Minnes de døde etter Sigerfjord-skredet

Mandag 7. mars er det 60 år siden 13 menneskeliv gikk tapt i skredulykken i Sigerfjord. Det markeres med kransnedleggelse ved bautaen i dag.
Sortland

Mellom klokken 00.30 og 01.30 natt til 7.mars 1956 hadde en gigantisk skavel på fjellet bak Øverland modnet over tid. Snøfallet denne vinteren hadde vært massivt. På bar mark var det hele 1.60 meter høyt. Vindretningen hadde primet skavelen på skrefjellet mellom Skrebukta og Olderskog over tid. Denne natta var det flere plussgrader noe som førte til at laget under kollapset og flere hundre tonn snø raste ned mot den vesle bygda på Øverland i Sigerfjord.

Da snøføyken hadde lagt seg var tretten mennesker blitt revet fra livet og ei bygd skulle være i sorg i flere år fremover.

Søndag 6. mars markeres dette ved bautaen i Sigerfjord, dagen før selve dagen for datoen da det skjedde. Årsaken til dette er at flest mulig kan ta del i markeringen. Det vil da bli kransenedleggelse av prost , Jan Otto Fredwall. Etter markeringen inviteres folk til Sigerfjord Samfunnshus hvor det vil bli holdt foredrag og vist bilder fra etterdønningene av skredet.

Først ut

Arne Emil Iversen mistet fire søskenbarn og to tanter på den mørke natten i -56. Han har siden dokumentert etterlattes og beboeres skildringer fra natten og dagene i etterkant.  I 1989 intervjuet han Annar Pedersen. Han var umiddelbar nabo til skredet og var blant de første som kom til unnsetning denne natten.

Annar og familien våknet klokken ti over halv ett om natta av et voldsomt rykk i huset. Strømledninger ble revet ut av ytterveggen og det ble stummende mørkt. Han gikk ut i vinterstormen og hørte rop om hjelp. Han var umiddelbart usikker om ropet kom fra land eller fra havet. Etter å ha summet seg konstaterte han at lyden kom fra havet. Han gikk så ned i fjæra bare for å konstatere at han ikke fant havet. Kun masse snø.

– Vi skjøv båten i snø utover der vi visste havet var, uten å tenke på at vi under vanlige forhold var flere meter fra land, fortalte Annar til Iversen i 1989.

– På dette tidspunktet hadde vi ingen formening om at det var snøskred som gjorde at noen ropte om hjelp utpå havet. Vi trodde uvær på havet vår årsaken.

Annar og faren kom etter hvert ut på åpent hav. Store dønninger gjorde det vanskelig å ro. Bølgene var ifølge Annar selv på tre meter. Etter hvert hørte de barnerop om hjelp.

– Vi oppdaget plutselig mønet på et hus som lå og fløt i havet. Ut gjennom vinduet i røstet hang en gutt og ropte. Vi måtte være forsiktige fordu huset duvet opp og ned og kunne knuse robåten vår. Vi fikk dratt gutten inn i robåten. Han var naken, redd og kald, fortalte Annar.

Han og faren fikk snudd båten og dratt inn til land. De avleverte gutten til Annars mor og dro så ut på fjorden igjen. På tur ut fik Annars far ei grein i ansiktet på tur ut på fjorden. Først nå skjønte de at det var et snøskred det dreide seg om. Et massivt skred hadde tatt med seg fire hus og masser av snø, faktisk hele seks meter i høyde ut på fjorden.

Reddet én til

Annar lyste med ei lykt da de kom utpå fjorden igjen. Med ett ser han noe som dupper i vannet. Etter noen forsøk klarer han å nå tak i det som viser seg å være en gutt på rundt tolv år. Han har druknet og er livløs. Annar og faren får han opp i båten og Annar bruker førstehjelp på han for å få liv i han og lykkes.

Etter å ha fått gutt nummer to inn til land, som faktsik er fra det samme huset som de reddet første gutt fra og som er bror til den første, går Annar inn i skredområdet etter å ha hørt et nytt rop om hjelp. Han forteller at han inne i området med ett ser ei åpning i snødrevet. Da oppdager han at han er flere meter til havs oppå en seks meter mur av snø.

– Det er som å gå på land, anslår Annar.

Etter å ha kommet seg inn til land finner han en ny overlevende. Frida Breines er blitt kastet ut av det såkalte Fridahuset, det samme huset som de to guttene ble reddet ut av ute på fjorden. Annar får henne løs fra under en planke etter mye strev. Hun er det siste livet som blir reddet denne natta.

13 omkom

Totalt omkom 13 mennesker denne natta i fire hus som ble sveipet på fjorden.

I Fridahuset, som lå like ved hvor minnebautaen står i dag, omkom fire barn, Karin Angelsen på ti år, Inger Lisbeth Angelsen på sju år, Hanne Angelsen på fire, og Hans Olav Angelsen på ett år.   I tillegg omkom Solveig Andersen på 42år, Karin Irene Andersen på 14, Geir Erling Andersen på ett, Hilda Berg på 34, Annie Berg på tre, Petra Rørnes på 74år, Agnes Paulsen på 32, Kåre-Inge Paulsen på tre og Bjørnar Paulsen på 11. Totalt ni barn og fire voksne. Det kunne også vært langt større tall, men siden fedrene i husene i bygda stort sett var på fiske da skredet traff, ble det heller mange enkemenn etter raset.

Flere skred

Den samme natta omkom fem mennesker i skred i Langvassdalen og to i Svolvær i det som frem til 1986 var den verste skrednatta, og ulykken i Sigerfjord den verste enkeltsåtende skredulykken i moderne norsk historie.

I dagene etter var det naturlig nok stor sort i bygda. Det ble holdt en begravelse i Sigerfjord Kirke. Siden raset har det ikke vært bosetting ved Øverland i Sigerfjord. På 80-tallet sto det en fabrikk der, men den ble tatt av ras på midten av 80-tallet. Da omkom ingen mennesker.

Alt som står igjen der i dag er murene til husene som ble sveipet på sjøen og en minnebauta. Murene og bautaen vil for alltid minne om den tragiske natten 7.mars 1956

Mandag slipper VOL en minidokumentar om skredet.