Jeg treffer Markus Aasland på Miscela på Sortland.  Den høye pluggen av en 26-åring tar imot meg med et varmt håndtrykk. I summingen av lunsjende sortlendinger og kaffemaskiner som går i ett, er det første som slår meg at Markus snakker østlending. Det er overraskende for en selverklært sortlending, er det ikke?

– Jeg flyttet til Sortland da jeg var fem år gammel og bodde her gjennom hele barneskolen. Så gikk jeg ungdomsskolen og starten av videregående skole sørpå. I en periode snakket jeg nordlending da jeg var her, og østlending da jeg var sørpå. Men da jeg kom i tenårene føltes det etter hvert feil ut å legge om, sier Markus.

– I dag er dialekten min en del av identiteten min. Jeg kunne sikkert lagt om nå også, men det hadde bare føltes rart ut.

Men det er i Nord-Norge og Sortland hjertet til Markus og forloveden Oda ligger, og planen var alltid å en dag flytte tilbake til Vesterålen.

– Vi er begge herfra og da vi fikk unger var det ikke et spørsmål om, men bare når vi skulle flytte hjem igjen, sier han.

Med det fikk Sortland IL en kjempe i forsvaret. En kompromissløs jernmann det er nesten umulig å bryne seg på. Selv er ikke Markus komfortabel med jernmann-stempelet.

– Jeg vil ikke si at jeg er noen jernmann noen steder. Som fotballspiller er mine beste sider fart og styrke. Jeg skal være vanskelig å komme forbi, og så er jeg nok en ledertype, jeg prøver i alle fall å være det, sier Markus som innrømmer at han nok er en helt annen type på hjemmebane.

– Jeg er nok en myk mann på hjemmebane. En moderne mann som liker å lage mat og å være sammen med barna. Jeg og Oda har to små, og dermed må en bare hive seg rundt det remmer og tau holder og bidra med det meste, men det er en rolle jeg trives veldig bra i.

For om fart og styrke er hans beste side på banen, er det andre prioriteringer utenfor.

– Min beste side utenfor er nok pappasiden. Jeg trives veldig godt med den rollen. Alt jeg gjør i livet mitt gjør jeg for Mikkel og Mille.

Men å være familiemann og fotballspiller er ikke bare enkelt.

– Fotballen tar mye tid, faktisk enda mer tid er enn da vi bodde sørpå. Her er det enorme avstander fra kamp til kamp. Å sitte tolv timer i en buss én vei for å komme til kamp er ingen forunt, sier han. Og med trening flere ganger i uka og kamper i helgene får han mindre tid med barna enn han kunne tenke seg.

– Jeg skulle helt klart vært mer med de. Men det går jo kun ut over meg selv. Jeg får mindre tid med dem, og det er mitt valg. Så er det Oda da som står der og gir meg muligheten til å være med på dette. Hun er fantastisk, og jeg er veldig takknemlig for at jeg får muligheten. Hun vet fotballen betyr mye for meg og derfor gir hun av seg selv slik at jeg skal få lov til å holde på med dette her, sier han.

Unge huskjøpere

De to har vært sterke sammen i en årrekke.

De møttes på videregående og har vært sammen siden. Og mens andre kanskje prioriterer fest og moro når de er unge studenter, hadde Oda og Markus andre prioriteringer.

De var begge i full jobb mens de var småbarnsforeldre og studerte. Og ikke bare studerte de. Begge skrev masteroppgave samtidig. Det er en periode Markus beskriver som det mest slitsomme og mest givende han har vært med på.

– Det er kanskje det, etter det å få barn, er mest stolt av i livet. Det at vi klarte å stå i det og ta master mens vi jobbet og hadde små barn. Lett var det ikke, men vi kom oss gjennom det, og fikk akseptable karakterer. Det er jeg veldig stolt av, sier han.

At Markus er en 26-åring med hodet skrudd på rett vei er det ikke noen tvil om. Han og forlovedens historie også på boligfronten tyder på det. Da de var knappe tjue år kjøpte de leilighet i Oslo. En investering som har båret frukter.

– Vi kjøpte leilighet i Oslo da vi var 22 år gamle. Det viste seg i ettertid å være smart. For leilighetsmarkedet i Oslo er lukrativt. Da nummer to kom til verden solgte vi leiligheten med god fortjeneste. Med pengene flyttet vi til Horten og kjøpte oss hus. Det at vi kom inn på boligmarkedet så tidlig har æren for at vi kunne kjøpe hus, sier han.

Og selv vil han ikke ta mye av æren for den usedvanlige kontrollen over eget liv.

– Det er i grunn Oda sin fortjeneste alt sammen. Hun er jernkvinnen som har kontroll på alt og alle. Hun imponerer meg stadig. Jeg bare gjør som jeg blir fortalt, sier han og smiler – før han tar en slurk av kaffen.

Like før jul kjøpte de et hus på Selnes på Sortland. Dette etter at de i lengre tid ønsket å flytte hjem. De prøvde første gang allerede i mars i fjor.

Men universet var da stilt mot dem og hverken jobb- eller boligmessig klaffet det.

– Vi fikk ikke solgt huset i Horten, og turte ikke kjøpe noe her mens vi enda eide hus der. Vi bodde i kjelleren til mamma på Stokmarknes, og det føltes ut som om vi var her kun på besøk. Etter noen måneder fant vi ut at det var like greit å flytte ned til Horten igjen, forteller Markus.

Sommeren gikk og Horten viste seg fra sin beste side. Men minstemann Mikkel fikk ikke barnehageplassen tilbake, og da høsten kom begynte blikket igjen å flakke nordover mot Sortland.

Etter en kort tenkepause gikk det meste fort. Huset ble lagt ut for salg og solgt, de fikk begge jobb på skole på Sortland, og i desember i fjor var de på plass i nytt hus i blåbyen. De var hjemme igjen. Men hva var det som fristet sånn med hjemstedet?

– Vi har identiteten vår her begge to. Også føler jeg det er en by hvor det begynner å skje mye bra. Det virker som om at vi alle ønsker å få til noe her. Vi hadde VG-lista i fjor, Arctic Race, Fæsterålen nå i år og ikke minst Kulturfabrikken. Det er en by hvor det begynner å skje noe, sier Markus oppriktig.

Markus har moren og stefaren sin på Stokmarknes mens faren bor i Oslo. Også Oda er i noenlunde samme situasjon med mor i Oslo og far på Sortland.  Men for begge to er Vesterålen hjemme.

– Det å ha små barn og et nettverk rundt seg med familie som stiller opp, er veldig viktig. Det er hektiske dager med jobb, trening, familieliv og ikke minst et forsøk på å ha et sosialt liv. For å få til det er en avhengig av familien. Vi er veldig heldige som har en familie som stiller opp, sier Markus.

Lite kjærestetid

Men én ting savner Markus fra tida sørpå.

– Jeg var nede i Oslo nå for noen uker siden, og der var det vår. Det var fantastisk deilig å kjenne på den vårfølelsen. Her har vi jo ikke vår. Det savner en jo litt. Men når en flytter til Vesterålen er det ikke på grunn av det varme og stabile været. Heldigvis er det så masse annet fint med å bo her, som veier opp for det.

Alle som har opplevd eller opplever småbarnsforeldre-livet vet at med små barn er det ofte en ting som går i glemmeboka – kjæresteforholdet.

Slik har det også vært for Markus og forloveden.

– Kjærestetid er vel et begrep som ikke ofte tas frem hos oss heller. Vi skulle nok helt klart satt av mer tid til det, sier han.

– Men vi gjør det mange andre i samme situasjon gjør. Vi har det herlig nå barna er lagt, og vi finner sofaen og koser oss foran TV-en med en god serie. Det er jo litt kjærestetid det også, sier han med et smil.

Markus slår meg som en usedvanlig ”jordet” fyr. En kar som har det meste på stell. Jeg prøver desperat å finne en feil i rustningen.

For i en tid hvor over halvparten av alle samboerforhold eller giftemål ender med brudd, vet Markus at det krevet hardt arbeid å holde sammen over tid.

– Vi ser det jo i generasjonen vår og den over. Det er vel få av mine kompiser som har foreldre som fortsatt bor sammen. Det er sånn det har blitt. Jeg tror at en må være litt innstilt på å jobbe ekstra til tider for å få det til å gå. Du må gi og ta. Og av og til må du bare snu det andre kinnet til.

For selv om forholdet mellom han og Oda på disse sidene virker rosenrødt, så er det også mellom dem som i de fleste andre forhold.

– Det er ikke alltid det er god tone og kjærligheten er varm hos oss heller. Vi merket det spesielt da vi bodde i Horten med to barn, full jobb og studier på toppen. Da er det veldig fort at du lar det at du er sliten gå ut over den du er mest glad i. Vi prøvde å være litt forut på den tiden. Rett og slett si at «det er ikke deg jeg er sint på, jeg er bare sliten», sier han.

– Så tror jeg det at man må gi hverandre rom. Alenetid. Bare det å få én time eller to med noe du selv ønsker, er bra for alle parter. Vi to har kjent hverandre så lenge nå at vi vet hvilke knapper vi skal trykke på, og kanskje mest hvilke knapper vi ikke skal trykke på, sier han og ler.

– Hvilke knapper trykker du på da?

– Jeg prøver i alle fall så langt det lar seg gjøre å aldri si nei. Det har fungert bra til nå.

Jobbemessig er Markus i dag lærer ved Lamarka skole på Sortland. Med sin master i idrett og pedagogikk og lærerskolebakgrunn – trives han godt blant elevene.

– Jeg trives med å undervise og å jobbe med elever. Det beste er når jeg ser at elevene opplever mestring – uansett nivå eller tema. Det gir meg utrolig masse.

Med sin tittel «lektor med opprykk» er det ikke mye på skolenivå Markus ikke kan gjøre. Målet er å en dag komme seg til en videregående skole.

– Jeg trives veldig godt der jeg er nå, men det å undervise i idrett på en videregående skole er vel det som er det store målet på sikt. Så får vi se hva tida bringer.

Skal gi Mo kamp

For Markus sin del blir det første målet på fotballbanen å bidra til at Sortland presser Mo IL til det ytterste i kampen om opprykk fra 3. divisjon.

– Mo ser fryktelig sterke ut, så det spørs om ikke de trekker det lengste strået. Men vi har et godt lag, og om vi får ut maksimalt nå resten av sesongen, skal vi være med å gi dem kamp til døra. Får vi det til – har vi en sjans til opprykk, sier han.

Men da er laget avhengig av publikums støtte.

– Vi skulle gjerne sett at enda flere tok turen til Blåbyhallen når det er kamp. Vi er kjempetakknemlig for de som er der, men det vi opplevde i kampen mot Tromsdalen, og den stemninga vi hadde da, er noe vi gjerne skulle hatt mer av. Jo mer liv det er på tribuna, jo bedre er det for oss.

Lokalkonkurrent Melbo har ofte det tredoble antall publikum på sine hjemmekamper. Markus er usikker på hva som skal til for at Sortland trekker like mye.

– Melbu er jo en litt mindre plass og dermed er nok identitetsfølelsen med laget sterkere enn her på Sortland. Vi må kanskje bli flinkere i markedsføringen og ikke minst så må vi spillere kanskje gjøre noe for å få flere på kamp. Vi skulle i alle fall gjerne hatt 3-400 på hver eneste kamp, sier han.

Når fotballsesongen er over er det nok en sesong som starter. Markus er en del av det nyopprykkede Vesterålen Futsal, som skal spille eliteserie kommende sesong.

– Sesongen går i gang etter 3.divisjon er ferdigspilt. Det gleder jeg meg til. Det blir en del reising der og flere helger borte. Så en får se om en er med på alt. Men vi gleder oss. Det blir gøy å måle krefter mot de beste, sier han.

Men om det ikke blir opprykk og futsal-sesongen går fyken har han alltid de viktigste å falle tilbake på. For det er familie og venner som tross alt er det viktigste for Markus. Så gjenstår det å se hvor han scorer mest poeng i 2015.