Å finne frem til hvor 72-åringen bor var ikke lett for en som ikke helt vet hvor Drevlandgården ligger. En telefon til Jørun oppklarer imidlertid at jeg har kjørt tre gårder for langt på Bøstrand.

– Kjør opp ved den første lyktestolpen på Bøstrand på tur fra Sortland, sier Jørun.

Drevland gård ligger fint til på Bøstrand. Jeg kjører opp den lange alleen opp til to hus som ligger tett i tett. Ett hvitt og et brunt hus.

Rett utenfor det hvite treffer jeg Jøruns datter, Ane Høyem. Hun klipper plena i sommerkjole tre uker før termin. (Portrettet sto på trykk i SA 24. august. Siden den gang har Ane Høyem født en sønn red. anm) Hun veileder meg opp til nabohuset hvor moren Jørun bor. Om to-tre uker blir Jørun bestemor for fjerde gang.

– Det blir kjempekoselig å få barnebarn i nabohuset, ser Jørun i det hun møter meg på trappa. Jørun er selv født og oppvokst i huset Ane nå bor i.

Etter ti år borte fra Vesterålen, flyttet hun og mannen tilbake til Vesterålen i 1974. Da jobbet mannen på Kleiva Landbruksskole mens hun jobbet på Stokmarknes. Der bodde de frem til de bygde huset vis-à-vis barndomshjemmet. Det sto ferdig i 1979. Da var Ane fem år mens lille Sivert, Anes lillebror, hadde rukket å bli tre år. Jørun sine foreldre bodde da i nabohuset. 72-åringen husker mer glede tilbake til denne tiden.

– Da vi var med og drev gård, var det på mange måter veldig idealistisk og romantisk. Vi hadde sauer og høns og jobbet fulltid ved siden av driften. Når jeg ser tilbake på det, tenker jeg at det var ei veldig fin tid, men samtidig så var det mye hard jobbing. Det var jobb på dagtid og gårdsdrift på ettermiddagen med nattevåk med lamming og korte ferier på grunn av slåtta. Jeg ville likevel ikke vært foruten den tiden, sier hun.

Jørun og mannen drev gården frem til 1991, da de ble skilt. Han døde i 2008.

– Jeg setter pris på at vi var veldig gode venner, sier hun.

Sosionom

Tilbake til da de drev gården på 70- og 80-tallet, hadde det selvsagt sine fordeler å ha barnas besteforeldre rett ved siden av.

– Barna mine bruker å si de spiste to middager om dagen. Én med besteforeldrene og én med oss da vi kom fra jobb. Men vi fikk i alle fall tid til middag.

Jørun er utdannet sosionom, et yrkesvalg som var langt fra tilfeldig.

– På denne tiden var det veldig populært å bli sosionom. Det var på mange måter et lukket studium som det var vanskelig å komme inn på. Det var ei politisk tid og jeg var en av dem, som på den politiske venstresida, syntes det å jobbe som sosionom var en veldig bra ting å gjøre.

Hun jobbet på sosialkontoret i Sortland og Hadsel samt i PP-tjenesten.

Politikken

Som om ikke Jørun hadde nok jern i ilden ,ble hun tidlig på 80-tallet også vervet inn i politikken med Sosialistisk Venstreparti. Hun ble senere valgt inn i formannskapet i Sortland og i 1984 ble hun varaordfører. Faktisk den første kvinnelige sådan i Lofoten og Vesterålen.

Det skapte noen utfordrende situasjoner.

– På møter med andre ordførere i Nordland for eksempel var jeg ofte den eneste kvinnen. Da kunne det jo ha seg at en fikk mer oppmerksomhet enn det som kanskje var ønskelig. Stort sett har det gått bra, men det var ei anna tid og jeg har opplevd å bli klappet på kinnet av eldre politiske medarbeidere og blitt kalt lille venn.

Stort sett har det politiske engasjementet gitt bare positive opplevelser.

– Politikken har gitt meg veldig mye med godt kameratskap på tvers av politiske skillelinjer.  Det politiske livet i Sortland var preget av ryddighet og godt samarbeid mellom politikerne.  Sånn ser det ut som Sortland skiller seg ut fra mange andre kommuner den dag i dag.

Kulturen

Begge barna drev med musikk i korps fra tidlig alder og Sivert gikk som kjent senere videre til å bli en av Norges største rockestjerner. Det er kanskje ikke en overraskelse at kultur og musikk også var og er viktig for Jørun. Som politiker fikk hun flere verv på denne fronten.

Et av vervene på slutten av nittitallet var i Kulturkomiteen i Sortland. Kommunene i Vesterålen jobbet da alle med et prosjekt opp mot årtusenskiftet. I Sortland ble det prosjektet å male byen blå.

– Vi i komiteen møtte Bjørn Elvenes og hørte hans idé om å gjøre byen til den blå byen. Jeg var en av de som virkelig falt for ideen og etter hvert ble det bestemt at Sortland skulle bli den blå byen ved sundet.

Og byen er blitt blå, men Jørun skulle gjerne ønske den hadde blitt enda mer så.

– Jeg ser mange bygg som absolutt hadde gjort seg som blå. Det er synd at ikke enda flere har tatt frem malerkosten, men det positive er at vi nå av folk flest og turister betegnes som den blå byen.

Men mange andre aspekter med Blåbyen skulle hun gjerne sett annerledes.

– Om byutviklingen i Sortland hadde blitt som jeg ønsket, hadde byen sett annerledes ut. Jeg var, og er, motstander av å bygge byen inne. Jeg vil heller at vi skal ta vare på den åpne sikten mot sundet.

En suksesshistorie hun er glad for er Kulturfabrikk-kvartalet.

– Det er blitt en veldig fin del av byen og Kulturfabrikken er en viktig institusjon i kommunen. En suksesshistorie allerede, sier Jørun, som i dag sitter som nestleder i Kulturfabrikkens styre og er med i Kulturfabrikkens venner.

Pensjonist

Jørun jobbet som leder ved NAV Hadsel frem til 2014 – helt frem til hun ble 70.

– Jeg er stolt av å ha jobbet frem til jeg ble 70. Det var i tillegg en utfordrende jobb som på mange måter var en 150 prosents stilling.

Men hvorfor holdt hun det gående så lenge?

– Jeg trivdes veldig godt i jobben som leder. Det ga meg mange utfordringer som jeg trivdes med. Derfor ville jeg holde på så lenge jeg kunne.

Nå trives hun som pensjonist.

– Det er et veldig fint liv. Å våkne om morgenen å kunne ta seg en kopp kaffe og lese nyhetene og ta seg tid, er et privilegium.

Men hva fyller hun dagene med?

– Jeg har vært så heldig at jeg har maktet å ta vare på mange vennskap. Det er jeg veldig takknemlig for. Så har jeg i tillegg flere verv og har fortsatt vanskelig for å si nei når det kommer en forespørsel om å være med på noe.

Selv om det fortsatt er mange verv og gjøremål for Jørun, er hun opptatt av at det skal være moro og noe som gir henne energi. Et engasjement som har gitt henne det, er arbeidet med å finansiere en statue til Kjetil Paulsen.

– Det har vært en helt fantastisk vei å gå. I fjor sa vi at det ikke ble julegaver på venner og familie, fordi vi fryktet at vi selv måtte stå for store deler av finansieringen, sier hun og ler.

I dag er statuen fullfinansiert på like i overkant av 700.000 kroner og Kjetil kommer på sokkel senere i høst.

– Det å kunne jobbe med unge mennesker som Ken Rune Hansen og andre med et slikt prosjekt, er noe som gir meg energi. Det er jo derfor jeg sier ja til å være med på slikt. I tilfellet med statuen var det også en sånn sak som hadde så mange positive aspekter. Kjetil er et symbol for byen og å se den givergleden og engasjementet rundt saken har vært en fryd å ta del i.

Barnebarn

Energi vil hun kanskje også trenge når barnebarn nummer fire kommer til verden om noen uker.

– Det blir helt fantastisk å ha et av barnebarna så nærme. Jeg ser de tre andre så ofte jeg kan også og jeg er veldig glad de er i Oslo, for det er en by jeg er veldig glad i. Jeg håper jeg fortsetter å være heldig og beholder helsa så jeg kan være med dem og løpe rundt. Det vil vi jo gjerne som besteforeldre i dag,. Vi vil ikke være en besteforelder som sitter i gyngestolen.

Rockesønn

På slutten av nittitallet gikk sønnen fra en slitende musiker som ventet på gjennombruddet, til å bli rockestjerne i Norges største rockeband Madrugada. Jørun har vært med på hele reisen.

– Jeg husker godt da jeg skulle ned til Oslo for releaseparty for Industrial Silence. Jeg stoppet innom kiosken og bladde opp til en sekser på terningen i Dagbladet. Jeg jublet i kiosken. Jeg har hele tiden forsøkt å være med og støtte opp. Og det har vært fantastisk å følge han.

Hun hevder også at hun aldri har vært bekymret for rocke-sønnen.

– I begynnelsen visste jeg jo ikke hva det gikk ut på, men i dag ser jeg en voksen mann som er trygg på rollen. Uansett om ungene er snekkere eller rockestjerner så er det viktig at de får lov å holde på med det de har lyst til.

I datteren Ane ser hun mye av seg selv.

– Som meg er Ane veldig samfunnsengasjert. Hun var også fra en ung alder politisk engasjert i elevorganisasjonen som leder der, før hun da valgte journalistikken. Jeg er veldig glad jeg har en datter som er så engasjert i det hun gjør.

Ane jobber i dag som journalist i Flyktninghelpen.

Familien

I samtale med Jørun ville en journalist ikke oppfylt sitt oppdrag uten også å spørre om de vanskelige sakene. Og i løpet av de siste årene har det stormet rundt navnet Drevland. Hennes bror Odd og hans kone Trude Drevland har vært forsidenytt i forbindelse med en korrupsjonssak. Å se familien få så mye negativ oppmerksomhet i media har ikke vært lett.

– Jeg har ikke opplevd det selv på kroppen eller i form av reaksjoner fra folk. Jeg har heller ikke oppsøkt kommentarfelt på Facebook eller nettaviser. Jeg har rett og slett prøvd å beskytte meg selv mot det. Når det blir så mye negativ fokus på familien og familienavnet er det jo helt klart en belastning, sier hun.

Enkelte ganger har hun vurdert om hun i det hele tatt har villet gå ut i offentligheten da det stormet som mest. Den følelsen har imidlertid ikke kommet av reaksjoner fra mannen i gata.

– Jeg fikk heller mange gode ord og tilbakemeldinger fra folk. Det har jeg satt veldig pris på, sier hun.

Fremtiden

Som ung pensjonist håper Jørun hun har mange friske år med mye engasjement foran seg. Men kommer hun fortsatt til å si ja til det meste?

– Nei. Det har jeg heller aldri gjort. Jeg har sagt ja til verv og gjøremål som har vært lystbetont. Slik vil det fortsatt være.

Har hun noen gang sagt nei til et verv?

– Det har jeg. Og jeg tenker at jeg sikkert gjerne skulle vært enda mer engasjert i lagene på bygda her, som Ajaks og grendehuset. Det skal jo bare også være tid til alt. Så noe måtte jeg rett og slett si nei til, sier hun.

– Engasjementet mitt for kultur vil nok ikke visne. Kulturfabrikken er på mange måter mitt andre hjem og jeg håper jeg i flere år kan være til nytte.

Hun kommer uansette ikke til å ligge på latsiden og det vil nok sortlandssamfunnet være glade for.