Per Fugelli var blant annet lege og professor i sosialmedisin. Han var tidligere distriktslege på Værøy og Røst, og i flere av sine bøker skriver han om de mange erfaringer han fikk på disse værharde plassene.

For eksempel virker det til at han kom nært på døden, og lærte av hvordan folket på Værøy og Røst møtte døden. I boken «Døden, skal vi danse?» skriver han om hvordan både mennesket og samfunnet kan tjene på et ærligere samliv med døden. «Ærlig godtakning av døden, forsterker livet», skriver Fugelli.

Her er han inne på noe vesentlig. Det faktum at vi alle er døde om 120 år bør ikke være en bremse i livet vårt. Noen forbereder seg på å dø fra ung alder av, og blir nærmest eksperter i ulike hypotetiske måter man kan dø på. I så stor grad at det hemmer deres livsførsel.

Problemet er at døden ofte møter oss uten så mye som et håndtrykk. Døden banker oftest ikke på døra; Døden sparker ned døra. Risikoaversjon hjelper ikke.

Blottet for risiko

Når det er sagt; det er ikke fornuftig å være blottet for evne til å analysere risiko – men det er fornuftig å akseptere at en viss risiko alltid vil være til stede. Spørsmålet er; hvor stor risiko er man villig til å ta? Å sette seg i sofaen med gardinene trukket for er ingen god løsning. Kreft, hjerneslag, hjertestans. Alt kan skje der du sitter tilsynelatende trygt i sofaen.

Selv hender det at jeg tar på meg våtdrakten og hopper uti havet med surfebrettet. Alene. Det er ikke en handling blottet for risiko, men jeg velger å ta den risikoen av og til. Jeg har møtt hai i Florida, alene, uti havet. Da blir man raskt satt på plass og minnet på hvor liten man egentlig er.

Jeg har møtt spekkhoggere på Vestersida, alene, uti havet. Og nå, med tanke på det Norwegian Orca Survey mener var det første dokumenterte angrepet fra en spekkhogger på et menneske i Lofoten forrige uke, så ber visse familiemedlemmer meg ikke hoppe uti havet alene lenger.

Jeg skal liksom la muligheten til å surfe store bølger fra Nord-Atlanteren i majestetiske naturomgivelser fare forbi, i tilfelle en seks tonns svaksynt spekkhogger tar feil av meg og en sel?

Si nei

Det er å si nei til naturen. Naturen som jeg forsøker leve i pakt med. Beklager, men det skjer ikke.

«Tanken på døden kan få oss til å undersøke om vi sløser med livet», skrev Fugelli. Romerne hadde en tradisjon der en slave hvisket «memento mori» (husk, du skal dø) til den nye keiseren mens han ble hyllet fram mot keiserstolen i tronskifteseremonien. De må ha ment at dødens mørke på paradoksalt vis kan skape lys i livet. «Det er på tide å ta døden ut av kristendommens mørkerom, kaste den opp i frisk luft og ta imot den med åpne armer og nye tanker», skrev Fugelli.

Husk, du skal dø. Relativt snart, i det historiske perspektivet. Aksepter det. Og lev livet.

Til minne om Per Fugelli og det han sa så genialt enkelt: «Gi mer faen og få et bedre liv!»