Da Marte Olsbu Røiseland gikk inn til OL-gull på skiskyttersprinten i Beijing fredag, var det et OL-gull som bør være til inspirasjon for alle unge utøvere, uansett hvilken idrett en driver med, om at det ikke alltid er barnestjernene som blir de beste som seniorutøvere, og at det er hardt arbeid over tid som lønner. For Marte var ikke noen barnestjerne, på langt nær. Hun ble først introdusert for skiskyting som 14-åring, og begynte ikke å satse før hun som junior ble elev ved skigymnaset i Sirdal. Overfor NRK har hun fortalt at hun knapt visste hva skiskyting var før hun kom til Sirdal og fikk tidligere herrelandslagstrener Roger Grubben som trener.

Undertegnede fikk gleden av å følge karrieren til Marte Olsbu Røiseland gjennom nesten 11 år som sportsjournalist for sørlandsavisen Agderposten. Resultatlistene fra de første juniorårene viser at hun holdt godt følge når det gjelder skyting, men at hun langrennsmessig lå langt bak løpere som Tiril Eckhoff og Bente Landheim, som var de to førende løperne i 1990-årgangen i Norge på den tiden. På en sprint kunne hun ofte bli slått med over to minutter i ren langrennstid. Men selv den gang hadde Olsbu Røiseland et mesterskapshode, noe hun blant annet viste da hun vant sitt første junior-NM i 18-årsklassen i 2008 på fellesstart, som den gang ble betraktet som overraskende, og tok hun sin første medalje i senior-NM på normaldistansen under NM i Målselv i 2011, som siste års junior, kun slått av Tora Berger.

Mens flere av hennes jevnaldrende konkurrenter i Norge fikk en tidlig sjanse i verdenscupen, måtte Olsbu Røiseland vente til like før hennes 22-årsdag, i slutten av november i 2012. Da fikk hun prøve seg på en normaldistanse, åpningsrennet i Östersund. Resultatlista viste at hun var slått av vinneren, Tora Berger, med 4,36 minutter, etter å ha skutt et tilleggsminutt. Den gang var hun lykkelig over sine første verdenscuppoeng da jeg intervjuet henne i etterkant. Hun måtte vente en sesong til på flere sjanser i verdenscupen, men på den tiden hadde hun blitt mer stabil og nærmet seg de beste. Hun brukte tiden og sesongene godt med å ta nye steg, bli europamester i 2014, før det endelige gjennombruddet kom under VM på hjemmebane i Holmenkollen i 2016.

For det var nok mange som den gang grublet over hva trenerne tenkte da de satte den relativt ukjente jenta fra Froland, som fra før stort sett hadde gått åpningsetapper på stafettene og før i mesterskapet hatt en 11. og 16. plass individuelt, plutselig ble satt opp som ankerkvinne. Der demonstrerte hun for første gang hvor mentalt sterk hun er. Hun ble sendt ut i ledelsen, holdt roen på standplass, og kunne gå de norske jentene inn til et sensasjonelt stafettgull i VM.

Siden har hun knapt sett seg tilbake og skapt skiskytterfeber på Sørlandet. Hjembygda Froland står omtrent stille når hun er i aksjon. Der har hun også fått en aktivitetspark oppkalt etter seg.

Fra å være nærmest listefyll i starten av juniorårene, er hun blitt historisk som skiskytter, gjennom å ta medalje i alle sju øvelsene i VM i Anterselva i 2020, og til å bli den første norske kvinneløperen til å ta gull på sprinten i et OL. Søndag er det jaktstart og ny historie kan skapes. Det bør inspirere alle som ikke er barnestjerner i dag til å satse videre. Kanskje deres navn også havner i historiebøkene ...