– Det skal være litt rart.
Erling Bøhn Hilstad smiler bort til kona Anne Mari Norheim, der de sitter i sitt fargerike hjem på Bleik på Andøya.
– Vi er jo veldig glad i å ha et personlig preg. Vi har vel en egen stil som kanskje er litt «much», sier hun.
Jungeltapet ved spiseplassen. En «svevende» vedovn. Over tre meter takhøyde på badet. Bronsefarget kjøkkenvifte. En liten astronautfigur, en bjørnefigur, fargerike krukker og vaser, en stor skjelett-plansje.
Ut ifra disse detaljene skulle en nesten ikke tro en befant seg i en bolig fra 1923. Samtidig er det kanskje enda mer som minner om nettopp dét, i Sveitservillaen de har brukt to år på å totalrenovere.
På badet kommer takbjelkene til syne, og vitner om at det har vært et tørkeloft over andre etasje. Keramikkflisene i yttergangen fant de ute i fjøset, der de kan ha blitt lagra siden huset var nytt. Den karakteristiske mønepynten på utsida av huset, som gjerne kjennetegner eneboliger fra denne tida. Inngangspartiet i front, som ble gjenskapt etter gamle fotografier av hvordan huset så ut tidligere.
– Jeg liker når jeg kommer inn i et hus og ser at her er det noen som tenkt noe, også er det jo artig når folk har gjort noe rart. Der er nok vi litt uredde. Det er jo enkelt å gjøre om hvis det skulle bli helt krise, sier Anne Mari.
– Men det er jo et klassisk, gammelt hus og vi har prøvd i de valgene vi gjør å ta hensyn til den stilen. Det ville vært feil å gått inn for en «die hard» moderne stil, så det er nok ei god blanding.
Det er nå seks år siden familien flytta til Bleik, der Anne Mari vokste opp, og litt over to år siden de tok over dette huset i Gårdsveien, nesten helt ytterst mot storhavet i den lille landsbyen. Her blåser det nesten bestandig, så «han går kvit utpå», også i dag. Men det gjør ikke så mye når blikket kan hvile på horisonten langt der ute i norskehavet, både ved spisebordet, på terrassen og i badekaret.
Egentlig skulle de bare ta et års permisjon her på Anne Maris hjemplass etter at yngstegutten Vilmer ble født, et lite avbrekk fra livet i Trondheim, der de trivdes så godt. Men allerede flere måneder før året var omme kjente de at de ikke var klare til å dra tilbake. De hadde ikke gitt Bleik en ordentlig sjanse, og ville bli lenger.
– Vi følte vi allerede hadde landa litt her. Men det var jo litt utenfor komfortsonen, sier Erling om å ta steget om å bli.
Da leide de et hus og ingen av dem hadde jobb, men de bestemte seg for å satse på at det kom til å ordne seg.
Det gjorde det, og vel så det.
For ingen av dem hadde trodd de ville ende i hver sin drømmejobb – Anne Mari som seksjonsleder for læring-og opplevelsessenteret Spaceship Aurora ved Andøya Space, og Erling som prosjektleder i Egga Utvikling, der han jobber med forskning og innovasjon.
– Jeg tenkte det var en storbyjobb, at det var for smalt. Det viste seg å være motsatt, for i Trondheim ville det vært for mange om beinet til en sånn jobb.
Da jobb-brikken hadde falt på plass og etter noen år som leietakere, fikk de nyss i at dette huset kunne komme for salg. De tok kontakt med eierne, som etter litt tenketid bestemte seg for å selge til Anne Mari og Erling. Da de overtok i mars 2019 var huset et sjarmerende feriehus, i koselig 1960-tallsstil, og de så for seg å flytte inn til jul samme år.
Men ting tar tid. Innflyttingsdatoen ble utsatt til påsken 2020, så til oktober 2020, og til slutt ble det innflytting til jul, altså et år etter den opprinnelige planen.
– Det var noen som sa at «da blir det vel til neste år», men da tenkte vi «bare vent og se!» og lo godt, sier Erling, og både han og Anne Mari ler nå godt av hvor optimistiske de var den gang.
Fra et søtt retrohus har det blitt et lunt, moderne hjem med deres personlige stil og atmosfære, og mange originale detaljer. I Gårdsveien løper barna mellom husene, og det har vokst fram et ungt miljø. Både her og på resten av Bleik har de mange gode venner, og i tillegg Anne Maris foreldre rett i nærheten.
Ved det lange spisebordet i overgangen mellom selve kjøkkenet og stua er det god plass til både naboer, venner, familie og andre som måtte komme på besøk. Kjøkkenet er et favorittrom i familien Nordheim og Hilstad. Det var derfor naturlig å åpne opp, og lage en god, praktisk og trivelig boltreplass her.
For innvendig er nesten alt revet og mye bygd helt om på. Det meste av planløsninga inne i huset tenkt ut på nytt. Det ble som et enormt puslespill, hvor de også måtte bygge brikkene selv. Bare i stue- og kjøkken- delen er fire dører tatt bort. Her var det tidligere mange små rom med ganger mellom, mens den mer tidsriktige løsninga i dagens hus er åpen, og likevel inndelt i kjøkken, spiseplass og stue.
Selv om en gjennomgående tanke i renoveringsprosjektet har vært å ta vare på huset, og hente fram en del av det originale, har det vært desto viktigere å gjøre det til et hus som er praktisk å bruke og som føles som deres. Blant annet ville de gjerne dele huset i en «offentlig» sone, for både familien og gjester, og en privat sone, som er mest for dem i familien.
Den lune stua og den åpne kjøkkenløsninga er en del av den offentlige sonen. Det meste av møbler hadde de med seg fra Trondheim, men er nå også blanda med noen nye tilskudd av bruktfunn, arvegods og enkelte ting kjøpt på lokale interiørbutikker.
Egentlig var det et entreprenørfirma som skulle gjøre mesteparten av renoveringsarbeidet, men av ulike årsaker trakk de seg i siste liten. Det var én av grunnene til at bygginga tok lenger tid. I tillegg fikk de en vannlekkasje i kjelleren, og generelt tok alt bare lenger tid enn de hadde sett for seg, som slike prosjekter ofte gjør.
– Jeg merker allerede at det er enklere å ta seg tid til andre ting, nå som vi ikke har en frist å rekker. Da kan vi heller utsette det som gjenstår med huset, og kan gå en fjelltur hvis det er finvær.
I begynnelsen var de optimistiske og tok det litt med ro, mens det siste halve året ble mer og mer intensivt. Da jobba de hver dag.
– Da var det høye skuldre og jeg synes i hvert fall det var ganske tøft. Jeg følte vi aldri kom til å bli ferdig, og klarte til slutt ikke å se for meg at vi faktisk skulle bo her.
De vanskeligste brikkene i puslespillet var nok i andre etasje, hvor de ønsket både bad og tre soverom. Her endte de opp med å fjerne altanen, og fikk dermed plass til det luftige badet med god takhøyde, samt soverom med litt artig fasong, lite gulvareal, men god romfølelse.
Barnas rom har et lekent preg. Selv om rommene er små, målt i kvadratmeter, gjør takhøyden mye også her. Storesøster Vilja har til og med en ekstra etasje noen stigetrinn opp.
Vegg i vegg har Vilmer sitt lille univers, med stjernehimmel, fargerike lys, ei seng full av kosebamser og figurer, samt flere flotte små byggverk og konstruksjoner av ulike typer klosser. På gulvet er et teppe med et velkjent hoppeparadis, og Vilmer er snar med å hoppe de ti rutene i riktig rekkefølge.
I gangen mellom rommene i øvre etasje er det plass til både lek og lagring. Et mystisk hull i veggen viser seg å være ei skittentøyssjakt som leder ned til vaskerommet i to etasjer under – ei snerten løsning familien har tatt med seg ideen til fra huset de leide på Bleik.
Det var også mye de var usikre på da de bestemte seg for den nye planløsninga. For eksempel hvordan flyten i huset ville bli når kjellertrappa, som tidligere var like ved loftstrappa, ble flytta til andre enden av huset. Heldigvis ble de fornøyde.
Selv om planlegginga og puslespillegginga har tatt minst like lang tid som selve arbeidet, angrer ikke ekteparet det minste på at de bestemte seg for å gjøre arbeidet selv – med svært god hjelp fra alle fire foreldrene, samt en stor dugnadsgjeng, skal nevnes.
– Herregud, så mange arbeidstimer våre foreldre har gitt oss, sier Anne Mari.
– Farlig mange, svarer Erling.
Men hadde de ikke gjort arbeidet selv, tviler de på om de ville vært like fornøyde med resultatet. Dette fordi de oppdaget nye muligheter og fant kreative løsninger underveis i prosessen.
– Det er jo sånn når du gjør alt selv, så er det en del tankekraft om hvordan vi vil ha det og hvordan vi kan ha det. Når det til slutt ble som vi hadde tenkt, så er det veldig deilig, sier Erling.