Tidlig på 90-tallet vedtok Norges Fiskarlag, Norges Fiskarkvinnelag, i tillegg til Norsk Sjømannsforbund og en rekke politiske organer i mange kystkommuner, å henstille om at staten må påta seg ansvar for å finansiere og gjennomføre søk etter omkomne på havet.

I 97 og 98 kom det både sinte brev og telefoner til daværende fiskeriminister Per Angelsen. Steinar Bastesen var blant politikerne som engasjerte seg, og saken var flere ganger tatt opp i Stortinget.

– Blitt sterkt kritisert

I 1999 leverte et utvalg utredningen «Søk etter omkomne – organisering, finansiering og kriterier for søk etter omkomne på havet, i innsjøer og vassdrag samt landterritoriet».

I et utdrag fra utredningen med bakgrunnen for at utredningen ble gjennomført, heter det blant annet;

«I de senere år er dagens ordning når det gjelder søk på havet blitt sterkt kritisert, og det er fra flere hold blitt uttrykt ønske om å få i stand rettferdige og verdige ordninger for slike søk. [...] Kritikken har for en stor del gått på at det er uverdig at søk på havet må finansieres privat, ofte gjennom innsamlinger, samt at de pårørendes ønsker og behov ikke blir tilfredsstillende ivaretatt»

Søk etter fiskere nevnes spesielt, og i rapporten kan man blant annet lese at bestemte yrkesgrupper diskrimineres, og at det ofte viser seg at søk etter fiskere og sjøfolk ofte avsluttes raskt på grunn av kystbefolkningens tradisjon med såkalt «våt grav» for ulike yrkesgrupper. På den måten overlates søkeaksjoner i større grad til private enn hva som er tilfellet for andre savnede. I rapporten heter det blant annet:

«Utvalget har innhentet opplysninger fra politidistriktene (lensmannskontorene) som tilsier at det pr 1. januar 1999 var tre fond som var opprettet med hensikt å søke etter omkomne, dette utgjorde ca. 600.000 kr. Mange finner det uverdig at det ikke eksisterer noen offentlig ordning som har som oppgave å søke etter omkomne, og peker på at samfunnet ofte ellers påtar seg utgifter for å finne omkomne, for eksempel av hensyn til etterforsking av ulykker.»

Egen post på statsbudsjettet

Utvalget anbefalte at søk etter omkomne burde finansieres som en budsjettstyrt ordning over egen post på statsbudsjettet, og mener at det er den mest hensiktsmessig finansordningen, sett i lys av likhetsprinsippet, prinsippene om statlig finansiering og ut fra at det må være realistiske, økonomiske rammer for søk.

Utredningen fra utvalget ble overlevert Justis og politidepartementet 1. april 1999.

– Har ikke skjedd noen ting

Leder i Norges Fiskarlag, Kjell Ingebrigtsen sier at siden den gang, har det ikke skjedd noen verdens ting.

– Det er klart det er spesielt når der er noen som er omkommet på havet, har ramlet fra en båt eller om et forlis er årsaken. Så er det et veldig kort tidsrom der blir gjennomført søk før det blir avblåst. Så sitter de pårørende igjen med utrolig mange spørsmål som ikke blir besvart, sier Ingebrigtsen.

– Vi har ett eksempel i Troms, der var det en som gikk mot land med sjarken og sjarken søkte. De pårørende var selvfølgelig på og ville ha videre leting for å finne tak i vedkommende. Det ble ikke gjennomført videre leting. Så gikk det er år, og så ble båten hevet. Og da ble den omkomne funnet, sier han.

– Det er klart det er utrolig at det går an, man kunne funnet vedkommende rett etter ulykka skjedde. Det vil være slik med alle ulykker, enten på havet eller land at vi søker svar. Og de pårørende vil ha ei grav å gå til, det er veldig viktig. Vi synes det burde vært slik at letingen hadde foregått over lengre tid. Slik at man hadde følt at alt blir gjort for å finne omkomne, sier Ingebrigtsen.

– I rapporten skriver utvalget at sjøfolk og fiskere har følt seg diskriminert når det gjelder søk og ressursene som blir satt inn. Er det slik?

– Ja, det er helt rett, jeg tror for de aller fleste som jobber på havet, er det slik. Man ser hvor stort apparat som er i sving når det skjer ei flyulykke, da blir det satt inn utrolig mye midler og materiell for at de som er forulykket skal finnes. Slik burde det selvfølgelig være på havet også, sier Kjell lngebrigtsen.

Ifølge Ingebrigtsen finnes det ikke et spesifikt fond til søk etter omkomne på havet.

Stadig tilbakevendende problematikk

– I forbindelse med saken i Øksnes, har vi i fiskarlaget bevilget penger slik at det skal gå an å fortsette letingen. Fiskerne var tidlig ute med å bygge opp såkalte hjelpefond, og det er fra de vi har tatt midler til letevirksomheten, sier Ingebrigtsen som tilføyer at det var 96.000 kroner, 1G som ble gitt.

– Det er klart når du skal gjennomføre et slikt søk med undervannsrobot i sving, er det dyrt. Og så vet vi at det med ei ulykke er slik at desto lengre tid det går etter ulykka har skjedd, må man nesten påregne at leteområdet blir større. Dermed vil også behovene bli større for å greie å gjennomføre ei leting, sier han.

– Det er klart det er trasig og en stadig tilbakevendende problematikk at når det skjer ulykker, så etterspør folk større ansvar fra staten. De som sitter igjen krever svar. De skal fortsette å leve, og det å ta vare på dem og vise at vi er god nok på leting, vil selvfølgelig ta stor betydning for de som er igjen, sier Ingebrigtsen.