Kronikk

Gleden ved villvær

For dem som ikke trenger å tjore trampoliner, bale med blomsterbedene og stø store trær, kan man kose seg med villværet og leke med tankene.

Uvær: Når man ikke må ut for å rydde veier som ser ut som sankthansbål av takplater, busker og en garasjevegg, kan man sitte helt stille i stillheten inne og høre hvordan været beveger verdenen der ute. Arkivfoto 

Utenfor hører man vindkuler og dønninger, lyder man prøver å huske slik at man kan hente de frem når høsten blir mer stille, grå og kjedelig.

Hadsel

Man kan kle på seg stillongs og ulltrøye, lester og ullgenser, støvler, regnbukse og regnjakke. Ta på hue og hansker som ikke blir gjennomvåt med en gang. Så går man en kort liten runde. Kjenner at man blir våt i ansiktet og rød i kinnene akkurat som da man var unge og aksepterte at man skulle være ute uansett vær. Man lener seg litt mot dragene og kjenner om vinden fremdeles bærer deg litt. Så lenge man er varm og passelig tørr så blir man litt lengre ute enn tenkt, og husker den barnlige gleden fra den gang da, og en episode man skulle tro var tapt for alltid.

Når man ikke må ut for å rydde veier som ser ut som sankthansbål av takplater, busker og en garasjevegg, kan man sitte helt stille i stillheten inne og høre hvordan været beveger verdenen der ute. Hvordan flaggsnorer blir lekt med og lager melodier du ikke har hørt før. At det er kommet en jevn dur i en mørk tone inn i det alminnelige lydbildet. Den ligger der som om den hører til, men du vet at den er ny fordi den kommer fra passasjen nedenfor veien som til vanlig ikke ytrer seg om noe. Huset får ei kakk i sida og kvikner til liv og lager et større vesen av seg enn det pleier. Det står ikke lenger bare der, men er her i lag med oss og vil ha oppmerksomhet. Utenfor hører man vindkuler og dønninger, lyder man prøver å huske slik at man kan hente de frem når høsten blir mer stille, grå og kjedelig.

Dersom man ikke er av dem som fikk sykehusavtalen spolert fordi flyene verken letter eller lander, kan man hente frem minner fra da øya med 160 innbyggere ble isolert i fire dager fordi havet ikke tillot noe annet. Hvordan butikken med en gang innførte rasjonering av melk, egg og mel, og alle visste hvem som hadde kjøpt den siste pakken med margarin. Alle spørsmålene om man hadde ved og mat nok, og tilbudene om seng og fellesskap fremfor å være alene i det gamle huset. Hvordan øya falt til ro når alle fiskerne var kommet i land, og pustet lettet ut når ferga la til kai igjen og alt hadde gått bra med de gamle.

Trenger man ikke sjekke fortøyninga på båten hver andre time, kan man betrakte havet fra et vindu i timevis. Se hvordan det kveiler seg og kaster på seg. Bølger seg som om noe ligger under overflata og sikrer at det ikke faller flatt og til ro, slik gjøglere kan holde flere baller i lufta i en evig bevegelse. De store bårene som bygger seg opp og blir kvit på toppen. Når de kaster opp vannet slik at det strekker seg opp for å komme nærmest mulig vinden og ser ut som hvite vevde skulpturer. For sjøen henger ikke sammen lenger. Havsprøyten splitter sin egen form med sin egen energi og forsvinner, mens et grått felt på andre sida av sundet fort og hastig beveges noen meter bort, som ei dyne som blir nøkket av en ungdom som ikke vil stå opp om morgenen. Man kan ikke finne noe mønster, det er umulig å få oversikten og kontroll over det man betrakter. Så man lener seg tilbake og lar seg bli med på en enestående improvisasjon.

Når syklene endelig er satt inn i boden. Når arbeidsplassen ikke blir veldig skadelidende, men man finner løsninger. Når man har det man trenger og ikke blir redd eller behøver å bekymre seg ekstra for noen. Da kan man ta frem stearinlys, pledd og lommelykt, og glede seg til strømmen blir borte en time eller to.