En engel iblant oss

Ruth Dreyer har gått bort. Familien har mistet en umistelig kilde til omsorg, kjærlighet og godhet. Familien kom alltid først, men det er ikke først og fremst derfor jeg ønsker å hedre hennes minne her.

Minneord etter Ruth Dreyer  Foto: Familien

Hadsel

Mamma var i våre øyne et forbilde som mange flere enn den nære familie burde kjenne til.

Opp gjennom livet har mamma tatt omsorg for sine medmennesker, gjennom å åpne hjemmet for de som trengte et sted å bo i en periode, svigerfar og gjennom jobben som barnepleier på Stokmarknes sykehus.

Mamma ble medlem av pårørendeforeningen på sykehjemmet på Stokmarknes da hennes mor kom dit i 1993, og hun har vært en aktiv bidragsyter og deltaker i de aller fleste sosiale aktiviteter siden det. Hennes mor gikk bort i 1994, men Ruth sluttet ikke å bidra til en meningsfylt alderdom for de som bodde på sykehjemmet. Julebord, kaffekos, turer og loppemarked. Ruth stilte opp og fortalte ivrig hvor kjekt det hadde vært å glede alle de som hadde vært med.

Menighetsforeningen hadde også bruk for ekstra hender til tilstelninger, i menighetsregi. Ruth stilte opp her også så fremt hun bare kunne. Da det var behov for å ha voksne med på tur med konfirmantene – så var mamma med på det også og skrøt av hvor flotte ungdommene var.

Mamma hadde også mange gode venninner. Ikke alle hadde anledning til å kjøre selv.  Mamma var ikke tung å be ut på tur og hun hadde jevnlige turer til Sortland for å handle litt eller gå på kafe med venninnene. Mamma satte veldig pris på sine gode venninner og familien fikk alltid høre hvor kjekt det hadde vært.

Jeg vet at det er mange gode flotte sosiale personer som gjør veldig mye fint for andre i Hadsel, men mamma var spesiell. Hun bad aldri om å få noe igjen for alt hun gav. Hennes belønning lå i å gjøre noe godt for andre. Det gledet henne.

På mamma sitt sykeleie forsøkte jeg  formidle til alle som var i berøring med mamma at de måtte gjøre sitt ytterste fordi de hadde en engel i sykesengen. Noen gjorde absolutt dette, men av og til ble nok en pasient bare en pasient. Tusen takk til de som gjorde sitt aller ytterste for mamma.

Mamma var et menneske med uuttømmelig omsorg. Hun etterlater seg et tomrom ikke bare i manges hverdag, men i lokalsamfunnet i Hadsel, som det vil ta tid å fylle. Samfunnet trenger flere slike ildsjeler og jeg vil lyse fred over mamma sitt minne med å oppfordre alle til å gi noen minutter av sin tid for sine medmennesker.