I 1996 gikk Torbjørn Arntsen med sjarken sin til Herøy på Helgeland for et verkstedbesøk. Det var fredag, fint og rolig vær. Etter at båten hadde vært på verkstedet, satte 67-åringen kursen hjemover. Ingen så ham noen gang igjen.

– Pappa hadde angina. Det som vi frykter hadde skjedd, var at han fikk et illebefinnende og kjørte båten på land. For den var borte, både mannen og båten, sier Tommy Arntsen.

Tilbake sitter en lamslått familie. Når Tommy skal beskrive opplevelsen, tyr han til ordet hjelpesløshet, men sier at det likevel ikke omfatter alt det man føler i en slik situasjon.

– Reaksjonen var nok forskjellig fra søsken til søsken, men alle fikk en skikkelig reaksjon. For meg har den kommet i ettertid, på en helt annen måte enn når man står oppi det. Jeg husker at da pappa forsvant, satt vi og kikket på hva han hadde om bord i båten av ting, for å vite hva vi skulle se etter i letinga. Det var ondt å gå gjennom, slik jeg husker, sier han.

–  Det er hardere for hver telefon

Ulykken skjedde en fredag. Politiet søkte i tre dager den påfølgende uka og stoppet deretter opp søket. Den gang måtte det også privat finansiering til.

– Vi var så snartenkte at også vi begynte å søke etter penger med en gang, og bare noen dager etter at dette skjedde,  var vi i sving med å få inn penger, sier Tommy, om innsamlingen som pågikk lenge før betalingsverktøy som vipps og spleis var oppfunnet.

– Vi måtte ta telefonen og ringe rundt og høre om de kunne gi penger. Vi ringte til kommuner, til forsikringsselskap, til fiskere og bedrifter, og det var slik vi fikk samlet inn penger. Man føler seg som en tigger. Og så må man svare på spørsmål om det som har skjedd. Det er hardere for hver telefon du får, og når du har 40-50 telefoner hver dag, er det ei påkjenning, sier Tommy.

Innsamlingsaksjonen ble omtalt i Helgelands Blad og Helgelands Arbeiderblad, i tillegg til VG.

– Der kom inn små summer. Det var snakk om timepriser på 1350 kroner for å kjøre ROV-en, slik at støtten som kom inn var for enten èn time, to timer, tre timer eller fem timer. Jeg husker veldig godt et ektepar som gav 10.000 kroner i støtte til søket, og vi var helt målløse. Det var masse penger da, og helt utrolig, sier han.

– Giverglede av en annen verden

– Det er en giverglede av en helt annen verden. Og slik er det her også, etter at Truls forsvant. Jeg synes det er så unødvendig, at man må samle inn penger. Særlig når jeg vet hva som skjer inni oss når vi sitter der som etterlatte, sier Tommy.

Han og familien fortsatte i 3-4 måneder etter at politiet hadde gitt opp, de ville forsøke å finne svar. Letingen var ikke sammenhengende, men med en totalsum som var brukt på søket på mellom 600.000 og 700.000 kroner, ble talløse timer med undervannssøk med ROV gjennomført.

– Firmaet vi brukte var også et lokalt firma fra Herøy, slik at de bidro med å gi oss en langt lavere pris for å hjelpe til. En fra politiet fra politiet var mye med, stod på og var veldig opptatt av å finne pappa. Men han ble ikke funnet. Båten og alt var borte, sier han.

– Vi er mange

Truls Henrik Johansen (23) forsvant på havet natt til fredag 15. juni. Tommys samboer, Eirin, har siden da vært pådriver for å samle inn til et minnefond som går til å finansiere søket. For Tommy ripper hendelsen opp i gamle sår.

– Vi er mange langs kysten som er i samme situasjon. Det ikke bare denne enkelthendelsen for meg, men jeg tenker på alle. Derfor gjør det litt ekstra vondt når ting som dette skjer, sier Tommy.

– Folk går videre i livet. Det må man jo gjøre. Likevel kjenner man på det når det skjer ting som dette, sier han.

Torbjørn Arntsen var 67 år gammel da han forvant på havet. Han fikk tre måneder som pensjonist før han døde.

– Det er grusomt. Å være oppi en slik situasjon, sier Tommy som kan sette seg inn i hvordan etterlatte har det.

Verdifulle minner

– For å si det sånn, ved et dødsfall, der en person dør, kan du ta rundt vedkommende og ta farvel på din måte. Når du sitter i en sitasjon som etterlatt, dukker den tanken opp. Ting du gjerne ville sagt til han eller henne, som du har så lyst til å få sagt, men så er det for sent. Personen er borte, og det gjør det ekstra tungt å ikke få tatt et verdig farvel, sier han.

For Tommy sin del kom reaksjonen brått, i ei rolig stund der han egentlig ikke tenkte på faren. Datteren, som den gang gikk i barnehagen, laget en krans, som de skulle hive på havet.

Første gang sønnen til Tommy møtte bestefaren, var han tre år og de fisket uer med snik om sommeren.

– Jeg hadde med kjøpt kamera som jeg hadde med og filmet de to. Jeg er glad for at det minnet ble bevart, sier han.

– Synes det er ubegripelig

– Nå har Eirin tatt seg av å samle inn denne gangen, og hun har sikkert hatt mange stunder der hun kan føle hvordan de har det de som er etterlatte og som sitter oppi det. Man blir jo berørt av dette. Men man gjør det for å hjelpe, sier Tommy.

– Om familien skulle sittet og samlet inn penger i tillegg til det tragiske, sier han hoderystende.

– At saken har utviklet seg til en kriminalsak, gjør det ikke bedre. Jeg synes det er nokså ubegripelig at politiet får hunder hit bare noen få dager etter at de har gjort markering, så stanser søket opp. Er det midlene som har tatt slutt?

Med all erfaringen fra den gang faren forsvant på havet, har han viderebragt politiet informasjon.

– Da ble det satt av et fond på 15 millioner kroner til etterretning etter omkomne som avlastning for etterlatte. Midler fra dette fondet ble blant annet brukt for å søke etter en mann på Dønna som forsvant under isfiske. Disse midlene skal være øremerket søk, sier Arntsen.

Savner tilbakemelding

– Jeg har viderebragt de opplysningene om fond inn til pollitiet. Jeg skulle få ei tilbakemelding, men alt i politiet styres fra Bodø og jeg har ikke fått noen beskjed. Jeg synes det er beklagelig at ikke politiet tar tak i detten år de vet at det er en innsamlingsaksjon på gang, sier han.

– Alt hjelper, og de hadde ikke latt båten liggende i ro om de hadde visst at her var penger til søk. Da ville det gått i ett, sier han.

MS «Viljar» og Andre Reinholdtsen har utført søkene i privat regi, med ROV innleid fra Subsea Nor på Stokmarknes.

– Når politiet stopper opp med sitt søk og ikke går videre, ville fondet vært et alternativ for de etterlatte, med midler til søk også der. Men det er det ingen som har tatt tak i, sier han.

Har sprengt vippskontoen

Innsamlinga til minnefondet til Truls pågår fortsatt, men nå med et nytt vippsnummer.

– Jeg måtte ordne en ny vippskonto, fordi vi hadde nådd maksgrensa. Alt av midler som er samlet inn til minnefondet går etter ønske fra familien til søk, slik at alt går til en og samme plass. Vi har nå rundet 860.000 kroner i innsamlinga, og det er helt overveldende, sier Eirin Hansen.

Eirin satte i gang den private innsamlinga etter at hun hadde snakket med samboeren. Det siste bidraget som nå er kommet inn til kunstauksjonen, er en stor glassfisk, Nemo, fra glassblåserne Blås Idè på Sommerøya.

– Tommy hadde masse opplysninger fra når de holdt på å søke og visste at dette ville koste masse. Jeg vil hjelpe, og jeg føler det ikke på samme måte som Tommy og hans familie da de samlet inn, sier hun.

– Det er en rørende og jeg er målløs egentlig av måten folk har bidratt på. Det er innsats fra hele kommunen. Men det irriterer meg at ikke det offentlige bidrar med mer, sier hun, og  tilføyer at det gjør noe med alle at en ung mann fra kommunen fortsatt er savnet.

– Det er et stort ønske for oss alle i bygda at Truls skal komme skal bli funnet. Det er ikke bare for å få ei grav, men det er for å få et svar på hva som har skjedd. Ryktene florerer jo, og man hører mye forskjellig, sier hun.

Familien har ikke gitt opp

Søket er fra politiets side har nå gått over til en overvåkningsfase, der Røde Kors og Norsk Folkehjelp er blant de frivillige organisasjonene som skal bidra utover sommeren.

– Familien har vært i kontakt med meg og sier at de har ikke gitt opp, de vil lete mer. Og vi fortsetter innsamlinga, og prøver å nå ut med informasjon om at det nå er et nytt vippsnummer, sier hun.

Eirin og Tommy var på sjøen forrige helg, og tok båten ut til Skipnes.

– Jeg vil bare gråte når vi går på sjøen. Vi har en plastcontainer stående på dekk og der har jeg funnet min plass. Der sitter jeg og speider og ser etter tegn til Truls, sier Eirin og tørker tårene.

–  Jeg er veldig takknemlig for at så mange har bidratt til minnefondet. Jeg gjør dette så gjerne med hele mitt hjerte, når det er noe som kan hjelpe familien. Man kan ikke sette seg inn i hvordan de har det nå. Jeg kjenner selv hvordan det tynger, og jeg kjente ikke Truls engang, sier hun.

Burde tatt hensyn

Tommy synes politiet burde tatt hensyn til familiens ønske om å fortsette søk.

– Det at politiet helt brått slutter nå, er noe som Yngve og resten av familien bare får «slengt i trynet». Det er helt umenneskelig å gå gjennom noe slikt. Jeg husker at det var det tyngste da vi holdt på, at det ikke var noen andre som brydde seg, men det var vi selv som måtte stå på, sier han.

Arntsen synes familien bør få hjelp til videre søk, det være seg gjennom fond eller at politiet revurderer sin beslutning om å stanse.

– Alle fortjener et svar på hva som har skjedd, slår Tommy Arntsen fast.