– Vi har hatt mange elementer av forsoning etter fornorskningen. Som kongens beklagelse til samene. Det har mange opplevd som forsonende. Og etter Alta-saken skjedde mange tiltak som har opplevd som forsonende, sier Dagfinn Høybråten, før han slår fast:
– Men det store oppgjøret har uteblitt. Det er hva vi legger grunnlag for nå.
Høybråten leder Sannhets- og forsoningskommisjonen. Det er en granskingskommisjon nedsatt av Stortinget i 2018. Samenes nasjonaldag er mandag 6. februar, og kommisjonen er nå på oppløpssiden i sitt arbeid.
I juni vil de presentere resultatet av arbeidet de har jobbet med i årevis.
Et tilsvarende arbeid er tidligere gjort etter urett i Canada, på Grønland, og i Australia.
Fortielse og fornektelse
Det har over flere år vært enorme forventninger i flere samiske miljøer til kommisjonen. Sametingspresident Silje Karine Muotka trakk det frem i sin nyttårstale.
– Vi lever alle i etterdønningene av denne politikken. Den har skapt mye vondt og et pennestrøk vil ikke kunne frigjøre oss fra konsekvensene av den, sa hun.
Hun pekte særlig på de sjøsamiske samfunnene hvor konsekvensene av fornorskningen har vært særlig sterke.
– Det har medført fortielse, fornektelse og tap av språk, kultur og kofte. Hun pekte særlig på konsekvensene for kystsamiske miljøer, sa hun.
Kommisjonen har tre oppgaver:
Granske fornorskningen og uretten mot samer, kvener og skogfinner.
Kartlegge konsekvensene av fornorskningen har hatt for enkeltmenneske og grupper.
Fremme forslag til tiltak som kan bidra til forsoning.
– Avdekker urett
Kommisjonen har i tillegg til å ha gjort grundige arkivundersøkelser, avholdt folkemøter og tatt imot enkeltmenneskers historier om fornorskning, diskriminering og hets.
De har invitert til folkemøter hvor folk kan fortelle sine egne historier, og har også fått tilsendt en rekke historier. Til sammen har de mottatt over 750 personlige fortellinger.
Kommisjonen har hatt støtte av et psykisk helseteam som både har bistått de som har fortalt sine historier – men også kommisjonens medlemmer ved behov.
– Helseteamet har også viktig for kommisjonen, får det å ta imot så mye smerte kan også være krevende.
Høybråten mener de har funnet helt nye ting:
– Vi pløyer ny mark og avdekker deler av norgeshistorien som ikke har vært kjent før, og vi avdekker urett.
Han sier at de også vil legge fram ting som allerede er kjent, men at det nå vil bli kjent i full sammenheng.
Språk som forsvinner
Høybråten mener at fornorskningen ikke bare er noe som tilhører historien, langt bak oss. Han mener den foregår i dag.
– Fornorskningen pågår fortsatt. Og på mange måter lykkes den.
Høybråten peker i hovedsak på tap samiske og kvensk språk som begrunnelse for påstanden sin.
– Fornorskningen har vært effektiv, ikke minst når det gjelder tap av språk. Hele samfunnet har lidd et stort kulturtap ved at språk og tradisjoner systematisk har blitt svekket. Språket er jo kjernen i en kultur, sier han.
Kommisjonen har kartlagt språkskiftet historisk og i både lokalsamfunn og ned på familie og individ. Høybråten mener resultatet av fornorskningen er nedslående. Til tross for mange tiltak for å løfte og revitalisere språkene samisk og kvensk, så sliter språkene.
– Selv nordsamisk, språket med flest brukere og aktive tiltak, sliter i dag. Uten språket, så får det store konsekvenser for kulturen. Og vi har ikke vært nok oppmerksom på krefter som har virket fornorskende.
Mangel på samiske språklærere, kompetanse og tilrettelegging i samfunnet gjør at samer og kvener i praksis ikke får brukt språket sitt.
– Det er ingen tvil om at rettighetene til å lære og bruke sitt eget språk i praksis ikke oppfylles.
– Det mangler ikke på gode intensjoner og rettigheter. Men til tross for det har tanken om en revitalisering av det samiske språket ikke fungert. Det går ikke riktig vei.
Han varsler at kommisjonen vil peke på at det kreves et stort løft for å bevare og utvikle språkene.
– Det kreves et helt annet trykk enn tidligere. Vi må legge til rette for at folk som ønsker og kan bruke samisk kan det. Både i møte med offentlig helsevesen, velferdstjenester og i livene sine.
Samtidig er det ikke bare språket han peker på:
– Folk opplever ennå diskriminering i sosiale og økonomiske sammenhenger. Hvordan noen blir forskjellsbehandles i spørsmål om å eie jord. Og hvordan man oppleves å bli møtt av det offentlige i vid forstand, forklarer han.
– Folk har ikke peiling
Høybråten mener det mangler en kollektiv forståelse i samfunnet om hva samene, kvenene og skogfinnene i Norge har vært utsatt for.
– Folk har ikke peiling. På omfanget og hvor alvorlig dette har vært. Fortellingen om fornorskningen må bli en del av den store norske fortellingen. Det er en vond historie som vi ikke liker, men kanskje nettopp derfor er det så viktig.
I fjor fortalte flere samiske elever ved Knut Hamsun videregående på Hamarøy at de opplevde det som utfordrende å ha samisk bakgrunn på skolen. Samtidig oppsto det en stor debatt i kommunen, etter et innbyggerinitiativ om å dele opp den sammenslåtte kommunen. I forslaget til ny kommune var kartet tegnet opp på nytt – uten de samiske bygdene.
– Jeg har møtt noen av de ungdommene, som har fortalt historier om hva de opplever på skolen og fotballbanen og andre plasser hvor mennesker møtes. Det de beskriver er diskriminering. Det er vi nødt til å få slutt på hvis vi skal komme videre, sånn at ikke stadig nye generasjonen skal arve denne ondskapen.
– Mye smerte
Høybråten sier at deres rapport ikke vil være «enda en NOU». I motsetning til ved NOU-er er sannhet- og forsoningskommisjonen satt ned av Stortinget direkte – ikke av regjeringen.
– Dette er en helt annen type rapport, som jeg håper kan endre hvordan vi lever med denne delen av Norgeshistorien.
Den erfarne politikeren forteller at arbeidet med kommisjonen har preget han dypt.
– Jeg har lært mye. Jeg har sett at fornorskningen er ikke bare historie. Den lever dessverre ennå. Og kaster sine skygger inn i samfunnet vårt i dag og i enkeltmennesker og families liv.