Den store lyden av stillheten som ble øredøvende

«En ordlaus song mellom mennesket og hav» ble beviset på at noe kan bli for skreddersydd. Årets tankkonsert på Neptun ble en opplevelse, men ikke nødvendigvis i ordets mest positive betydning.

Geir Hjorthold, på trompet og danseren Einy Åm Sparks.   Foto: Tone M. Sørensen

Hadsel

Nå skal det medgis at det på forhånd at det var varslet at dette ikke kom til å være en tradisjonell konsert. Mer enn en tradisjonell konsert var lovnaden på forhånd. Det gjør at man som publikum har forventninger til et «mer». Og da er det lett å bli skuffet når det ikke innfris.

En lovende begynnelse

Jovisst er det profesjonelle kunstnere som er i aksjon. De medvirkende musikerne Magnar Åm, perkusjonist Andreas Barth og Geir Petter Hjorthol på trompet og fløyte, har med seg danseren Einy Åm Sparks på laget.

Og det begynner lovende, på en måte som vekker nysgjerrighet og interesse når Magnar Åm kommer sakte spillende inn i tanken, på ei fløyte. Og når fløytetonene møter fløyta til Geir Hjorthol var det riktig flott, en litt sakral åpningsscene. Men deretter ble det hele litt for mye og litt for lenge. Og mest av alt, alt for mye stillhet. Øredøvende stillhet.

La meg forklare: Når sekvenser består av pusting i trompet, altså ikke en tone eller i hvert fall ikke noe tilnærmet melodisk, men bare lyden av blåst, blir det fort til at tålmodigheten tar slutt. Perkusjonisten spiller på søppel samlet i fjæra, en symbolikk som er fantastisk, men det blir for vart og sart. Okei, vi skjønner poenget med sårbarhet, men er det nødvendig på pakke så helsikes mye stillhet inn i den?

En sekvens bestående av dypping av trompeten ned i vann, for at vi i publikum skal få høre sildring. Altså, gi meg litt nåde her. Vi bor for svingende i Vesterålen, vi har havbruset i årene.

Sterk historie

De mektige tankene på Neptun har ei sterk historie, fra et industrieventyr til krise. Småsilda var ikke egnet til salting, og ble dumpet på havet. Produksjon av sildolje og fiskemel muliggjorde utnyttelse av fisk som tidligere hadde blitt kassert. 

Neptun var blant Nord-Norges mest moderne sildoljefabrikker, og eksporterte i mellomkrigstida sildolje og mel til kontinentet. Fra 1960-tallet ble det krise, den rå utnyttelsen av ressursene i havet og overfiske første til kollaps.

 «En ordlaus song om mennesket og havet» skal handle om sårbarheten i forholdet menneske hav. Det er et stort tema, som gir mange muligheter.

De evinnelige pausene

Magnar Åm på piano var egentlig bare litt mer av det samme, en svært kunstnerisk måte å behandle et piano på, igjen dette sagt uten positivt fortegn. Jeg tar meg til å lengte etter en melodi, etter en kontrast, et trompetstøt, et brøl eller en liten trill, hva som helst som kan skape spenning og kontrast, en motpol til all stillheten.

Alle disse evinnelige pausene, som musikerne selv synes er så flotte. For de bruker jo klangen.

Heri ligger noe av problemet, dette er ikke en lek med klang, det minner mer og mer om en slags merkelig «klang-onani».

Vakkert er det under vann

Det er kunst, jeg skal ikke være krassere enn nødvendig. Tylor Sparks, filmfotografen skal ha en stor takk for sitt bidrag til konserten. Hans film, som er hav, historiske bilder fra den tida det var full drift på Neptun og vakre undervannsbilder gav litt lindring.

Det kunne blitt til en meditiativ og vakker refleksjon over forholdet menneske/hav og fungerer tidvis.

Og Einy Åm Sparks danser flott, og bruker kroppen for å uttrykke lengsel og avhengighet. Men det varer for lengre, og også for repetativt.

Jeg blir sittende å tenke på det fantastiske øyeblikket da Moddi stod her, barbeint og sang ut Björk sin urskjønne islandske voggevise, på originalspråket. Eller Siverts stemme i tanken, Thomas Salsa sine gitariff.

Gåsehuden er der, men det er rett og slett bare fordi jeg er blitt kald. Musikk på sitt beste er noe som brukes til å uttrykke det ord ikke kan beskrive. Det er noe som beveger, det skal lugge litt i hjertestrenger. Gjøre deg rørt, få pulsen til å hamre.

For mye sårbarhet

Det klarer ikke årets tankensemble å gjøre. Selv jeg som er så lett beveget at jeg griner av ei god vise mister konsentrasjon, og blir sittende å vente på det som aldri skjer musikalsk, dette «mer». Det skjer selvfølgelig mer på andre steder enn i musikken, men det heter da tankkonsert? Det jeg bivåner og hører er med i kategorien «performance».

Å høre noen spille på en hageslange og på et plastrør, er interessant. Og den vakre folketonen som ble spilt på glass av Magnar Åm helt til slutt, var virkelig fin. Og jammen ble det ørlite stemmebruk helt på slutten, noe som var pokker så etterlengtet.

Skuffelsen handler kanskje om at dette faktisk er drivende dyktige musikere. De har spilt i hall med stor etterklang tidligere.

Å bare kjøre på jevnt med lyden av «sårbarhet» og det skjøre, uten å forstå at der må være sterkere kontraster for å skape spenning, er å ikke gripe den muligheten Neptun-tanken gir.

Fascinerende

Å se så mye kunst uttrykt, på forskjellige vis, er fascinerende. Om man kunne kortet konserten ned litt, sluppet seg løs i improvisasjon og ikke minst lekt, skapt litt dramatikk, ville dette fort blitt en mye mer positiv konsertanmeldelse.

Uten kontraster er det ikke spenning, hverken i livet eller musikken.

Sagt mer konkret, det blir som å spise sild hver dag, uten hverken poteter eller smør, det blir ensartet, flatt og irriterende kjedelig.

Årets tankkonsert er et verk skapt for tanken. Det ble for mye alvor, for lite musikk og mest av alt øredøvende stillhet. Det er faktisk mulig å skreddersy noe for stramt.