Hedrer Hadsels historiebauta, Johan Ludvig Notø:

– Jeg har egentlig angret jeg ikke studerte historie

Torsdag kveld hedres Johan Ludvig Notø av Hadsel historielag.

Johan ludvig notø: Hedersmannen har gjennom flere tiår vært en bauta i historielaget. 

Hadsel

Når Hadsel historielag har årsmøte på Stokmarknes menighetshus torsdag, skal Johan Ludvig Notø hedres av historielaget. Notø har vært med i Hadsel historielag i 60 år.

78-åringen Notø har altså vært involvert i historielaget i store deler av sitt liv. På Spørsmål om hvorfor, svarer han:

– Nei, jeg har alltid hatt interesse for det arbeidet. Hadde det ikke vært for at jeg fikk slag for noen år siden, hadde jeg nok vært enda mere aktiv, sier han.

I dag er han ikke like aktivt med lengre, men han er fortsatt en stor del av historielaget.

– Jo, jeg er på noen møter og hver høst selger jeg kalendere og før jul Hofdasegl. Det er en trivelig jobb, for da får jeg snakka med så mange flotte folk.

– Skulle studert historie

Interessen for historie er stor, og da ikke kun lokalhistorie.

– Jeg har alltid like historie, fra jeg var ung. Derfor har jeg mange ganger tenkt at jeg skulle gjerne studert historie. Men da jeg var ung så var det ikke vanlig å tenke slik. Da var det viktig å komme seg i jobb fortest mulig.

For etter studier ved Kleiva ble Johan Ludvig bonde, og var det store deler av sitt yrkesaktive liv.

Han ser nå frem til årsmøtet.

– Det er alltid hyggelig, med flotte folk og interessante tema, sier han.

Foredrag

På årsmøtet blir det også foredraget «Hvem var fiskarbonden?». Arbeidslivet i slike fiskebondehushold i Hadsel og Bø i Vesterålen er temaet for doktoravhandlinga til Åsa Elstad, og er også bakgrunnen for dette foredraget. Innholdet er basert på intervju og folks egne fortellinger og minner, og legger hovedvekta på perioden 1870-1970 og de endringene som skjedde da.

Åsa Elstad er vokst opp på Stokmarknes og arbeider i dag som førstekonservator ved Sortland museum.

Fiskeriene langs norskekysten har på mange måter vært ulikt fiskeriene ved de andre nordatlantiske kystene fordi det for en stor del har vært kystnært. Det gjorde det mulig å kombinere fiske med andre næringer, først og fremst jordbruk. Denne kombinasjonen blei drevet av heile familien i samarbeid, og gjorde det mulig å klare seg også der det ikke var mulig å få så mye ut av jordbruket. En slik levemåte krevde at en var kunnskapsrik, tilpasningsdyktig, samarbeidsvillig og oppfinnsom.