– Da innså jeg at jeg ikke klarer å lyve overfor meg selv lenger. Jeg trenger hjelp

Januar 2020. Ole Harald Falch Hermansen lå i senga. Alt føltes tungt. Ute var det bekmørkt. Inni ham var det bekmørkt.

Han strakk ut armen etter kartongen som stod ved senga, holdt den over munnen og lot vinen renne.

Den var den eneste medisinen han visste om, alkoholen. Medisinen som hver gang lovet ham en flukt fra mørket, men som hver gang egentlig gjorde alt bare mørkere.

Så kom skammen. Eller, skammen var der i grunnen allerede. Ole Harald hadde alltid frykta det å mislykkes. Nå stod både utleieprosjekter, oppstarta bedrifter og ekteskapet på vent. Da de pussa opp leiligheta han nå bodde i, så var det jo for å leie den ut til turister, ikke for at far selv skulle flytte inn og ligge der og drikke opp alle vinkartongene som var til overs etter bryllupsfesten.

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det engang, sier Ole Harald.

– I det kaoset av følelser var jeg fullstendig demotivert. Og januar forsvant bare, som et stort, mørkt hull.

Nå er det høst 2021 og han sitter i det romslige huset sitt, i Vågehamn i Lødingen Vestbygd og forteller. Stua er ryddig og pent møblert, Ole Harald har turklærne på, og inn fra vinduet lyser den lave høstsola opp ansiktet hans, som stadig fylles av et bredt smil.

Det er mye å smile for her i Vestbygda. Barna, som bor litt her i huset og litt hos mora rett i nærheten. Skolen rett over veien, der han observerer store og små barn leke sammen og ta vare på hverandre i skolegården. Turer på butikken, der han alltid møter kjentfolk. Et bygdesamfunn som stiller opp for ham, og motsatt. Byggefirmaet, galleriet, utleieleilighetene og alle de andre prosjektene han brenner for. Uendelige turmuligheter i fantastisk natur, hvor han kobler av.

Senere skal han en tur opp på Vågstuva for å kjenne høstsola 224 meter over havet.

Det er lenge siden den bekmørke starten av fjoråret, og veldig mye har skjedd siden da, av både opp- og nedturer. For Ole Harald er det viktig å være åpen. Det er også derfor han har takka ja til å dele historien sin.

– Hvordan synes du det er å snakke om det?

– Nei, det går helt fint. For det er jo der, og jeg har jo tenkt mye på både det ene og det andre.

Ole Harald stopper opp og tenker litt når han snakker. Ser ut i lufta, finner fram ordene, reflekterer.

– Evnen til refleksjon, den er like mye en forbannelse som en velsignelse, sier han, og utdyper hva han legger i det:

– Når du er klar over di eiga elendighet, og at det er du selv som har satt deg i den, så blir den mye verre enn om du ikke hadde tenkt over den i utgangspunktet.

Evnen til å be om hjelp

Men refleksjonen over om ting kunne blitt annerledes, den får utebli nå. Det spiller ikke så stor rolle, for han kan ikke gjøre noe om igjen. Det han derimot kan gjøre, er å starte på nytt.

«If you got the will to do it But you lack the skills to do it good Ask for help If you got a team behind you But you lack a leader inside of you Ask for help»

Ole Harald hører mye på låta «Ask for help» – av Kings of Convenience akkurat nå. Hør låta her:

– Hvis du stiller deg litt ydmyk overfor omgivelsene dine, om det er venner, familie eller helsevesen, hvis du ber om hjelp, så skal det ganske mye til for at de ikke tar imot den hånda du da strekker til dem. Men hvis du i stedet går og grunner for deg selv, da blir du bare i dårlig humør eller motløs, sier han.

Ole Harald ba om hjelp. Det har gjort at han nå ser en sammenheng mellom mange av utfordringene han har hatt gjennom livet, og har fått nytt mot, ny innsikt og nye verktøy til å håndtere dem.

For Ole Harald finnes det ingen bedre steder å starte på nytt, enn nettopp her i Vestbygda, i huset der han vokste opp, like ved skolen i Vågehamn. Derfor har han tatt to års ulønna permisjon fra jobben i Forsvaret. Nå skal han ha tid til barna, til prosjektene sine, til å nyte naturen, og til å lære å leve på nytt, som han selv sier.

– Dette er de desidert mest inspirerende omgivelsene å være i. Med mindre du ønsker det selv, så er det aldri et kjedelig øyeblikk i Vestbygda. Der er alltid et eller annet som skjer.

Alt på en gang

Det var også med godt mot at Ole Harald og familien flytta fra Finnmark til Vestbygda i 2018, før det gikk galt. Ønsket var å komme som et friskt pust med mange gode ideer til bygda, investere penger her og skape arbeidsplasser for seg selv og andre.

– Dét var for så vidt positivt. Men det tok jo fullstendig av, og ble alle alle prosjekter på en gang.

Selv om ideene var gode ble det for mange av dem. «Glamping-turisme», et byggevarefirma, som etter hvert fikk opp til fem ansatte, bygging av hele seks utleieleiligheter – tre i en enebolig de kjøpte og tre i det gamle fjøset som fulgte med, alt på en gang.

På toppen av det hele gjorde Ole Haralds jobb i Forsvaret at han var borte fire uker om gangen.

– Det jeg aldri klarte å innse da var at det ikke først og fremst var jeg som reiste ut på jobb som tok det store løftet. Det var jo hun som var igjen hjemme, som da ble sittende igjen med alle prosjekter som var igangsatt, på alle områder og med alt ansvar.

Det ble mye jobb. Lange dager, sjonglering mellom mange oppgaver og alltid noe som skulle vært gjort. Midt i optimismen, og med energien de ennå hadde, fant de ut at de skulle gifte seg. Ikke noe et enkelt «kontorbryllup» med få gjester, men med 160 gjester og fest på lokalet tre dager til ende, som skulle planlegges innimellom alle forpliktelser de allerede hadde.

Sommeren kom og gikk, bryllup ble det, og det var folk overalt.

– Det var nesten en slags «Woodstock-stemning» her på skoleplassen, med bobiler og campingvogner og trekkspillmusikk om kvelden, beskriver Ole Harald, med et lite smil.

– Jeg tror alle koste seg.

– Dere også?

– Eh, nei.

Smilet er borte, og han tar en liten tenkepause.

– Nei, for da hadde det gått litt for kjapt med alt. Så da høsten kom hadde jeg egentlig føket gjennom sommeren som en virvelvind, og var ikke klar når høststormene satte inn. Da var det tomt på tanken.

Som om pusten forsvant

Det prøvde han å løse ved å jobbe så mye som mulig i jobben han da hadde i Forsvaret gjennom høsten. Bare tre uker var han hjemme i Vestbygda.

En kveld i juleferien ble han liggende og kjenne at det var vanskelig å puste. Han ble redd.

– Jeg var veldig kortpusta, det var som om pusten forsvant. Det var fryktelig ekkelt.

Hos legen fikk han vite at han hadde hatt et angstanfall, og ble diagnostisert som både utbrent og deprimert. Han følte seg så langt nede som han aldri hadde vært. Lite visste han om at dette bare var begynnelsen. De angstdempende medisinene han fikk hos legen ble ikke nok. I tillegg ble løsninga å selv-«medisinere» seg med alkohol – som han hadde gjort så mange ganger før.

Mens alkohol for mange er et nytelsesmiddel de bruker når de vil være sosiale, har det for Ole Harald alltid vært en usosial ting, forteller han.

– Jeg ville være alene med den. Alene når jeg skulle jage inn og jage ut demoner.

Det var slik det ble til at han flytta ut i leiligheta, i januar 2020. Forholdet var på pause, men da han var tilbake på jobb midt i Barentshavet, kom telefonen om at forholdet var helt over. Først da fikk han skikkelig oppfølging. Han ble satt i land og fikk umiddelbart hjelp fra bedriftshelsetjenesten.

– Først etter at det var for sent innså jeg at jeg måtte gjøre noe. Så da var det korken i flaska, og så var det psykolog.

Ole Harald følte det som et nederlag å ha et psykisk problem. Men psykologen føltes like mye som en kamerat som en behandler, forteller han. Her fikk han mange nye verktøy og nytt påfyll. Det hjalp å snakke.

– Jeg fikk gode læresetninger som «Har du et problem, gjør noe med det – kan du ikke gjøre noe med det så har du ikke et problem». Og det funka!

Ole Harald ler.

– Så gikk livet gradvis bare bedre og bedre, egentlig. Kanskje med hjelp av litt antidepressiva og litt sånn også.

Han drar på smilebåndet igjen, men blir alvorlig.

– Men forholdet var over. For jeg hadde skjerpa meg før, og falt igjen. Men selv om det var for sent, så nekta jeg å innse det. Jeg har jo en fighter i meg om jeg bare vil! Tross alt!

Ikke blant de tøffe gutta

Ole Harald fikk etter hvert ei bra stilling på Østlandet, men ennå hadde han prosjektene, og ikke minst barna sine i Vestbygda – en situasjon som fylte ham med dårlig samvittighet. Da ble det enkleste å skru av «hjemmebryteren» når han var borte på jobb, og prøve å unngå å tenke på det som var hjemme. En slags overlevelsesteknikk, kaller han det.

– Jeg har aldri vært blant de tøffe gutta. Jeg har ikke engang vært så tøff at jeg har klart å ha bilde av barna på arbeidsplassen min fordi savnet har vært for stort.

Det er nå Ole Haralds stemme begynner å briste. Han snakker om minstemann, med kjeldress og litt for store votter, som han vinka til over gjerdet, uten at den lille pjokken forstod at pappa skulle være borte i mange uker. Men det visste han selv, og det var noe han aldri klarte å venne seg til.

– Det nytter ikke angre på ting i livet har jeg skjønt, for du får ikke gjort det på en annen måte uansett. Men akkurat der kjenner jeg at jeg kanskje skulle lagt opp livet på en annen måte.

I dag kan han vinke til barna over gjerdet til Vestbygd oppvekstsenter hver dag. Fra det store, blå huset mener han selv han har «landets korteste skolevei», som han selv også tråkka i barndommen.

Ned til Østlandet var veien så enormt mye lengre, og selv om han selv hadde ønska seg til den jobben og alt hadde blitt som han ville, kjente han i fjor høst at livet var et kaos av dårlig samvittighet, savn etter ungene, stress og tanker.

I sju måneder hadde han vært edru. Han hadde trent, spist sunt og fått flyt i hverdagen. Men han innså at ekteskapet og familielivet, det fikk han ikke tilbake likevel.

I sum ble det mange gode unnskyldninger til å gå på en såkalt sprekk, og drikke igjen.

Først ble det en liten sprekk. Siden det gikk greit, kunne han like gjerne drikke i bryllupet han skulle være toastmaster i noen dager senere, tenkte han. Da hadde han selv nylig signert skilsmissepapirene, selv om han samtidig ennå var ganske nygift. Denne gangen gikk det mindre greit.

Med på alkohol-lasset følger ofte andre laster for Ole Harald. Én av dem er gambling. Det kan han bruke for å ta brodden ut av noe han er nervøs for, i dette tilfellet toastmasterjobben. Følelsen han får er at han har mindre å tape hvis han har gjort noe annet dumt først.

Den sorte svanen

Men i stedet for et stort tap, som kunne blitt som et klaps i ansiktet og hjulpet ham på rett kjøl igjen, ble det en stor gevinst den natta før bryllupet. Gevinsten ble en såkalt «sort svane», for Ole Harald, et begrep han har med seg fra etterretningsverdenen, som innen risikostyring betyr en ukjent trussel.

– Da er det man må samle trådene litt, sier Ole Harald, og gjør nettopp det:

– Som ennå relativt nyseparert, med magemuskler, et usunt selvbilde, å ha vært for mye borte hjemmefra og plutselig med alt for mye penger på kontoen. I stedet for at det da ble en liten sprekk, så ble det et såpass usunt liv at det hadde konsekvenser helt fram til i vår eller i sommer. Jeg gav meg fullstendig faen.

Hør Ole Harald samle trådene her:

Det ble bøtter med champagne på hotellrommet. Han avvikla psykologtimene, slutta på antidepressiva, gambla enda mer, og drakk mer. Den jobben han hadde gjort for seg selv gjennom våren og sommeren ble viska ut i løpet av noen få uker, ifølge Ole Harald. Den store pengegevinsten han alltid hadde drømt om, viste seg å bli den største fienden han noen gang hadde blitt stilt overfor, og sendte ham ut på en karusell han aldri før hadde vært med på.

– I skammen og selvforakten en får når en gjør ting en egentlig ikke skal gjøre, for eksempel å drikke alkohol, får man et voldsomt behov for å bevise for seg selv og alle andre at man har en verdi. Så da overkompenserer man gjerne på andre felt. Det har fått meg til å gjøre enda mer dumme ting.

Det ble en lang, humpete og svingete karuselltur. Pengene føyk ut av kontoen. Men når de minka, spilte han mer. Opptil flere titalls tusen for hvert tastetrykk. Samtidig visste han innerst inne at han var for smart og rasjonell til å holde på slik.

– Du føler deg skitten som fy. Det er nesten sånn at du må gå og vaske hendene etter at du har brukt dem til å gamble på nettkasino, sier han.

Samtidig holdt han fasaden, fikk seg kjæreste på Østlandet, og etter hvert stabiliserte livet sørpå seg litt igjen.

Det var bare det at han egentlig hadde livet sitt i Vestbygda. Der bodde barna hans, alle prosjektene hans var der og venta på ham, og posten hans var ennå adressert dit. Da han dro til Vestbygda i begynnelsen av 2021 lå det bunker med uåpna konvolutter og venta på ham. Alt av regninger og viktige brev hadde han ignorert.

– Til å være en betrodd mann med den høyeste sikkerhetsklareringa, så begynner du å leve livet ditt ganske på kanten. Men jeg var ennå ikke ferdig med å gi meg selv juling, sier Ole Harald.

For han kunne jo sette fingeren på alle de små stegene som hadde ført ham dit, og slik han så det var alt hans egen feil.

Hør Ole Harald fortelle om da han innså at han trengte hjelp til å ta et dypdykk i seg selv:

– Jeg trenger hjelp

Først da han hadde gambla bort 100.000 kroner på én time, kjente han virkelig realitetene på kroppen. Det var penger han hadde øremerka til å få ferdig fjøsen, men nå stod han uten noe, og realitetene begynte å komme litt etter litt. Han havna i en dyp depresjon.

Månedene gikk, med både dårlige og gode perioder, i vår tok forholdet på Østlandet tok slutt, Ole Harald var fullstendig blakk og solgte både bilen, snøskuteren, campingvogna og alt av løsøre for å få hjulene til å gå rundt.

– Men da hadde jeg vært med på reisen lenge nok. Jeg hadde mista troverdigheten overfor meg selv. Da innså jeg at jeg ikke klarer å lyve overfor meg selv lenger. Jeg trenger hjelp.

I Vestbygda har Ole Harald valgt seg noen nære støttespillere. En av dem ble Johan Husjord, barndomskameraten som alltid har vært der, selv om de ikke alltid har hatt så nær kontakt.

– Han har aldri dømt meg for de lastene jeg har hatt. Men det er klart, han hadde ikke møttden Ole Harald. Det er veldig få som har møtt den Ole Harald, han som nærmest har gitt opp seg selv.

Ole Harald sliter med å finne ordene når han skal beskrive hvordan Johan hjalp ham gjennom periodene i depresjon og alkoholmisbruk. Uten pekefingre, moralprekener eller leksjoner om å ta seg sammen. Men med påsmurte brødskiver, tilstedeværelse og tålmodighet.

– Det er ikke så ofte jeg sliter med å finne ut hva jeg skal si, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det på en god nok måte. Det er ei medmenneskelighet som du ikke finner hos alle. Fordi, når du blir vist en tålmodighet og respekt selv om du kanskje ikke har fortjent det. Du har ikke lyst til å skuffe slike mennesker bestandig.

Forslaget om en utredning hadde kommet opp før. Fra venner, familie, kjæreste. Men Ole Harald hadde avfeid det glatt. Skulle han ha en diagnose? Det kom ikke på tale. Men nå innså han at han måtte grave dypere inn i seg selv enn det han til nå hadde gjort.

– Jeg som har jobba med etterretning, som har utdanninga mi i etterretning, som liksom skal være ekspert på det området, jeg hadde aldri evna å drive ordentlig etterretning på meg selv, for å finne ut hvem jeg er.

Hør Ole Harald fortelle om å få diagnosen:

Det fikk han med en innleggelse på psykiatrisk avdeling i Harstad. Her skulle han lære seg å kjenne igjen sine egne reaksjonsmønstre, måtte åpne seg om sine innerste hemmeligheter, svare på spørsmål han aldri hadde kommet på å stille seg selv. Han søkte svar, en årsakssammenheng og ei forklaring. Ikke som ei unnskyldning for alt han hadde gjort, det måtte han stå for uansett.

– Men kanskje for å kunne gi meg selv de beste verktøyene og beste kriteriene for å være den beste utgaven av meg selv i framtida. For det er jo ikke for sent, det er aldri for sent. Men da var tida inne.

Det ble flere overraskelser underveis. På bilturene hjem fra Harstad opplevde han ofte kombinasjonen av forbauselse, undring og ny innsikt. Prosessen tok nemlig ikke bare noen timer, men hele ti uker. Det var ikke skummelt å bli utreda, slik han hadde trodd, og heller ikke ubehagelig eller særlig følelsesladd å få diagnosen:

– I mitt eget hode hadde jeg bygd meg opp et bilde der det kom inn både psykiater og psykolog og «hele gjengen», og nærmest som når man skal motta et diplom, skulle det være en stor forsamling der, og så bli sagt høytidelig over høyttaleranlegget:

«Ole Harald, du er bipolar».

– Så skulle det være sånn stille ettertenksomhet i salen, og jeg skulle bare stå på scena og bryte sammen. Men det var ikke sånn, sier han og ler.

– Det var som enhver anna setning. Ikke fikk jeg noe diplom heller.

– Ble du skuffa?

Han ler igjen.

– Ja, nesten litt skuffa. Jeg tenkte jeg kom til å bryte sammen i krampegråt. Jeg var forberedt. Jeg skjønte at det var den veien det gikk.

Den skumle applausen

Sånn sett ble diagnosen bipolar lidelse ble nærmest en lettelse, og til en viss grad også ei oppreisning. Kanskje var det en motor som lå bak det hele, som genererte alle disse svingningene, selv om han selv til en viss grad også kunne være med og kontrollere farta, hvis han bare visste hvordan.

Etter hvert kjente han også på ei veldig takknemlighet, forteller han. Nå hadde han som 34-åring fått de beste forutsetningene for å være den beste utgaven av seg selv. Livet skulle ikke fortsatte med samme svigningene i enda ti eller tjue år, eller resten av livet.

– Jeg lærte meg egentlig å håndtere stoltheta mi på en annen måte. For når det kommer til personlig integritet, så er det veldig mange som har noen mer eller mindre absolutte inngangsverdier til livet. Hva er det som definerer meg som menneske?

Selv har han nok i stor grad latt seg definere av et hig etter å alltid være best – ikke nødvendigvis stå øverst på pallen, men i hvert fall å prestere sitt beste.

– Jeg har bestandig elska oppmerksomheten, men alltid vært livredd for applausen, anerkjennelsen. Omgivelsene mine har nok ofte syntes at det jeg har levert har vært godt nok, men jeg har selv vært utrolig selvkritisk. Det blir aldri godt nok i min egen verden. Oppmerksomhet er bra, applaus er skummelt.

Hjemme i Vestbygd ønsker han også å gjøre sitt beste. Han vil bidra til det beste for bygda og for dem som bor her. Dugnadsarbeid, badevakter i bassenget på skolen, saueletning eller båtberging midt på natta, organisering av overnatting og aktiviteter for turister – alt er hverdagskost for Ole Harald her, og han stiller opp med et smil om munnen.

«Everything can be arranged here in Vestbygd», pleier han å si til turistene når de kommer om kvelden og han får butikken åpna spesielt for dem, eller hjelper dem med hva det måtte være. Tilbake får han slike omtaler, fra turistene som har leid hos ham:

«Magisk plass og veldig hyggelig å imøtekommende fyr», «Ole is vey nice and friendly. He is willing to help us to arrange everything and he knows everyone in the town», «De host is zee vriendelijk en attent» (Verten er veldig vennlig og imøtekommende), «Her kunne alt ordnes, ingenting var et problem».

Det er ingen steder Ole Harald føler seg så trygg som i Vestbygda. Han får mye ut av å vise bygda fram for turister. Men her har han også dem han ikke trenger å prestere for, de som er der for ham selv når det er lite å applaudere.

– Det gjelder kanskje å være litt i forkant. For det er klart det er gjennomsiktig, her er det er tvers gjennom gjennomsiktig. Det er en av de fremste kvalitetene til bygda. Jeg har aldri følt at det har vært noe ulempe for meg å være åpen.

Det håper han også flere vil være, uavhengig av hva de går og grunner på, eller sliter med. Ole Harald siterer igjen Kings of Convenience:

– Ask for help.