Lise Osvoll vil vende hjem

Fra «Boksen går» i Vestmarka til Amanda-pris og regissørjobb i Nordens største animasjonsstudio.

– Jeg har fått et større nettverk hjemme i Vesterålen, med folk som er kreative og skaper flotte ting. Det er jeg veldig glad for, sier Lise Osvoll.  Foto: Privat

AMANDAUTDELING: Som regissør fikk Lise tale da filmen hennes vant pris for beste barnefilm i 2011. 

FABELVÅG: Lise viser smykker under Sildefestivalen i Eidsfjorden.  Foto: Privat

KUNSTNER: Lise har alltid vært en ivrig tegner. Her som ettåring.  Foto: Privat

FAMILIEN: Lise sammen med døtrene Hedvig (3) og Oda (5).  Foto: Privat

KUNSTNERMILJØ: Lise og designer Jane Helen Nilssen i Sigerfjord da de planla marked sammen før jul. – Kreatører fra nord må holde sammen, sier Lise.  Foto: Privat

Sortland

Animatør, regissør og smykkedesigner Lise Osvoll (36) fra Sortland kom tidlig med en pekepinn på hvor hun skulle ende opp.

Aktivt

Gjennom oppveksten i Oppslåttveien i Vestmarka var det lille Lise som tok rollen som organisator da naboungene møtte for lek og moro.

– Mamma sier at jeg var den strukturelle blant barna. Jeg tok ofte regien og dirigerte «elle melle» for å finne ut hvem som skulle stå. Regi og struktur har jeg hatt i meg siden da, forteller Lise.

Oppveksten var preget av utendørsaktiviteter. Det gikk i «Boksen går», «Titten på hjørnet» og sykkel- og løpekonkurranser.

– Det var veldig fint! Jeg var masse ute, og jeg husker det som at det alltid var masse snø om vinteren på Sortland.

Les også: Krimhelt fra Melbu

Fantasifullt

Det var ikke bare utendørs Lise utfoldet seg i barndommen. Som så mange andre barn elsket hun å tegne.

Men hun fortalte også historier til tegningene, historier som veldig ofte handlet om barn som ikke hadde så bra, eller foreldreløse barn som klarte seg på tross av at de var i en vanskelig situasjon.

– Jeg var fascinert av dette. Muligens var Astrid Lindgren en viktig brikke.

Hun husker også at noen i familien leste «Oliver Twist» og «Charlie og sjokoladefabrikken» for henne – som begge gjorde inntrykk.

– Jeg fikk en teft for historiefortelling, det bare funket for meg. De var fascinerende de historiene der, og de har preget meg siden, sier Lise.

Les også: Vesteråling kapret sentralt verv

Kjære kamera(t)

Da hun var i tenårene, fikk Lises kunstneriske kvaliteter et større publikum. Først ble hun med i Sortlandsrevyen på ungdomsskolen. Så fikk hun høre at de søkte skuespillere til en film, der store deler skulle spilles inn i Vesterålen.

– Ungdomstida for meg og veldig mange andre på samme alder var preget av en mening om at «det skjer jo aldri noe her!». Så da det først skjedde noe utenom det vanlige, som en filmaudition, var det jo bare å hive seg med.

Og 15-årige Lise fikk en av hovedrollene i filmen, som fikk navnet «Kjære Kamera(t)».

Den hadde kinopremiere i 1995 og gikk i reprise som en ungdomsserie på NRK i 2000.

– Det var både spennende og skummelt å få rollen. Jeg ikke bekvem foran kamera i det hele tatt. Men jeg hadde jo fått jobben, så det var bare å hoppe i det.

Hun syntes det var artig å være med filmcrewet rundt om på opptak, og hun tror akkurat det fristet til gjentakelse.

– Det var så mange spennende mennesker som drev med noe helt annet enn det jeg var vant med fra Sortland. Men selve opptakene var en pine. Det var grufullt å både se og høre seg selv på lerretet som 15-åring.

Les også: Professor fra Maurnes med banebrytende kreftforskning

Ville ikke kysse

Hun var også ofte uenig i regissørens valg og syntes ofte dialogen var unaturlig. Men hun sa ikke så mye høyt.

– En av de få gangene jeg satte foten ned, var da de skulle ha meg i en spesialsydd fiskeskinnsdrakt. Hva slags 15-åring fra Vesterålen går i fiskeskinnsdrakt? Det var sikkert bare et morsomt påfunn fra manusforfatteren.

Det stod også i manuset at hun skulle kysse motspilleren, Per Kjærstad.

– Det turde jeg rett og slett ikke. Kanskje det var denne erfaringen som gjorde at jeg heller ville ha regien selv og ikke være foran kamera, ler Lise.

Les også: Vesteråling har laget tv-serie om nettroll

Elias

Etter videregående gikk turen til Oslo for å studere kunst. Fra 2001 til 2004 gikk Lise på Westerdals, hvor hun studerte art direction. Da studietiden var over, begynte hun som grafisk designer i Filmkameratene. Her jobbet hun med motion graphics, vignetter og rulletekst, i tillegg til mye arbeid med print.

Så skulle Filmkameratene lage film av barne-tv-serien om redningsskøyta Elias. Lise fikk jobben som art director, men endte til slutt opp som regissør av filmen.

– Det var god, gammeldags klatring. Jeg hadde nok en kompetanse de trengte mer av. De hadde for lite ressurser på regi og manglet noen som hadde en forståelse av storytelling i kombinasjon med det visuelle, forteller Lise.

Filmen fikk navnet «Elias og kongeskipet», og over 230.000 så filmen på norske kinoer da den kom ut i 2007.

Men suksessen kom ikke av seg selv. Animasjonsmiljøet og særlig teknologien har endret seg mye siden 2007, noe Lise tror Elias-filmen hadde en del av æren for.

– «Elias og kongeskipet» pløyde veldig mye ny mark, det var som å finne opp hjulet. Nå er det ikke noe «hokus pokus» å lage vann som ser troverdig ut. Men da vi startet med Elias-filmen, var dette en stor prosess som krevde omfattende research, prøving og feiling.

Les også: Vesteråling med ny CD

Hus og datter

I dag får Lise se troverdig vann hver dag. I 2009 flyttet Lise og mannen fra Oslo sentrum til en enebolig på Nesodden. Hun pendler derfor daglig over oslofjorden med Nesoddbåten.

– Å dra ut i Oslofjorden på visning var litt fjernt for meg. Men vi tok båten ut til Nesodden, og da var jeg solgt. Det minner litt om Sortlandssundet, bare litt bredere. Litt som å være på Strand-siden, man ser veldig mye lys over på den andre siden, og jeg leker med tanken om at jeg er i Sortland. Det mangler bare fjell.

I 2010 ble datteren Oda født. Samme år kom den andre kinofilmen om Elias, «Elias og jakten på havets gull», også denne gang med Lise som regissør.

Les også: Freiberg: – Det blir ei bratt læringskurve

Amanda

Oppfølgeren ble også en suksess. Filmen vant Amanda-pris for beste barnefilm i 2010. Produsentene sendte Lise alene opp på scenen for å holde takketalen under utdelingen i Haugesund.

– Du hører at stemmen din går. Du ser bare spotlightene, mens hele salen er svart, og du krysser fingrene for at det går greit.

– Og det gikk fint, bekrefter Lise, selv om hun ikke hadde forberedt særlig til takketale.

– Jeg ble veldig overrasket. Ingen animasjonsfilm hadde vunnet Amanda før. Vi var de første, så det var ekstra gøy. Prisen henger ekstra høyt siden det var to andre flotte filmer som var nominert med oss. «Jørgen + Anne = sant» og «Keeperen til Liverpool» var begge sterke kandidater og veldig gode barnefilmer.

Men for Lise blir det neppe flere filmer om den hvite redningsskøyta.

– Elias er nok et avsluttet kapittel for meg, men jeg tror Elias-filmene vil leve videre.

Les også: Vesteråling deltar i ekstremt realitykonsept

Ny jobb

Karrieren til Lise lever også videre. I april i år startet Lise i fast jobb i Qvisten Animation, Nordens største animasjonsstudio. Her lager hun animasjonsfilm, både kinofilmer og filmer i kortformat, samt musikkvideoer.

– Jobben er utrolig variert.

Hun jobber nå med å få på plass avtale om en ny kinofilm, uten at hun kan røpe hva slags film det er snakk om.

Men hun kan avsløre at hun i det siste har regissert musikkvideoen til Donkeyboys siste hit «Lost».

– Det var veldig artig, vi hadde kunstnerisk frihet både på story og animasjon. Det er faktisk en del animerte musikkvideoer i Norge. Og A-has animerte musikkvideo til «Take on Me» er jo kåret til tidenes beste musikkvideo.

Les også: Grete Ellingsen fra A til Å: – 2014 var året alt skjedde

Eksotisk med fjell

Også ungene kan merke seg mammas arbeid. Nylig kom datteren Oda hjem fra barnehagen, hvor hun hadde lært litt om Elias-landskapet av ei venninne.

– Hun spurte: «Mamma, vet du hvor høye Elias-fjellene er? De er så høye at de når helt opp til skyene». Det er ganske eksotisk for henne, det er ikke så mye fjell i Oslo-området, forteller Lise.

– Nå har jeg også en femåring som er ivrig på å tegne, slik jeg var i den alderen. Det er gøy.

For ikke lenge siden fikk Oda også se en hel Elias-film i sin helhet for første gang.

– Jeg har fortalt henne at jeg har vært med på å lage filmen, og at hun var i magen min under produksjonen. Det syntes hun var veldig stas.

Les også: Sortlending vil lage tv-dokumentar om farens naturopplevelser

Fabelvåg

Om noen år kan hun også vise den til et annet familiemedlem. For to år siden fikk nemlig Lise enda en datter, da Hedvig kom til verden. Under svangerskapet fikk Lise en lengsel, som ga grobunn for enda mer kreativitet.

– Jeg startet et lite prosjekt da jeg var hjemme og ventet barn nummer to. Lengselen til Nord-Norge ble så stor at jeg måtte bruke landsdelen på et vis.

Hun begynte å designe smykker med nordnorske motiv som blåbyen Sortland, Sigerfjord, Møysalen, Reka, tørrfisk og gjeller.

– Veien dit var via mye hjemlengsel, fascinasjon for nordnorsk natur, farger og lys og roen ved komme hjem.

Etter hvert startet hun nettbutikk for smykkene. Merket har hun kalt Fabelvåg, og det har blitt svært populært, særlig i Vesterålen.

– Det ble en del oppmerksomhet, ja.

Les også: Lager smykker av hjemlengsel

Vil hjem

Oppmerksomheten kan ha vært kjærkommen etter at Lise mistet litt av kontakten med sortlendingene etter mange år i Oslo.

– Jeg kjente mye på det store «bygdedyret» da jeg var ung og usikker og vokste opp på Sortland.

Men hobbyprosjektet Fabelvåg har endret synet hennes på Sortland.

– Jeg har fått et større nettverk hjemme, med folk som er kreative og skaper flotte ting. Det er jeg veldig glad for, sier Lise.

Derfor drar Lise stadig oftere til Nord-Norge. Men ikke til Vestmarka, hvor hun tegnet og fortalte historier og som lita jente grodde en spire til det hun skulle bli som stor.

Barndomshjemmet i Oppslåttveien er nemlig solgt, og foreldrene har flyttet til Sigerfjord, hvor faren til Lise kommer fra. Hun synes uansett det er fantastisk å komme tilbake og se hvordan folk stiller opp og heier på hverandre.

– Ja til framsnakking! Jeg har sorger og nederlag i mitt liv også, det er viktig å huske på at alle strever med sitt. Lysglimtene vi får, handler mye om å møte hverandre med et smil og noen rause ord. Jeg heier på alle sammen!

Og hun setter så stor pris på støtten og rausheten at hun etter hvert ønsker å vende tilbake til barndomskommunen.

– I tillegg til familie bidrar samholdet til en enda større motivasjon for meg å komme heim. En eller annen gang i fremtiden kommer jeg uansett heim for godt, lover Lise Osvoll.