JEG HUSKER lukta.

Lukta av gamle dager, lukta av handel, lukta av varer og lukta av historie. På veggene henger Kongen av Danmark og gamle kamferdrops. De er forlengst gått ut på dato. Støvete brusflasker og gamle butikkhyller. Bøker og blader. På bakrommet, kontoret, regnemaskinen, gamle arkiver, ting som ikke betyr noe lenger. Butikkloftet: Enda mer artig, enda flere gamle ting, gamle verktøy, gamle redskaper. Melketanken? Kan det ha vært dét det var?

Jeg husker sannelig ikke.

Det er mye jeg ikke husker.

Men jeg husker dette:

Det er slik jeg minnes Gammelbutikken hjemme i Bjørnskinn, på Andøya, Alfred Caroliussens landhandel, bygd en gang tidlig på 1900-tallet av min oldefar, Alfred altså, drevet i mange år av min oldefar og senere hans datter, tante Anny. Tante Anny, min fars tante, som aldri hadde noen egen familie. Men hun hadde butikken.

Den drev hun til tidlig på 80-tallet. Da hadde faren min lovet å komme hjem. For å overta.

DET GJORDE HAN da også. De sterkeste minnene er fra åra etter at butikken ble lagt ned, men jeg har noen vage minner fra handelen.

Ho Oddgerd som stod bak disken.

Varer i hyllene.

Drops og tyggegummi.

Storesøster Silje som fikk meg til å stjele en pose med godteri.

- Pytt pytt, sa hun.

Pytt pytt, tror jeg også vi måtte si noen år senere. I 1989, en håndfull år etter tante Annys bortgang, ble butikken lagt ned. Det var ikke penger i å drive butikk i Bjørnskinn. Ei bygd med tosifret antall innbyggere, i en verden på full fart over fra jappetid til 90-tallet.

Alt dette visste jeg ikke da.

Men jeg vet det nå.

Og sånn er det visst, verden går videre, verden forandrer seg. Alt skal ikke være som det alltid har vært.

JEG HUSKER OGSÅ postkontoret.

Ti kilometer nord, litt lengre på yttersia av øya, på Bø. Bygda som heter Bø, men som på grunn av posten, den gang posten bare var posten med liten p og ikke Posten eller Bring, og denne posten altså bestemte at bygde skulle heter Bøgard.

8487 Bøgard.

Eget postnummer, eget postkontor.

Her bor moren min, og på Bø hadde vi altså eget postkontor. Til langt ut på 90-tallet. Mens årstallet nærmet seg hundre, gikk innbyggertallet motsatt vei. Jeg vet ikke hvor mange postbokser det var, men de kan ikke ha vært bedriftsøkonomisk lønnsomme.

Derfor ble de også lagt ned.

Ikke lenger noe møtested hver formiddag.

Ingen nabo bak skranken som delte ut posten.

Ikke den samme gleden over å løpe 33 meter med nøkkel for å hente posten. Den gang da.

Ikke noe mer 8487 Bøgard.

OG IKKE MINST husker jeg klovnen Klirre. Han var en luring.

Han bodde i banken og visste akkurat når jeg hadde bursdag. Da fikk jeg gave i posten, en matpakke, en sparegris, kanskje til og med penger.

Fra banken!

Jo, det skulle vel kanskje bare mangle.

Den gang Nordlandsbanken var Nordlandsbanken og Klirre var Klirre. Den gang du kunne gå i banken og tømme sparegrisen din, og få en lapp på hvor mye penger du hadde på bok, unnskyld, på konto.

DEN GANG var da, den gang er ikke lenger nå. Snart fins ikke Klirre mer, snart blir Nordlandsbanken lagt ned.

Det var Nordlands egen bank, snart blir det bare den norske bank. DNB har tatt over alt og snart forsvinner logoen.

Kanskje får vi beholde kontonumrene. Men nordlandsmotivene på bankkortet? Ryker det også?

IKKE GODT å spå i dag. Tidene forandrer seg stadig. En gang var det flere hundre, for ikke å si flere tusen, postkontorer i Norge.

Snart er det under 50. I løpet av de neste årene er det bare ett postkontor igjen i Nordland.

Hva tenker jeg egentlig om det? Og hva har dette med gamle minner og nostalgiske tanker om fortida å gjøre?

Kanskje ingenting, men det minner meg om hvor fort tidene forandrer seg. Og om hvor naturlige disse forandringene viser seg å være.

På 90-tallet virket det kanskje naturlig å ha postkontor i en bygd med færre enn 100 innbyggere. Fordi det alltid hadde vært sånn.

Var det et tap? Ja.

Viste det seg å være rett? Ja, så til de grader.

Og hva tenker vi om den tida i dag?

At det er rart å tenke på at det er mindre enn 20 år siden.

SÅNN ER DET OVER hele linja. Posten. Bankene. Kontanter. Penger.

Det er sånn det er og det er sånn det må være.

Hadde noen sagt for 15 år siden at vi i 2012 skulle betale regninger på datamaskinen, søke om lån på et internett og at bankene ikke hadde penger, da ville vi kanskje ha ledd.

I dag møtes du nærmest heller med latter hvis du går i banken for å spørre om penger.

Penger får du enn så lenge på Posten. Men snart bare på butikken. Der blir det både post og bank og butikk.

Og uansett hvor du går, kan du være sikker på at du møter DNB.

MEN SÅ SLÅR det meg, var det ikke slik det var i gamle dager?

At man var både landhandler, poståpner, gårdbruker, fiske? Slik min oldefar Alfred på Andøya, for ikke å snakke om min læstadianske oldefar Nils Borch Michalsen på Arnøyhamn i Nord-Troms, kjøpmann, poståpner, gårdbruker, fisker. Og landhandlerne lånte vel gjerne også ut litt på kreditt til sine sambygdinger?

Kanskje er det ikke nye tider.

Kanskje er det bare de gamle tidene som kommer tilbake.

(PS: Hvis du vil ha litt av de gamle tidene er det flere steder du kan få det på. Brygga på Jennestad handelssted med museumsbutikk holder åpent hver dag i sommer. I Andøy har T.H. Benjaminsen pustet støv av sin gamle butikk i Risøyhamn og laget kombinert museum og lokalhandel der. For ikke å snakke om den fantastiske Tinden på yttersia i Øksnes.

Og gammelbutikken hjemme i Bjørnskinn? Den er dessverre jevnet med jorda og blitt til gressplen.

Noen ting forandrer seg.

Men ingen steder er gresset grønnere enn akkurat der).