Hun ble landskjent da hun som 18-19-åring styrte fiskemottaket som en kar i rollen som sin fars stedfortreder. Nå har Agnete Skog (24) overtatt sjefsrollen på bruket i Skårvågen.
– Det var rett tid å gi stafettpinnen videre på. Når jeg ser alt av rapportering og annet hun må levere til eierne våre er jeg glad for at jeg ikke er sjef lenger. Skulle jeg vært det måtte jeg satt meg på skolebenken igjen, humrer tidligere daglig leder Jan Arne Skog.
Bedre rustet
I år er mottaket i Skårvågen bedre rustet enn noensinne for sesongen. Den gamle sløyehallen er revet, en ny og større er bygget opp, der ei ny sløyelinje ble prøvekjørt for ei uke siden.
– Det er alltid en liten innkjøringsfase med nytt utstyr, men nå har vi den i full bruk, sier Agnete om sløyelinja som har to hodekappere.
– I den gamle sløyehallen var det trangt under taket og generelt for dårlig plass. Nå har vi fått det mye bedre, sier hun fornøyd.
– Nå bare ser vi fram til sesongen starter for fullt. Enn så lenge har det vært lite torsk i fangstene. Båtene har nå vært ute med seigarn. Vi fikk inn to båter på morgenen, «Syclon» og «Bjørnes», også venter vi inn et par til på ettermiddagen, sier hun.
Flere unge
«Syclon» eies av Albrigtsen Maritime AS, som består av brødrene Mats og Marius Albrigtsen.
– For oss har det vært flott å ha disse båtene. De har fisket forholdsvis godt med sei i januar og det gjør at vi har aktivitet, sier Jan Arne Skog.
Han synes det er bra at flere unge satser i fiskerinæringa. Når det gjelder datteren er det en stolt far som kan se at støvlene blir fylt.
– Agnete har dette i blodet. Hun har jo vært her på bruket siden hun var ei lita pia og skar torsketunger. Jeg har full tiltro til at hun kommer til å klare seg veldig godt som sjef. Og dessuten så er vi her og støtter opp. Det er ikke sånn at man blir ferdig utlært på en dag, sier Skog.
Trivsel
Han har selv funnet trivsel i fiskerinæringa i alle år, både på havet med egen fiskebåt og som leder av mottaket i Skårvågen.
– Men når det gjelder lønnsomheta, og å få et bra resultat på bunnlinja, er det mye enklere å få det til å gå rundt på havet enn på land, mener han, som sammen med kompanjong Anstein kjøpte fiskebruket i 1999 av Toralf Stephansen. Før den tid var fiskebruket eid av et Værøy-bruk og en kjøpmann fra Tysfjord, og i riktig gamle dager var det et sameie som fiskerne sto bak.
Lerøy kjøpte Røkkes aksjemajoritet i trålrederiet Havfisk og Norway Seafoods sine landanlegg i 2016, og høsten i fjor kom Lerøy inn som aktør og eier i Skårvågen i Bø.
– Det er vi glade for, de har vist seg å være gode eiere. Konsernet har sagt at de skal satse her og det har de vist nå at de holder det som er lovet, sier Skog.
Ei fast hånd
Når Agnete Skog tar imot besøkende på bruket, er det med ei fast hånd. Håndtrykket bærer bud av ei som ikke er redd for å ta i et tak. Og trucken kjører hun så gummien hviner over gulvet.
Akkurat nå er det ei stille stund. Sløyelinja er vasket ned og det er gullende rent i påvente av neste ladning fisk. Fiskerne som leverer rund fisk her får den sløyd, og får sløyd fisk ført opp på seddelen.
– De dagene der man sløyde på havet er over. Det er veldig lite sløying som foregår der nå, sier hun.
– Egentlig hadde jeg tenkt til å bli fisker, og startet på vg1 Fiske og fangst i Gravdal, men sluttet etter det første året fordi jeg ikke trivdes. Jeg skulle bare ta et friår og jobbe, men det ble fort til flere år, ler Agnete.
Det lukter godt av fisk, men kontoret er gullende rent. Arbeidshanskene ligger i en stabel, alt er klart til skreien kommer. På veggen henger Kavli sine huskeregler for sukkersalting av rogn.
Sesongen alle husker
– Vi tar vare på alt, også biproduktene og sloget. Alle torskehodene blir det skjært tunge av, vi har arbeidere som gjør det, men forsøker også å ta av litt torskehoder sånn at unger som har lyst til å skjære får muligheten til det. Hodene sender vi også fra oss, så alt på fisken blir brukt, sier Agnete Skog.
På kontorveggen hennes henger også et avisutklipp fra 2014, året fiskerne kom på land med særdeles lite fribord på båtene. Det var klondykestemning til havs etter at skreien ankom allerede tidlig i januar. I kombinasjon med et nydelig vær og åpent fiske i flåten under 11 meter, var det nok å gjøre.
– Det var helt sykt hektisk. Da gikk det i ett her. Vi husker alle godt den sesongen, for det var ikke en eneste uværsdag der vi fikk tatt oss igjen. Men det er artig også når det står på og er hektisk. Egentlig trives jeg best da, når det er liv og røre og masse folk på bruket, sier hun.
Faste fremmedfiskere
I tillegg til Bø-fiskerne kommer også fremmedfiskere for å levere i Skårvågen, der det er åpent døgnet rundt i sesongen. De kommer helt fra Møre for å være med på fisket utenfor Bø.
– Det er de samme som kommer igjen hvert år, det er veldig trivelig. De fleste husker meg fra jeg var lita og skar tunger her, smiler Agnete.
Hun har aldri opplevd det som utfordrende å være sjef i et så mannsdominerende miljø. Karene har bedre vett enn å forsøke å patronisere hun som er sjefen på kaia.
– Jeg kjenner jo alle, så jeg har aldri opplevd noe slik. Når det er sesong er det ofte veldig lange dager, fra seks-syvtida på morgenen til 04 på natta, og det er kanskje det som er kjipest med jobben, at jeg får så lite tid sammen med dattera mi når det er sesong, sier Agnete.
Treåringen har allerede spurt om hun får lov til å skjære tunger, men er i minste laget ennå.
– Men hun er med hit innimellom, og trives veldig godt med å være her, sier hun.
Å arbeide sammen med begge foreldrene synes Agnete er uproblematisk. Dessuten er det greit å ha noen å spørre.
– Er ei utfordring
– Å være leder og samtidig produksjonsarbeider er kanskje det som kan være mest utfordrende. Men så langt har alt gått bra. Det som er den store skrekken er kanskje ei ulykke, men så vidt jeg kan huske har vi ikke hatt noen slike hendelser her, sier Agnete.
Selv om hun nok er programforpliktet til det, som leder på bruket, så er hun fryktelig glad i fisk. Årets første mølje er allerede fortært, og det skal bli mer av sorten.
– Vi har det ofte, samboeren min kan faktisk bli litt lei, smiler Agnete som tilføyer at hun er såpass glad i fisk at det er vanskelig å peke ut en enkelt favoritt-rett.
– Det er jo så mye som er godt!
I sitt ess når det koker
Å være en god leder handler mye om å være god på kommunikasjon. I sesongen er det mellom 15 og 20 stykker som arbeider på bruket, både utenlandske og lokale. Flere av fremmedarbeiderne kommer igjen år etter år, og det sier litt om trivsel.
– Jeg tror også det er viktig som leder å ha et godt humør. At det er en egenskap man skal huske på er viktig. I sesongen er det veldig god stemning her, sier hun.
Agnete er beskjeden og rolig, men med stor humoristisk sans. Idet vi hører faderens rop etter kona som ljomer i gangene, knekker hun sammen i latter.
– Det er fint å ha dem her. Man får det man skal kunne i nevene etter hvert, sier hun som overtok rollen som sjef på anlegget 1. januar.
Hun har dette litt barske preget over seg som kystfolk av det ekte slaget kan ha. En kystkraft, kanskje. Noe salt og freskt i blod og væremåte, fra en avstamning som strekker seg tilbake til de som rodde for å berge livet og føden. Er det kanskje en urkraft i folket på yttersida?
– Jeg har vært nødt til å slå fra meg det med å bli fisker, det høver ikke så bra med familielivet, men jeg trives veldig godt i den rollen jeg har nå. Litt skummelt er det kanskje også, å skulle være leder i så ung alder, men jeg synes det går greit, sier hun som fyller 25 år i september.
Venter i spenning
Målet er en bedre sesong enn i fjor, som var helt på det jevne.
– Vi håper selvfølgelig å øke når det gjelder produksjon og hvor mange tonn som blir levert. De gamle fiskerne som har masse erfaring mener at i år kommer skreien til begynnelsen eller midten av februar, som egentlig er det normale, sier hun.
Fisken som tas på yttersida av Bø og landes i Skårvågen blir fraktet til Norway Seafoods sitt anlegg på Melbu, der den går inn i produksjon og foredling.
Hun vet det blir travle dager, men det ventes i spenning og hun gleder seg. Den er underveis fra Barentshavet. Selve hovedfalanksen av skreien har ikke kommet ennå, bare noen små fylkinger som er sendt i fortroppen.
– Men han kjæm nok, i år også!