SVs vanskelige valg

ANALYSE: Folket har talt. Åtte år med Erna Solberg var nok. Nå er det opp til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti hvordan den norske regjeringen skal se ut de neste fire årene.

SV-leder Audun Lysbakken (nummer to fra venstre), Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum og Ap-leder Jonas Gahr Støre under partilederdebatt i Stortingets vandrehall tirsdag. Audun Lysbakken er den som må ta de vanskeligste valgene av trioen de nærmeste dagene. Gå i regjering eller være støtteparti, er spørsmålet han må vinne ut av. Til venstre MDG-leder Une Bastholm.   Foto: Naina Helén Jåma / NTB

Nyheter

Nå har ikke regjeringsskiftet funnet sted ennå, men oddsen for at de rødgrønne partiene ikke skal bli enig om en regjeringsplattform, og at Senterpartiet eller Sosialistisk Venstreparti (SV) skal skifte side politisk, må sies å være så liten at bookmakere ikke finner det nødvendig å tilby noen odds på det.

Det er sjelden en ser så – tilnærmet vill – jubel når et parti går ned i oppslutning i et valg som det en så på på valgkvelden mandag hos Arbeiderpartiet. Senterpartiets og SVs fremgang sørger for rent flertall for de tre partiene. Jonas Gahr Støre kan ta mål av statsministerdressen og kalle inn til regjeringsforhandlinger.


Det største spenningsmomentet nå, er hvorvidt vi får en flertallsregjering med trioen Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, eller om SV ender opp som støtteparti. Senterpartiet har vært klare på at de ønsker et samarbeid med kun Arbeiderpartiet, men utpå valgkvelden var det stadig flere senterpartipolitikere som tok til ordet for å inkludere SV i samarbeidet. En tredje mulighet er en ren arbeiderpartiregjering, men ut fra signalene så langt, er dette mer usannsynlig.

En flertallsregjering gir befolkningen forutsigbarhet, og regjeringen vil samtidig slippe å søke støtte fra sak til sak for å skaffe flertall. På mange måter kan en si at Erna Solbergs regjering fikk lide av at Fremskrittspartiet trakk seg ut. Da røk flertallet og Solberg måtte søke alliansepartnere i sak for sak på Stortinget. Som regel endte det opp med at Fremskrittspartiet ble partneren, men ikke uten at de fikk satt sitt preg på sakene. På sikt blir regjeringens fotavtrykk mindre og mindre tydelig. Støttepartiet som er i opposisjon fremstår som vinneren og den som egentlig styrer landet.


Det er dette en ny regjering bør unngå. Samtidig bør også SV tenke seg godt om, om de skal være et støtteparti eller gå inn i regjering med to klart større samarbeidspartnere. SV deltok i Jens Stoltenbergs regjering sammen med både Senterpartiet og Arbeiderpartiet fra 2005-2013. Det holdt på å ende kritisk for partiet, som ved valget i 2013 så vidt karret seg over sperregrensen med 4,1 prosent.

En skal ikke se bort fra at Siv Jensen berget Fremskrittspartiet fra en lignende skjebne med å trekke partiet ut av regjeringen vinteren 2020. Partiet hadde falt på meningsmålingene og kommune- og fylkestingsvalget i 2019 ga drøyt åtte prosents uttelling. Ved stortingsvalget mandag endte partiet på 11,7, en soleklar fremgang, men likevel klar tilbakegang på 3,5 prosent fra 2017.

SV endte denne gangen på 7,5 prosent, en fremgang på 1,4 fra sist stortingsvalg og to ekstra mandater. Partiet har bygd opp en lojal velgerskare over tid, men ikke en så lojal skare at de tåler å bli lillebror i en trepartiregjering, uten å få satt sitt soleklare fotavtrykk på regjeringsplattformen når det gjelder sine fanesaker. Da vil det være bedre for partiet å være støtteparti og velge sine slag med omhu.