Linn Elise Rølvåg trener dagen lang med å trekke bildekk. Resten av tida fråtser hun i ostepop, egg og bacon. Og snart går turen som koster henne 500 000 kroner: Til Sydpolen.

Sigerfjord, lørdag formiddag, et par plussgrader, krystallklar luft, nydelig sol og flott utsikt fra Lihallen. Men det handler ikke om å nyte for Linn Elise Rølvåg.

Her skal det trenes. Hun går opp og ned bakkene med to tunge bildekk etter seg.

- Det skal være sånn at jeg blir andpusten, men ikke kjenne for mye melkesyre. Jeg skal jo holde på noen timer. Når vi går mot Sydpolen, handler det om å gå lenge, med lav intensitet, sier hun.

Kommende tirsdag, 1. november, setter hun kursen mot Chile. Der skal hun og resten av ekspedisjonen pakke sekker og pulk en ukes tid, og vente på fly videre til Antarktis.

Derfra er det bare å gå. Hver dag i opp mot én måned. Åtte timer hver dag.

- Jeg trener 12-14 timer i uka, minst én langtur. De lengste turene har vært på åtte timer, forteller hun. Smått andpusten.

Så er det også tungt: Å trekke to dekkene etter seg på grusvei i oppoverbakke er visst tyngre enn å gå på ski med fullpakket pulk.

- Ja, tyngden man drar med er lettere med pulk på snø. Men det skal bli tungt nok oppover Axel Heiberg-breen, smiler Linn Elise.

Ikke sulten

Så spoler vi litt tilbake, til før treningsøkta. Å trene til Sydpolen handler nemlig ikke bare om fysisk trening. Det handler også mye om å gjøre kroppen klar for en to måneder lang fysisk påkjenning.

Om å spise seg opp for å dra på tur.

- Jeg er ikke sulten. Jeg blir ikke sulten lengre, forteller Linn Elise, der hun står på kjøkkenet hos mamma hjemme i Sigerfjord, og steker frokost. Fem egg og skinke til.

- Egentlig skulle jeg hatt bacon. Og majones. Men det har jeg ikke. Da får man ta det man har, forteller hun, og fortsetter:

- Da jeg kjørte hit fra Målselv i går kveld, hadde jeg en flaske cola og en stor pose ostepop. Jeg klarte bare halve posen.

- Det er altså ikke herlig å fråtse i det beste du vet?

- Nei, definitivt ikke. Jeg gikk lei ganske fort. Trikset er å ikke spise for mye av det du faktisk synes er godt. Da blir forholdet til det du liker, ødelagt. For å si det sånn, jeg tror det blir lenge til jeg skal spise en Snickers igjen..., sier Linn Elise, passelig muntert.

Hadde det enda bare vært å ligge på sofaen og legge på seg. Linn Elise skal gjøre det mens hun trener på en måte der fettet egentlig renner av. Mens målet er å bygge opp lageret.

- Jeg bør vel legge på meg minst ti kilo. Nå har jeg klart 7,5. Og det kommer nok til å gå rett av igjen i løpet av turen.

OneCall-finale

For dem som føler et lite deja vu, så ja, senest forrige uke skrev vi om noen som skulle til Sydpolen. Den gang møtte du Lars Oven Pettersen i disse spaltene - en av seks som skal bli med på OneCall sin ekspedisjon til Sydpolen.

Der kunne Linn Elise også vært med. Av flere tusen påmeldte, kom hun seg gjennom alle samlingene, helt til finalen. Men ble ikke valgt ut til de seks som fikk være med.

- Jeg var nok for passiv «foran kamera», og var mest opptatt av det vi gjorde. Etter at jeg ikke kom med, tenkte jeg at det var ganske surt, forteller hun.

Men bare en drøy uke senere, ble hun kontaktet av en annen ekspedisjon til Sydpolen, som fikk en avbestilling. På kort tid måtte hun bestemme seg om hun skulle være med til polpunktet.

- Og det kunne du ikke si nei til?

- Nei!

Låner penger

- Nå skal du bruke 500 000 kroner på dette. Hva får deg til å bruke så mye penger på en tur?

- Vel - da pleier jeg å svare: Hva får deg til å bruke 1 million kroner på en campingvogn, og 5-6 millioner på et hus? Eller hvorfor kjøper folk bil til 700 000 og ikke 200 000? Det handler om prioritering. Penger er bare penger, og jeg vil bruke dem på opplevelser, forklarer Linn Elise.

Det meste av pengene skal hun låne, noe kommer fra sponsorer. Hun får avspasering og ferie fra jobben i Luftforsvaret på Bardufoss. Og så er det ikke snakk om noen vanlig tur på fjellet:

Rundt 10. november ankommer ekspedisjonen Antarktis. Da er de ti personer, fire kvinner, seks menn. Flere norske, men også fra England, Ukraina, Russland og Sør-Afrika.

Og de velger verken korteste eller letteste rute. Den nevnte OneCall-ekspedisjonen består av kiting (skiseil) hele veien inn til Sydpolen, og blir sikkert krevende nok. Mens Linn Elise & co skal gå nærmere 700 kilometer på ski. Opp isbreer og på flat rygg. I rundt 35 minusgrader og motvind.

- Vi regner med å bruke rundt en måned inn. På tur ut skal vi kite med skiseil, men en helt annen rute, som er rundt 1000 kilometer. Det vil ta nye to-tre uker.

Julefeiring?

- Så det blir ingen julefeiring?

- Nei. Den blir et eller annet sted på Sydpolen, konstaterer Linn Elise.

Hvis ekspedisjonen husker når julaften kommer, da. Det blir nemlig ganske monotone dager. Åtte timers gange hver dag, to til to og en halv mil. Resten av døgnet går med til restitusjon, og ikke minst, innta næring.

En utfordring som ikke blir mindre komplisert av at Linn Elise har glutenallergi. Men uansett, det er ikke akkurat kneippbrød som funker på en sånn tur.

- Nei - her blir det ganske mye fett og næringsrik mat, sier hun.

Og til tross for alt som er lagt ned i trening, penger og forberedelser: Det er på ingen måte sikkert at de når polpunktet. Alt fra uvær, uhell og skader kan spolere ferden.

- Sikkerheten skal alltid gå først. En liten skade blir en stor skade i 35 minusgrader.

- Hvis dere ikke når polpunktet, «ødelegger» det opplevelsen?

- Nei. Det er klart, å nå Sydpolen vil være en fantastisk følelse. Men for meg er opplevelsen målet, det er veien dit som er mitt mål.

Ut på tur

Slik snakker altså Linn Elise Rølvåg, ikke helt som folk flest. Det er hun heller ikke - hun er en av få kvinnelige offiserer i Luftforsvaret, en spennende og krevende jobb.

Og pengene hun tjener, går stort sett til utstyr til utendørsaktiviteter som padling, ski, teltturer og annet. Så snart hun får sjansen, løper hun ut på fjellet, i marka eller på en isbre, eller hvor som helst.

Men hun var ikke nødvendigvis noen typisk guttejente i oppveksten.

- Jeg var mye ute i naturen. Vi var på tur i skogen, og fisket i elva. Men i barndommen holdt jeg egentlig mest på med hest. Det var først etter at jeg kom inn i Forsvaret, at det tok seg ordentlig opp med fjellturer, topper og teltturer i nord og sør, sier hun.

- Jeg kunne ikke jobbet på et kontor. Da blir jeg rastløs. Så fort jeg når en topp, begynner jeg å lure på hva som blir det neste målet.

- Så Sydpolen er bare et mål på veien?

- Hehe. Vi er en gjeng med jenter som ofte er på turer i Troms, og vi hadde begynt å planlegge en tur Norge på langs. Nå blir det ikke noe av foreløpig, men kanskje i 2013 eller 2014, spår Linn Elise.

Som flyttet til Sigerfjord da hun begynte i 5. klasse, og hadde resten av ungdomstida der. Og opplevelsene hjemme holder fortsatt:

- Ja - hvert år må jeg ha minst en tur på Stortinden og på Galten. Vi er så heldige som bor her. Det er fantastiske turmuligheter, overalt.

Jobber for å leve

Det er mange måter å kategorisere folk på, og putte dem i båser. En av dem handler om forholdet til jobb og det å leve. Linn Elise er ikke av dem som lever for jobben.

- Nei - jeg jobber for å leve. Når det er sagt, så trives jeg med jobben, og jeg har en veldig fleksibel jobb i Luftforsvaret, sier hun.

- Men hvis du fikk muligheten, da...?

- Jeg kunne lett ha jobbet som turguide. Eller flyttet ut i naturen for å bo i telt. Eller noe sånt...

- Slapper du noen gang av?

- Ja, det er klart. Jeg kan også legge meg på sofaen og se på meningsløse tv-programmer. Det hender. Men det er ikke da jeg kobler av. Det gjør jeg når jeg går ut med hunden om kvelden, rett ut på stien og får frisk luft, sier Linn Elise.

Der ligger kanskje hennes misjon, hennes oppfordring og budskap, hvis hun skal få lov å si noe til de som leser:

- For å si det sånn - slå av tv-en, for faen! Det er så utrolig mange flotte steder å gå i dette landet, og så mange som ikke bruker naturen. Det handler om å gjøre noe man trives med, det trenger ikke være å gå i flere uker på fjellet. Det kan også være en tur på Steiroheia, eller to dager i telt, som for noen er utfordring nok.

Minnebok

En tur til Sydpolen, det er kanskje ikke for folk flest. Litt sær må du være.

Men også Linn Elise er forberedt på at det kan bli tungt. Hun har med seg iPod for å ha musikk i ørene til variasjon fra vær og vind, og den kan hun lade opp med strøm fra samme solcellepanel som holder liv i satelittelefonen.

Slik får ekspedisjonen rapportert hjem, og slik får også Linn Elise meldt i fra til noen som skal oppdatere hennes egen blogg.

- Men på de virkelig tunge dagene - hva er det som skal holde deg oppe?

- Jeg har med meg en dagbok, som jeg skal skrive i. Den har jeg også med meg overalt nå før turen, og får folk til å skrive hilsninger i. Så kan jeg ta den fram der nede, når jeg trenger å tenke på noe annet, og lese alt folk har skrevet til meg, sier hun.

Det kommer hun til å gjøre, og det vil hun kanskje trenge. Så til slutt har vi bare en ting å si:

God tur!

PS! Linn Elise Rølvåg sin ferd til Sydpolen kan du følge på http://rolvag.blogspot.com. Der kan du også lese mye om forberedelsene til turen de siste ukene.