– Ka i svartn, kofførr skal du skriv om mæg? spør jubilanten med et alvorlig uttrykk i ansiktet, før hun ikke klarer å holde maska lenge. De grønne øynene har hele tiden hatt tinder i seg og glitrer i det hun bryter ut i en smittende latter. Solstrålen på Dverberg har en herlig og liketil humor og en egen evne til å få folk til å le, med sine treffende replikker.

– Jeg er jo bare 102 år gammmel, sier hun med et knis, før hun medgir at det slettes ikke er alle forunt å leve så lenge.

Advarte

Hennes 70-årige sønn, Lars Schaug hadde advart på forhånd om at akkurat den åpningsreplikken kom til å komme. I bygda vet alle hvem hun er, Karin er ei virkelig bra dame. Og det er hele to år siden hun fikk ordførerbesøk og kake på sin 100-årsdag.

– Det er helt utrolig så sprek som hun er, 102 år gammel og like klar i hodet, fortelles det på Coop-butikken.

De er inderlig glade i hverandre, Johanne Pettersen og Karin Schaug. Foto: Tone M. Sørensen

Mellomungdommen

I det vi benker oss på kjøkkenet, går praten i ett i stua, det er fullt hus med venninner og naboer. Gjennomsnittsalderen blant gjestene er høy, men i forhold til jubilanten er de ikke gamle.

– Jeg bruker å kalle de for mellomungdommen, ler Karin, som kunne vært både mor og bestemor til de fleste av gjestene.

Alle har de kommet til feiringa, både barn, barnebarn og to av oldebarna, guttene Gustav og Erik.

Karin Schaug er født 2. oktober i 1915 i Harstad, den gangen distriktet der besto av tre kommuner, og hun er døpt og konfirmert i Trondenes kirke.

For å sette det litt i perspektiv: I 1915 hadde første verdenskrig pågått ett år. Den varte fra 28. juli i 1914 til november 1918. Og Norge hadde i starten av dette århundret ganske nylig fått et kongehus. I 1905 hadde man debattert om den nye staten etter oppløsningen av unionen med Sverige skulle være republikk eller monarki. Et klart flertall stemte for monarki, og  danske prins Carl, gift med prinsesse Maud, gikk i 1905 i land i Kristiania, sammen med sin lille sønn Alexander. Den nye kongen tok navnet Haakon, og gav sønnen navnet Olav.

Døde i spanskesyken

De var fire søsken i Karins søskenflokk, men 102 år etter er det bare hun igjen. Da hun var bare tre år gammel døde hennes far i spanskesyken.

– Ja, du har hørt om den, har du vel? Sånn var det bare på den tiden, sier Karin stille.

Og om smilet og latteren aldri er langt unna, har hun opplevd mange harde tak og tøffe stunder i livet.

– Du kan tro det ikke var så lett på 1930-tallet. Det kan ikke sammenliknes med sånn som vi lever i dag, nå har vi jo alt.

– Det var enormt mye fattigdom og elendighet på 1930-tallet, sier hun.

Karin bodde på Sama, i Trondenes kommune, og her gikk hun også på skole. Men det var lite skolegang, og heller lange dager i tjeneste som hushjelp som ventet.

– Jeg arbeidet i tjeneste etter at jeg var konfirmert, da jobbet jeg i servering for 17 kroner i måneden i lønn, forteller hun.

Ung enke

Sammen med mannen var hun lykkelig, og førstefødte Lars kom til, etterfulgt av Ragnhild og Kjell Tore. I dag kan hun summere tre barn, fire barnebarn og åtte barnebarn.

Karin ble tidlig enke, den førstefødte Lars som nå er 70 år gammel, var bare 10 år gammel da faren brått døde av hjertesvikt, bare 47 år gammel.

– Ragnhild var da 9 år og yngstemann bare ett år gammel. Han døde veldig brått, det var ikke så enkelt det med å komme på sykehus i de dager, forteller Karin, som stod igjen som forsørger for barneflokken.

– På den tiden hadde mannen min arbeidet i havnevesenet, de holdt på å bygge moloen på Andenes. Det er så lenge siden. Men på grunn av at han hadde jobbet der i mange år, så fikk jeg enkepensjon på 180 kroner i måneden. 180 kroner i måneden, med tre unger, sier hun hoderystende, før hun ler og legger til, med sin sedvanlige kjappe muntre replikk;

– I dag er det så lite at det er ikke noe å legge i pengeboka engang!

Konklusjonen sier seg selv:

– Det er utrolig hva man får til, når man er nødt, sier hun.

Det blir mye latter når festens midtpunkt er en slagferdig 102-åring. Jubilanten feiret og det var stor stemning på Dverberg. Foto: Tone M. Sørensen

Mye arbeid

For å forsørge familien har hun arbeidet både hjemme og ute i hus, Karin vasket tidligere på skolen på Dvergberg, den gang den fantes. Og hjalp til ute i hus, hun stod på og har aldri vært redd for å ta i et tak. Kanskje det er grunnen til den respektinngytende alderen?

– Ja, å arbeide har jeg gjort hele livet, først i tjeneste og så som kjerring. Arbeide det tror jeg bare er sunt. Om jeg har passet på kostholdet, hva jeg har spist? Næhei! Du kan tro vi spiste mye rart under krigen, sier Karin, men glemmer i farten å beskrive hvilken av de to verdenskrigene.

Jernhelse

Gode gener kan være en del av forklaringen på hvordan man skal nå er tresifret antall bursdagslys på kaka.

– Jeg har alltid hatt ei jernhelse. Jeg har ikke vært sjuk, sier Karin, som i løpet av 102 år har vært tre ganger innom sykehuset, og det er iberegnet da hun fødte Lars.

Et fall for noen år tilbake førte til noen brukne ribbein, men på sykehus nei det var hun ikke.

– Hun er utrolig sprek. Jeg kan ikke huske at hun har vært sjuk noen gang, sier Lars, som er kommet fra Fredrikstad for å feire bursdagen. Han er pensjonert lærer, mens yngstesønnen som bor i Oslo er utdannet innen kjemi og er laborant.

Et skår i gleden for Karin er at datteren Ragnhild ikke er frisk, hun bor på helsehuset på Andenes men skal komme i løpet av dagen for å feire.

– Det er det som er så rart, det var jo jeg som skulle vært på gamlehjem, og ikke henne, sier hun med et vemodig smil.

Det triste draget over ansiktet forsvinner imidlertid fort.

– Du vet, det er nok sånn at de ville ikke ha meg, der er ikke plass, ler hun hjertelig.

Ekte gledesspreder

For sånn er hun, 102-åringen har et sprudlende humør. Og evnen til å ikke bare glede seg over de små ting, men også å spre glede til andre.

– Så lenge hodet er klårt, det er det viktigste for meg, og at jeg ser godt. Vet du, nå leser jeg uten briller. Hodet og synet, det er fantastisk å ha det bevart, da kan bare resten forfalle, ler hun.

Karin er glad i å lese, og holder både lokalavisen Andøyposten og regionavisa, samt ukebladene Hjemmet og Familien.

Håndarbeid er hun også glad i, barnebarna får hjemmestrikka lester i gaver.

– Det at du har et så godt humør, tror du det kan være årsaken til at du er så sprek?

– Ja, det tror jeg kanskje, sier Karin, og forklarer:

– Det nytter ikke å sette seg ned å gremmes, uansett hvor galt det er, for da går det bare en vei og det er att og ned. Det er klart det er viktig å ha humøret med seg, sier hun lurt.

Slagferdig som få

Humor gjør henne til et midtpunkt i flokken, alle i selskapet må le i når hun serverer slagferdigheter på løpende bånd.

– Ka det er slags kråketær du skriver, menneske? Det kan hende jeg må sensurere alt det du skriver før det kommer i avisa. Eller kanskje saksøke, det er jo det man gjør i dag. Dette blir nok dyrt for deg, spøker hun, og vi ler.

Barnebarnet Ingunn Schaug lurer på hva det er vi flirer sånn av, og må til å spørre Karin om hva det er hun har sagt.

– Pøh, jeg er så gammel at jeg sier hva jeg vil, sier Karin med et strålende smil.

Vital og sosial

I stua er det kakebord og røde roser i hopetall, bursdagshilsner som er kommet fra fjernt og nært har jubilanten selv lest opp. Og det uten briller.

– Se så mange flotte venninner jeg har, stråler jubilanten, som har en klem og prat å by på til de alle. Nye gjester som kommer til, blir tatt varmt og hjertelig i mot.

– Ordføreren har jeg ikke sett ennå, men han var da her da jeg fylte 100 år. Javisst det er klart jeg kjenner jeg Jonni, det er jo en nabo, sier Karin.

Elin Hansen er nabo på andre siden, og er ofte innom og ser til Karin. Hun er full av beundring for 102 åringen.

– Karin er så utrolig sprek og vital. Det er nesten ikke til å forstå at hun er så gammel. Også et sånt herlig sprudlende humør. Og det er beundringsverdig, for det har ikke vært bare lett for Karin opp gjennom årene. Hun harnok  virkelig fått følt på hva livet kan ha og by på og har nok hatt det tøft, særlig etter at hun ble alene. Hun er bare helt utrolig, sier Elin.

Sprer glede

– Ja, også kaller hun oss for mellomungdommen! Man blir alltid i godt humør av å være hos Karin, hun er en gledesspreder, sier Evelyn Dale.

Johanne Pettersen er Karin sin beste venninne, det er noen gode klemmer som gis i det selskapet bryter opp.

– Hun er bare så skjønn, sier Johanne om Karin.

Det er prat og latter hele veien ut i gangen.

– Vet du det er lenge siden jeg har hatt en så artig formiddag, sier en av gjestene.

Jubilanten selv tar inn det norske flagget, som har stått i postkassa for å markere den store dagen. Trass i litt skrøpelige bein, klarer hun seg alldeles utmerket hjemme hos seg selv. Og håndtrykket er både fast og sterkt.

– Jeg setter det opp igjen flagget til neste år, dere får komme igjen da, sier jubilanten, som tilføyer muntert:

– Ja, og  kom nå endelig på besøk igjen før den tid.