Leken og modig revy

Årets Neshallrevy, Blakk og blåfråsn, er tidvis både våggal og gal. Men den har også mangler.

Det blir både tårer og tenners gnissel når helse- og omsorgssjef i Hadsel, Marion Celius, feirer prinsessebryllup på Thodebo, med profilerte venner fra kommunen.  Foto: Vidar Eliassen

Hadsel

2019-utgaven av Neshallrevyen holder seg, i alle fall i form, innenfor den klassiske revysjangeren. Numrene er varierte og består av både sketsjer og rene sangnummer. Revyens eminente orkester sørger dessuten for å løfte forestillingen med klangfull musikk i flere sjangre.

Og når vi er inne på sjanger er nok årets Blakk og blåfråsn en revy som er mest trofast til sketsj-, og delvis slapstick-sjangeren. Satiren er absolutt til stede, men det er nok ikke der de skyter hardest. Noen ganger treffer de likevel godt. En god håndfull av kommunens mest profilerte profiler blir for eksempel harselert med løpet av revyen og får passet sitt påskrevet.

I ett av numrene møter vi for eksempel en noe eldre utgave av helse- og omsorgssjef Marion Celius, som feirer prinsessebursdag på omsorgsboligkomplekset Thodebo. Med Celius selv i sentrum, skildres, både ved hjelp av tekst og undertekst, noe av spetakkelet som har vært i forbindelse med debatten rundt byggingen av nye omsorgsboliger. Det er utvilsomt en av revyens skarpeste tekster.

Jan Sigve Hansen og Hanne Lene Steffensen presenterer Fiskernytt på en måte som de færreste har sett eller hørt før, eller vil, for den saks skyld.  Foto: Vidar Eliassen

 

Det beste og artigste nummeret i årets Neshallrevy, i alle fall for undertegnede, er Fiskerinytt. Her møter vi to overamorøse karakterer som presenterer fiskerinyheter med en solid overdose kåtskap. Teksten er morsom nok i seg selv, men det er sketsjens visuelle presentasjon, og ikke minst samspillet og timingen mellom Hanne Lene Steffensen og Jan Sigve Hansen, som sørger for galskapen. Nummeret kan for øvrig beskrives som Fiskerinyheter møter parodiversjonen av Fifty Shades of Grey.

Et annet nummer som garantert blir en snakkis, er avslutningsnummeret Siste måltid. I sentrum står Jesus og en håndfull av hans disipler. Den tilsynelatende historiske hendelsen er kjent for de fleste, og har i utgangspunktet ikke et utpreget komisk premiss. Men ved å plassere den i en moderne og triviell setting som de fleste kan nikke gjenkjennende til, blir situasjonen tatt ut av kontekst og skaper en absurd ramme. Og aller verst er det for Jesus, stakkar. Men han finner da en løsning til slutt, han også.


Siste måltid er nok revyens mest kontroversielle tekst, men gjort på en så hverdagslig og artig måte at de fleste kan kjenne seg igjen.  Foto: Vidar Eliassen

 

Noen konservative sjeler vil kanskje mene at nummeret er blasfemisk, men såpass må man tåle i 2019, og særlig på en revyscene.

Og da er vi inne på den største styrken til årets Neshallrevy. De tør å ta sjanser og lage humor av temaer og situasjoner som mange andre lokalrevyer ikke hadde turt eller hadde villet gripe tak i. Jeg er ganske sikker på at både ensemblet, instruktør og tekstforfattere diskuterte grundig om at Siste måltid skulle inkluderes eller ikke. At de valgte å ta den med, viser at personene bak Neshallrevyen har over gjennomsnittlig store baller.

Et annet modig valg å inkludere på programmet, er den svært grafiske Blodig alvor. Der får vi se resultatene av en langvarig nabofeide mellom Stokmarknes og Melbu. Avkuttede lemmer og mye blod til tross, sketsjen er såpass ellevill at komikken flyter godt til overflaten. Nummeret er nok likevel ikke for de aller sarteste.

Blakk og blåfråsn er ikke uten lyter. Noen av numrene mangler dramaturgisk oppbygging, og ikke minst forløsende sluttpoeng. Ett eksempel i så måte er Verkstedbakken, om hvor "fantastisk" de nye leilighetskomplekset på Søndre er å bo i. Utgangspunktet for humor er godt, men det blir for tamt, og tvisten og overraskelsen som gjerne kaller på gapskratten, uteblir. En anelse mer feinschmeckeri i arbeidet med noen av tekstenes punchlines, kunne derfor løftet kvaliteten på revyen et lite hakk og gitt den enda mer energi.

En annen løsning kunne også vært å kutte ut et par-tre av revyens 24 numrene for å få en strammere og mer dynamisk helhet. Og kanskje også flere overraskende sluttpoenger.

Totalt sett er det likevel flere overraskelser i årets Neshallrevy. Noen av dem kommer når du minst venter det og tilhører høydepunktene. Men jeg skulle gjerne sett at det var enda flere av dem.

Denne karakteren, i Renate Johnsens skikkelse, har fått gjennomgå, men er tilsynelatende like hel.  Foto: Vidar Eliassen

 

Anmeldelsen er basert på revyens generalprøve torsdag kveld.