- Vi går motstraums, så i dag går det ikke særlig fort.
68,42 grader nord, 15,03 grader øst. I snykov og bekmørke midt i Eidsfjorden siger «Annie» frem. Klokka er 07.15 og bak roret på sjarken står krabbefisker Willy Olsen fra Holmstad. I salongen sitter to halvveis våkne, men forventningsfulle jenter i kjeledress og støvler. En journalist og en åttendeklassing på utplassering.
- Det er ikke hver dag jeg har to damer med, sier Willy og smiler. Været er ruskete, og værmeldinga ikke særlig pen. Det varsles stiv kuling, men Willy forsikrer to frøkner om at denne vindretninga ikke tar inne på Eidsfjorden.
- Det er meldt vind fra nordvest, sier Willy og speider ut av et snøkledd vindu. - Nordvesten e en skumling, men her innpå fjorden tar han ikkje. Her blir det sjeldent mykkje sjø. Det kan bli store bølger innpå fjorden, men da er det sydvest, forklarer Willy.
(teksten forsetter under bildet)
Fiskerblod i årene.
Arbeidsgiveren til Willy er den mektige og nådeløse Moder Jord. Hun styrer det meste. Hvilke dager han får gå på jobb, hvilke dager han får fangst og lønn for strevet. Værmeldinga oppdaterer han kontinuerlig om dagsformen til arbeidsgiveren, men etter å ha vært fisker siden femtenårsalderen kjenner han Moder Jord ganske godt selv også.
Willy er på hils med vindretningene, et par av rakkerne har han voldsomt respekt for. Han kjenner havstrømmene, fisken og ikke minst så er han blant dem som kjenner krabben best i Vesterålen.
- Det har vel aldri vært noen tvil om at jeg skulle blir fisker, jeg har alltid trivdes godt på havet. Jeg antar det ligger i genene. Mamma var bonde, men faren min var fisker og fangstmann. Bestefaren min var høvedsmann fra Øksnes, forteller Willy og ser bort på kartplotteren.
Om vinteren fisker han skrei fra Hovden i Bø, om høsten er han krabbefisker i Eidsfjorden.
Pioner.
De siste årene har det vokst frem et lite miljø av fiskere i regionen, som hver høst rigger seg til med teiner og fisker etter taskekrabbe. Den ubestridte krabbepioneren i regionen, er nettopp mannen som står ved roret. Willy. Det begynte med at Willy fikk irriterende mye krabbe i garnene sine.
I fjorden som har huset et makalaust sildeeventyr, begynte nemlig en krabbebestand å vokse seg stor.
Da Willy på fiskarlagsmøter traff fiskere fra andre deler av landet, blant annet krabbefiskere som fortalte om ei brukbar inntekt, slo tanken ham. For 13 år siden satte han den første prøveteinen i Vesterålen. Siden har han prøvd seg frem og opparbeidet seg mye kunnskap og erfaring.
(teksten forsetter under bildet)
Operasjon Dagsverk.
Sofie Johnsen (14) sitter på en stol og lytter når Willy forteller. - Jeg trives så godt på havet. Jeg har vært med Willy to ganger før, sier hun.
Skoledagen er viet til Operasjon Dagsverk, og Sofie skal prøve seg som krabbefisker for å tjene penger til et godt formål. I likhet med Willy er også hun arvelig belastet.
- Pappa jobber som maskinist på båt, men nå holder han på å bygge sin egen båt. Når den er ferdig, skal jeg være med. Det har jeg bestemt, sier Sofie.
- Jeg vil bli fisker. Jeg skal i alle fall gå den samme veien som faren og broren min, bli maskinist for så å jobbe på båt eller på oljeplattform, forteller hun.
Det begynner så smått å lysne. Vi har gått i tre kvarter fra Holmen og Lundebrygga, og vi nærmer oss første lenke med krabbeteiner. Willy har 180 teiner, fordelt på 13 lenker.
- 180 er 100 teiner for lite, sier han.
Endelig mottak.
Willy har på det meste hatt 400 krabbeteiner.
- Vi jobbet lenge i Vesterålen for å få et krabbemottak til regionen. Men det var ingen respons å få. Jeg måtte selv sende krabben med hurtigruta til Trondheim, hvor den ble kjørt videre til krabbefabrikken på Hitra. Det ble for tungvint, forteller han.
I 2008 gav han seg rett og slett, og solgte alle 400 teiner.
- Det skulle jeg ikke gjort. Året etter kom Sommarøy Produksjonslag i Øksnes på banen, og sa de ville starte krabbemottak. Da var det bare å hive seg rundt igjen. For lysten og kunnskapen hadde jeg, sier han.
- Hvor kommer lysta fra?
- Det er ikke mange fiskere som er unt å ro heimanfra. Mange må reise bort på fiske. Når jeg fisker krabbe, går jeg bare tre kvarter ut i fjorden, sier Willy.
- Dessuten mener jeg at om du rigger deg til og tar dette seriøst, så er det fullt mulig å tjene penger på krabben. En krabbefisker som tar 20 tonn på en sesong, sitter igjen med rundt 180.000 kroner, sier han.
Krabbefangst.
Fra prat til arbeid. Klokka er 08.10.
Snøbygene har et lite opphold mens garnhaleren drar de første teinene opp på dekk. Både undertegnede og Sofie blir satt i arbeid. Krabben sorteres i tre kasser. Hunnkrabben, hannkrabben og «énkloingene» hver for seg. Vasskrabben som nettopp har skiftet skall og innholder lite mat, samt de minste krabbene, kastes på sjøen igjen.
Vesterålsfiskernes krabbesesong er mellom september og jul. Da er det mest mat i krabben, og de er å finne på en passelig dybde.
- Krabben kryper grunnere om sommeren, spiser masse mat, og mot vinteren trekker den dypere og dypere. Nå er krabben på rundt 15 favner, røper Willy.
- Fangsten kan variere fra ingen til 20-30 krabber i hver teine alt etter hvor heldig du er og hvor flink du er til å sette, sier han.
De svarte plastteinene kommer opp én etter én. Vi sorterer krabbene i kasser, fyller teinene med nytt agn og plasser de på dekk klar til setting. Når alle teinene på lenka er på dekk, setter bruket seg selv.
- Etter hvert har jeg flyttet krabbebruket lengre og lengre ut i fjorden. Jeg må la områdene hvile. Men nå kan jeg ikke flytte lengre ut, for da støter jeg på bruket til de andre krabbefiskerne, sier Willy.
Nå er de fire krabbefiskere som holder til i Eidsfjorden, blant annet Willys bror Vilmar.
På et skjær like ved sitter havets konge og følger med oss, og noen minutter opphold og vindstille skaper et øyeblikk av nordnorsk vinteridyll.
- Kunne du vært noe annet enn fisker?, spør jeg Willy.
- Det kunne jeg sikkert, men jeg ville ikke trivdes så godt som jeg gjør som fisker, svarer han.
(teksten forsetter under bildet)
Stor etterspørsel.
Vi krysser fjorden. Det blir mer bevegelse i båten. - Det er sørvestbåra, sier Willy før telefonen ringer.
- Ja, hallo Vilmar, sier han og broren kommer på høyttaler i styrhuset.
- Æ e ikkje på sjøen i dag. Formen e ikkje så bra, æ har så hælvettes ont i skuldra. Også va han jo meldt et hælvettes ver. Kor det ser ut?, spør Vilmar.
- Jau, æ har en par kassa krabbe på lenka. Det e ikkje det store, sier Willy.
Når vi er klar for neste lenke, sludder det kattunger. Sofie sorterer krabbe til den store gullmedalje, tar tunge tak og jobber som en helt. Etter sju lenker og 100 teiner har vi 300 kilo krabbe i båten.
- Tre kilo per teine er det som er landsgjennomsnittet. Men vi som har drevet i Vesterålen, ligger på fire-fem kilo per teine. Vi har ligget over snittet, sier Willy.
Fangsten fra krabbefiskerne både på Holmstad og i resten av Vesterålen må hver dag fraktes til mottaket på Myre. Derfra sendes det til foredling på fabrikken på Hitra. Krabben selges både i Norge og eksporteres til utlandet. Både franskmenn og svensker er glad i den norske taskekrabben.
- Etterspørselen er veldig stor, og det fiskes for lite krabbe i Norge til å dekke den, sier Willy.
- Hva tenker du om fremtida til krabbefisket?, lurer jeg.
- Jeg ser veldig lyst på framtida til krabbefisket i Vesterålen. Da vi begynte var det veldig mye småkrabbe, så bestanden ser ut til å være i full oppblomstring over alt. Men jeg håper flere hiver seg rundt, og blir med - slik at vi kan få et miljø.
Trapper ned.
Klokka nærmer seg 14 drar vi dagens siste lenke utenfor Solum.
- Her var det jektehavn før, sier Willy og peker.
Når vi begynner på landturen har vi 500 kilo krabbe på dekk. Vi går mot en mørkegrå vegg, og radaren slås på.
- Det har vært en bra dag, sier Sofie med knallrøde kinn.
- Dette blir nok ikke siste gangen jeg spør Willy om å få være med på havet, sier hun før hun siger i dunge og sovner på en pinnestol.
For et par uker siden fylte Willy 60 år.
- Nå som jeg snart når pensjonistalder, skal jeg trappe litt ned. Jeg har rodd fiske hele mitt liv, og det kjenner jeg på armene, sier han.
Jeg aner et men.
- Men jeg kommer nok ganske sikkert til å holde på med noe sjørelatert helt til døende dag. Å bli en pensjonist som sitter hjemme eller på kafé på Sortland, det ser jeg ikke for meg.