Ingen skulle tro at Sjef 133 Luftving, oberst Ingvild Bjørnstad Jensrud, hadde sin siste cellegiftkur nå i januar. Nå føler hun seg frisk, og er tilbake i hundre prosent stilling som øverste leder på Andøya flystasjon.

Utstråling og ro

Hun har en spesiell utstråling og ro som er få forunt. Erfaringen åpner for dimensjoner som hun ikke har tenkt over tidligere, både på det personlige plan og i arbeidssituasjonen. Det hele startet med at hun plutselig fikk problemer med å uttrykke seg.

– Jeg opplevde å stoppe opp midt i setninger og miste tråden. Dette var ord jeg var rimelig sikker på at jeg kunne, men som plutselig var borte, minnes Ingvild. Da hun kom hjem fikk hun et tilfelle med intens hodepine. Noe som var helt uvanlig for henne, og veien ble da kort til sykehuset. Hun fikk da konstatert kreft i hjernen, og i løpet av to uker fikk hun operert bort en svulst på størrelse med en klementin.

Ikke helt borte

– Vi vet ingenting om hvor lenge den hadde vært der. Den er heller ikke helt borte, siden den ikke var avgrenset som en klump, men infiltrert i et vev. De tok så mye det er mulig å ta, for ikke å risikere å fjerne noe vi ikke ønsket å ta bort. Nå når vi vet at det er noe der, vil de kunne følge med på utviklingen ved jevnlige undersøkelser. Jeg håper at jeg aldri mer behøver å tenke noe på den, smiler hun. Hun tenker tilbake på tiden før operasjonen som surrealistisk, men samtidig godt å få kontakt med refleksjoner over livet på en ny måte.

Har det godt

– Mannen min og jeg gikk mye tur, og brukte tiden på å prate om alt vi ikke visste. Hva ønsket vi å gjøre nå? Hva var viktig? Vi fant ut at vi har det veldig godt. Vi trives godt sammen, og trives i jobbene våre. Vi har egentlig ingen store ugjorte ting. Samtidig er det selvsagt alltid masse ting vi ønsker å gjøre, smiler Ingvild. Så er det nå slik at ting som kan vente, kanskje ikke er så viktig likevel. Hun husker operasjonsdagen som det var i går.

– Det var ganske skummelt at noen skulle bore hull i hodet ditt. Tanken på at de skulle rote rundt i prosessoren og sikringsboksen der oppe var ikke god. Min siste tanke var at jeg håpet å være den samme igjen når jeg våknet opp, minnes hun. Ingvild fullroser det norske helsevesenet som sørget for at alt gikk på skinner gjennom hele prosessen.

Positiv uansett

– Det å være positiv og å gjøre det beste ut av situasjonen var det viktigste for min del. Jeg bruker ikke tid på å være sint eller frustrert over de tingene jeg ikke kan gjøre noe med, sier hun. Ingvild har vært åpen om sykdommen sin fra første stund.

– Det var ingen bevisst strategi, men rent instinktivt ut fra situasjonen der og da. Jeg fikk diagnosen på en torsdag, og hadde møte med nøkkelpersoner på jobb om min situasjon mandagen etterpå. Deretter mailet jeg til alle mine ansatte. For meg var det viktig at ingen skulle være i tvil om hva som feilte meg. Åpenheten om situasjonen ble mottatt overveldende positivt på alle måter, sier Ingvild. I løpet av det siste året har hun opplevd å få klemmer fra folk utenfor stasjonen som hun ikke engang vet hvem var. Det er ting som gjør godt. Midt imellom stråling, cellegiftkurer og undersøkelser har Ingvild tilbrakt mye tid på jobb.

Spagatøvelse

– I denne situasjonen gikk flystasjonen gjennom sin mest dramatiske periode noensinne. Vi snakker både om arbeidet med langtidsplanen, om nedleggingsvedtaket og det kolossale engasjementet på alle plan. Samtidig skulle vi levere mer flytimer og operative tokt enn vi noensinne hadde gjort. En vanskelig spagatøvelse egentlig, og det gjorde at jeg følte det nødvendig å være på jobb så ofte som mulig. Noen ganger gjorde jeg ikke noe annet enn å spise lunsj og prate litt i gangene. Men det føltes avgjørende å få med seg det som skjedde for å kunne komme tilbake for fullt igjen nå, sier hun. Hun vet at det er mange som har vært med på større utfordringer enn henne, så hun føler seg heldig.

Ikke udødelig

– Prosessen jeg har vært gjennom har gitt meg nye perspektiver på ting. Jeg har tidligere følt meg udødelig i den forstand at jeg har vært i stand til å gjøre det jeg har ønsket meg. I løpet av dette året har jeg måttet føle på en sårbarhet. Det er en mengde ting jeg ikke får til. Det er viktig å tenke på at vi alle er en del av et fellesskap, og at det er det som gjør oss sterke, sier hun. Hun synes opplevelsen av ufrivillig å havne på utsiden av arbeidslivet kan være bra å ha med seg som arbeidsgiver.

– Jeg lærer ting som jeg på et vis skulle ønske jeg kunne ha fått gått på kurs for å lære tidligere. Det er så mye av samfunnet vårt som er innrettet rundt det å være i arbeid, og lite fokus på å havne utenfor, sier Ingvild.

I seilbåten

På fritiden bruker hun mest mulig tid i naturen, og hun liker særlig å være i seilbåten.

– Vi trives utenom allfarvei. Både Shetland, Svalbard og Færøyene har vært turmål tidligere, og til sommeren blir det Svalbard igjen. Det er en fantastisk opplevelse å være et sted på sine egne premisser. Å oppleve naturen alene på steder der det nødvendigvis ikke er andre folk. Det å være i naturen og håndtere de utfordringer som dukker opp. Jeg liker logistikkutfordringer som krever en del planlegging. Man kan ikke forvente å få tak i mat og drivstoff, og må være sikker på at alt dette er i boks i forkant, sier hun. Jula tilbrakte ekteparet i Antarktis for å teste ut hvordan det var der.

– Vi har alltid trivdes godt i Arktis, så derfor ønsket vi å teste ut forholdene i Antarktis også, smiler Ingvild. Hun lever i nuet, og tenker ikke på morgendagen.

– Jeg føler meg frisk nok til å jobbe hundre prosent. Det er det som betyr noe. Her er nok av utfordringer i disse tider, avslutter hun.