G.O. Sars tar nå fatt på den nordligste delen av blåkveitetoktet. Foto: Tone M. Sørensen

Forskningsfartøyet  G.O. Sars er ute på tokt som startet i Bergen og har jobbet seg opp langs Eggakanten på mellom 300 til 900 meters dyp.

– Vi har også gått innom Sklinnadypet og Trænadypet  underveis. På dette toktet er det tre arter som vi er mest opptatt av, og det er blåkveite, vassild (hvitlaks) og uerarten snabeluer. Snabeluren er en art som går dypere enn den vanlige ueren, og det er mer av den, sier toktleder Elvar H. Hallfredsson.

Estimat av bestandene

Forskerne fra Havforskningsinstituttet er også innom LoVe-snittet. Og var forleden innom Myre for å gjøre et mannskapsbytte og ta om bord en ny toktleder.

– På LoVe-snittet ligger det et observatorium,  og i den forbindelse gjøres det undersøkelser av dette snittet jevnlig. Vi tar planktonprøver der og også oseanografiske prøver. Vi jobber egentlig mer med å estimere artene, men dette ble også lagt til dette toktet, sier han.

Hallfredsson er forklarer at det er en kombinasjon av bunntrål, akustikk og flytetrål som er metodene som brukes når artene skal anslås.

– Det vi gjør er at vi bruker akustikk, ekkolodd vi samler dataene fra det og kjører linjer for å finne artene, der vi mener bestandene finnes. Så kjører vi sikksakk-linjer over området, og tar trålprøver innimellom. Så blar vi oss gjennom og ser hva slags fisk vi ser på ekkoloddet. Det er en kjent metode for å gjøre et estimat av hvor mye fisk det er, sier han.

– Litt mindre enn forventet

– Vi er bare halvveis i toktet. Når det gjelder vassild (hvitlaksen) er det litt mindre av den i sør enn vi hadde forventet. Vi så en god en i Sklinna og Trænadypet. Mens det bruker å øke på med uer herfra og nordover. Og det samme gjelder egentlig blåkveita, sier forskeren.

Han tilføyer at estimatene er fortsatt veldig foreløpige og at det ikke er mulig å trekke noen konklusjoner ettersom man bare er halvveis i toktet.

Vassild (hvitlaks) er en kommersiell art, og det fiskes 13.000 – 14.000 tonn i året av denne. Vassild brukes ofte til produksjon av fiskemat, som fiskekaker på grunn av at den har god bindeevne. Det selges også en del av dette fiskeslaget til Egypt.

– Hvitlaks er viktig på dette toktet fordi den er mer datafattig, vi har mindre informasjon om den. Den fiskes mest av litt sør for Vesterålen, på Eggakanten. Jeg tror vi får en nokså god dekning av den forekomsten med dette toktet.

Vises ikke på ekkolodd

Blåkveita har ingen svømmeblære, og vises ikke på ekkolodd. Det gjør det litt mer vanskelig å anslå størrelsen på bestanden.

– Vi kan bruke bunntrålen og vi vet at den finne her mest mellom 400 meter og 700-800 meters dyp. Så tar vi noen av de dypeste på 1200 meters dyp. Der kan vi få bare 5-6 stykker, da vet vi at vi er på ytterkanten av utbredelsen. Dette har antagelig med temperatur å gjøre, den liker seg fra null og minus èn til fire grader, og det finnes på Eggakanten, sier han.

– Vi har metoder for å beregne hvor mye som finnes av artene, en statistisk metode som brukes ellers i biologi. Vi har en del stasjoner, og vet hvor bred trålen er. Vi registrerer alt og beregner hvor mye vi får opp, og ganger det med et antall som er representativt slik at vi får en biomasseindeks.

– Det kan hende der er litt mer, eller litt mindre. Men vi gjør det på samme måte fra år til år, og det gir et godt grunnlag. Vi har brukt den samme trålen siden 1992, og da kan vi se endringer. Men noe usikkerhet vil det alltid være i estimater, sier han.

Informasjon fra flere hold

Resultatene fra Havforskningsinstituttets tokt inngår som en det av datagrunnlaget som brukes når det lages en bestandsvurdering.

Forskningsfartøyet er rigget for å foreta en rekke undersøkelser, og både forskere og ingeniører er i sving. Foto: Tone M. Sørensen

– For blåkveita sin del er det en matematisk modell, en analytisk bestandsvurdering. Dette toktet er ikke det eneste som inngår der. Vi bruker også informasjon fra fiskeriene, med en god del prøvetakning fra det, og data fra økosystemtokt i Barentshavet og et russisk tokt der vi har et godt samarbeid med russiske kollegaer, sier han.

Fordeler blåkveita mellom nasjonene

– Rådene fra oss er innom Det internasjonale havforskningsrådet ICES. Og for blåkveita sin del går det inn i det som heter norsk russisk fiskerikommisjon, der blir totalkvota satt og hvordan den fordeles mellom landene. Der er enighet om hvordan det for blåkveitas del fordeles mellom nasjonene, sier han.

Også for de andre artene i Barentshavet, som torsk blir man enig om en fordeling av ressursene.

– Havforskninga gir råd, så er det opp til departementet og fiskeriorganisasjoner deretter, de får også mulighet til å være med. Fra oss kommet et råd, så er det hvorvidt de følger det, sier han.

Bygger tillitt

– Samarbeidet med russerne har vært veldig bra, vi feiret forleden med en markering av at det er 60 år siden vi startet med faste møter med år søster-organisasjon PINRO i Murmansk. Vi har et godt samarbeid og møtes annet hvert år i Russland og annet hvert år i Norge. Forskningssamarbeidet har pågått siden 1950-tallet, sier Elvar H. Hallfredsson.

Han har selv ti års fartstid ved Havforskningsinstituttet.

– Forvaltningen av ressursene og samarbeidet med russerne er en suksess, det vil jeg påstå. Det er veldig bra. Når vi kommer i personlige relasjoner med forskere i andre land, så bygger det opp tillitten, man stoler på hverandre, sier han.

Bærekraftig forvaltning

Forskere fra Norge og Russland møtes også i ICIS i arbeidsgruppene, der grunnlaget blir lagt.

– Det er en hel prosess. Det absolutt riktige stikkordet er bærekraftig. Da er det viktig å optimalisere fangsten, men å ikke ta for mye. Både med tanke på naturen, fiskebestanden, men også de fiskerne om skal være på havet om ti år. At vi prøver så godt vi kan å ha en bærekraftig forvaltning. Ikke minst er det viktig for folk her i området vil jeg tro, sier han.

G.O. Sars tar nå fatt på resten av toktet langs den nordlige delen av kysten.

G.O. Sars tar nå fatt på den nordligste delen av blåkveitetoktet. Foto: Tone M. Sørensen

– Da begynner vi her og jobber oss helt opp mot Svalbard. Også da ser vi på blåkveita. Generelt når det gjelder overvåkning av artene da så jobber vi oss opp til Bjørnøya og dekker Bjørnøyrenna i de delene som er 400 meter og dypere. Den renna går rett sør for Bjørnøya, før vi får inn til Tromsø og avslutter toktet der, sier han.

– Spennende

Hallfredsson er opprinnelig fra Island, og er med på tokt en gang i året.

– Vi har den delen av toktet som går hit til Myre og et tilsvarende tokt på nordlig del, og selv om det varierer litt mellom forskerne så er det stort sett en gang i året man er med på tokt. De forskerne og ingeniørene som er med er dyktige folk alle sammen, sier han.

Forskeren trives godt med å få lede toktet, og forteller det er et godt samarbeid om bord.

– Mannskapet er dyktige, også skipperen fra Myre er det. Også når det gjelder det vitenskapelige om bord er det et godt samarbeid, sier han.

– Jeg synes det er veldig ok å komme meg ut på havet. Det er både det at man ser nye ting, som er spennende, selv om dette er et overvåkningstokt vi har regelmessig. Og det er også greit å komme i kontakt med fisken, at den ikke bare blir et tall, humrer han,

– Vi har laget en rute som vi følger akustisk og med trålstasjoner som vi tar prøver på, så i ferden videre blir det å ferdigstille toktet. Når det gjelder overvåkning av artene så vil vi helst være på et område der bestanden er litt samlet, slik at vi kan dekke det på en god måte. En stor del av arbeidet handler om beregninger, men der er spennende ting der også, og ny forskning, sier toktlederen.