– Det var han som foreslo at vi skulle begynne der, forteller fotograf og filmskaper Bjørn-Owe Holmberg, som står bak den nye Lars Saabye Christensen-dokumentaren «Livet er den tiden det tar å dø».

Der blir seerne bli kjent med en av Norges store forfattere på en litt annerledes måte, etter en veldig dramatisk periode for ham.

Tittelen er hentet fra en av Saabye Christensens mange låttekster til bandet Norsk Utflukt, sangen «Père Lachaise» , der han går på den berømte kirkegården i Paris og ser på graven til Jim Morrison.

Og det var nettopp da Holmberg var på besøk hos et av bandmedlemmene, Espen Fjelle, og hørte de første tre sporene fra Norsk Utflukt-platen «Heder og verdighet» som kom i 2021, at han innså at han måtte lage film.

Musikken

– Jeg visste at Lars Saabye Christensen hadde vært syk. Når Espen setter på tittelkuttet, «Heder og verdighet», så var det så utrolig sterkt med den teksten og musikken. Så mørkt og dystert og mye død – og så innmari bra! Da så jeg bilder, det gjør jeg bestandig. Jeg tenkte «dette er en annen Lars enn Lars i bøkene», en Lars som folk ikke kjenner så godt til. Det ville jeg ha som utgangspunkt.

Filmskaperen ringte og fikk ja til å møte forfatteren på Halvbroren Bokkafé, oppkalt etter en av Saabye Christensens bøker.

– Han sa han ikke var interessert i å snakke noe mer om sykdommen. Jeg sa nei, og at jeg hadde tenkt at utgangspunktet skulle være musikk. Vi kom likevel ikke unna grunnen til at han skriver så mørke tekster som han gjør. I filmen siterer han seg selv og sier «når du lærer deg klokken så lærer du deg også at du skal dø».

Besatt av tid

Forfatteren fikk en kreftdiagnose i 2017, men vendte tilbake – mer produktiv enn noensinne. I 2021 kom han med både bok og nevnt plate, og sa i anledning sistnevnte til NTB:

– Jeg er besatt av tid. Absolutt. Man merker det personlig, i ens egen historie som kommer til syne i tekstene slik det må gjøre.

De siste to årene har Lars Saabye Christensen og Bjørn-Owe Holmberg møttes til en serie lange intervjuer, både i Jukejoint-studioet på Notodden, på konserter med Norsk Utflukt, og hjemme hos Norsk Utflukt-sanger og gitarist Kåre Virud – som også har en viktig plass i filmen.

– De to har jobbet sammen i over 30 år. Lars liker troverdigheten og erfaringen tekstene hans får når Kåre synger dem. Kåre fortjener å synes, han tar ikke noe plass selv.

Holmberg er den første som har fått komme hjem til den ytterst private Lars Saabye Christensen og filme.

Med til Sortland

I filmen snakker Lars Saabye Christensen om musikk, om Doors, Small Faces og gamle bluesmenn, og blues som litterært fenomen. De ville, billedstormende tekstene i den gamle bluesen var noe helt annet enn han var vant til fra europeisk poesi, ifølge Holmberg:

– Han snakker også ganske mye om livet – og det tror jeg har overrasket mange av folkene som kjenner ham. Livet og døden og Gud – og himmel og hva han tenker om livet på jorden og livet etter. Jeg spurte om han tror det finnes en himmel, og da svarte han: «Jeg synes det er en hyggelig tanke». Han åpnet seg mye om de tingene, også da vi reiste til Sortland sammen nå i sommer.

– Det er et viktig sted for ham, han bodde der i 15 år, han som ellers har tilbragt livet i Oslo 2 og Oslo 3.

20-talls kinoer

Bjørn-Owe Holmberg har stått for absolutt alt ved «Livet er den tiden det tar å dø». Både foto, regi, klipp og alt etterarbeid – som nå er i innspurten før premieren står 17. november.

Det vanket ingen støtte til Saabye Christensen-dokumentaren, men etter at den ble vist i en tidlig versjon på Kongsberg Jazzfestival i sommer kom folk i filmmiljøet til ham, sa «denne her skal ut», og hjalp ham med å få den inn på kinoer rundt i landet.

– Den skal vises på kinoer i hvert fall 20 steder rundt i Norge – deriblant på fem-seks kinoer i Oslo, sier Holmberg, og takker Norsk Film Distribusjon.

Det blir premiere på Gimle kino i Oslo dagen før. I forkant blir den også å se på filmfestival på Sortland, og på litteraturfestivaler i Førde og Tysvær, opplyser filmskaperen.

– Jeg har fått mye skryt, og det kan jo ikke vare, sier han i beste saabyeske stil. Et avsluttended spørsmål må være om hvordan det var å vise den til Lars Saabye Christensen, som ikke hadde prøvd å legge noen som helst føringer for filmen.

– Han så den første gang på jazzfestivalen. Jeg var spent på hva han ville synes, og han var spent på hva jeg ville vise.