier hun.

Hilde brenner for unge og psykisk helse. I framtida er drømmejobben å få arbeide med ungdom. Å være åpen om psykisk helse mener hun er viktig, for å ufarliggjøre det.

– Alle har vi lys og mørke i oss. Å bli kjent med seg selv på godt og vondt, og akseptere det positive og det negative som er et helt menneske, er viktig. Der er ett menneske du alltid må forholde deg til, og det er deg selv. Og du er bra nok, det er et viktig budskap til de unge, sier hun.

– At alle er like mye verdt, er noe jeg har følt på hele mitt liv. Jeg har sans for alle som ikke er A4 i samfunnet. Uten dem blir livet vårt fattigere. Jeg tenker at naturen i sin ufullkommenhet, er jo perfekt på en måte. Et skjevt juletre er perfekt i seg sjøl. Det er den ultimate utgaven av seg selv, sier hun.